Den som halser etter det vordende, vil aldri nå fram

Du står på et hvitt fjell, helt alene. Du eier øyeblikket. Tanker og bekymringer blir borte. Alt virker så urørt akkurat da. Du ønsker at ingenting skal endre seg, at tiden skal stoppe opp. Du ønsker stillstand.

Slik kan opplevelsen av naturen være. Vi ønsker harmoni. I samfunnet har vi imidlertid en tendens til stadig å ønske endring. Ordet vekst blir forbundet med utvikling. I Norge er det økonomiske virkemidler som gjør at vekst premieres. MDG-politikeren Katrine Aalstad hadde den 05.01.19 en artikkel i Pan om hvordan veksttilskudd fra staten til kommunene fører til sentralisering, nedbygging av matjord og dermed blir miljøfiendtlig.

Min bostedskommune, Bø i Telemark, er et eksempel på hvordan veksttilskuddet påvirker kommunens tjenester fremover. Bø kommune har lyttet til regjeringens ønsker om større enheter og skal slå seg sammen med Sauherad kommune fra 01.01.2020. Mens Bø er en av de raskest voksende kommunene i landet, har ikke Sauherad kommune hatt tilsvarende vekst. Dette får innvirkning på veksttilskuddet til den nye kommunen. Ifølge utregninger fra Telemarksforskning kan det dreie seg om 4-5 millioner kroner mindre i tilskudd i 2020. Begge disse kommunene har sine styrker. Bø er vertskommune for Universitetet i Sørøst-Norge og har et variert næringsliv. Sauherad kalles fruktbygda og produserer i dag hvert 4. eple som selges i Norge. Bø og Sauherad har i tillegg en x-faktor, noe som ikke kan måles i penger, nemlig en fantastisk natur. Og den nye kommunen vil få det største jordbruksarealet i Telemark. Burde ikke en slik kommune, med matjord og naturresurser, premieres? I stedet taper den inntekter på grunn av mindre vekst i innbyggertall.

Vi burde ta den følelsen vi har ute i naturen med oss inn i utviklingen av vårt samfunn. De som styrer landet burde se verdien av å bevare det vi har, fremfor et evig jag om vekst blant annet i innbyggertall, og dermed i inntekter. For vekst er ikke alltid positivt. Når steder utvikler seg og vokser, betyr det noe for helsa og livskvaliteten til alle landets innbyggere. Vår hovedstad er et godt eksempel. Rødt-politiker Mímir Kristjánsson skrev i Aftenposten 03.02.19 om de politiske utfordringene i Oslo-politikken. Det er store kapasitetsproblemer på både infrastruktur og kollektivtransport. Han mener det å begrense befolkningsveksten i Oslo vil gjøre Norge til et mer livskraftig land og Oslo til en triveligere by.

Vekst i sentrale strøk kan også ha innvirkning på vår nærhet til friluftslivet. Utbyggingspress kan true viktige natur- og kulturverdier. Når personer flytter inn til store byer kan det bety å flytte bort fra en enkel tilgang til naturen. I Norge har vi hatt en forfatter som var meget opptatt av naturen og hvordan vi mennesker påvirker den. Peter Wessel Zapffe, født i 1899, var både filosof, jurist og fjellklatrer. Han mente menneskeheten har behov for opplevelse av uberørt natur. Og han uttrykte skepsis til inngrep i naturen. Når det gjelder innbyggertall og vekst i Norge skrev Zapffe allerede for mange år siden at «Tiden lider av utnyttelsesfeber», og i samme debattinnlegg omtalte han den «systematiske tilintetgjørelses av oplevelsesværdier» (se boka «Kulturelt nødverge», kapittelet om «Fjeldet i fare»). I boka «Barske glæder» skriver han treffende om fokuset på markedsverdier fremfor natur: «Jeg tænker på fossene som blir borte, og som tar med sig fossefaldene i norsk mentalitet.» Om vårt jag etter endring skrev Zapffe: «Den som bestandig kaster vrak på det nærværende for å halse etter det vordende, han vil aldrig nå frem.»

Den som bestandig kaster vrak på det nærværende for å halse etter det vordende, han vil aldrig nå frem.

Zapffe var skeptisk til for stor vekst. Det er nok fornuftig å ha et mer nyansert bilde på dette enn han hadde. Innstillingen til vekst bør avhenge av hvor i landet vi befinner oss. Dersom en ønsker mindre vekst i de største byene kan konsekvensen være å ønske vekst utenfor storbyene. Altså at vi klarer å snu flyttingen til de store byene. Oppgaver må legges til bygder og til mindre byer i stedet for å sentraliseres. F.eks. er det meste av det som skjer på et sykehus vanlig behandling og behøver ikke skje på Rikshospitalet eller Ullevål. Det er også mulig å bygge ut gode fagmiljøer innenfor jus/domstoler i mellomstore byer.

Konsekvensene av å bruke hele landet blir en vinn-vinn situasjon for alle. Folk i store byer kan beholde grønne lunger og de slipper å bygge ut turområdene sine. Mindre tid i kø og på transportmidler vil kunne gi mer friluftsliv og trening. Dette er god folkehelse. Dessuten er det fremtidsrettet. Moderne datateknologi gjør det fullt mulig å desentralisere arbeidsplasser. Da vil vi klare å opprettholde bosetting og velferdstjenester i mindre byer og bygder. I Zapffes ånd bør naturvern og et liv uten for mye stress løftes frem som egne verdier, sammen med en positiv holdning til vekst i distriktene. Da oppnår vi harmoni. En jevnere tilflytting i landet vil gi bedre forutsetninger for miljøvern, folkehelse og det nye grønne samfunnet.