Den nye økologien

Dramatikeren Anton Tsjekhov er kjent for følgende innsikt fra teaterets verden: «Dersom det henger en pistol på veggen i første akt, må den fyres av i siste akt.»Teateret har sin egen skjebnelogikk.

Deler av miljøtenkningen er preget av den samme logikken. Ikke all miljøtenkning må jeg legge til: I Klima- og miljødepartementet og i hundrevis av kommunale planavdelinger, i arkitektfirmaer og i landbrukssamvirker, sitter det folk og jobber med hvordan vi skal rense fjorder, verne fuglefjell, gjenskape grønne korridorer og fjerne tungmetaller fra gamle båtplasser.

Men så glipper det, og vi lar oss styre av en fryktbasert dogmatikk. Jeg nevnte eksempler i forrige essay. For AKP-eren Gert Nygårdshaug var kunstgjødselet ― Birkeland og Eides store oppfinnelse og det viktigste symbolet på den norske kraftsosialismen ― ikke noe annet enn en katalysator for menneskehetens økologiske undergang.

Det er som om sivilisatorisk utvikling egentlig er ganske farlig. På veggen i første akt av enhver sivilisasjon henger det en pistol, og siste akt vil bli dens undergang. Det antikke Egypt, Romerriket og Inkariket oppsto, og like sikkert som de nådde sin storhetstid, gikk de til grunne. Sånn vil det også gå med oss.

Det er spesielt i forhold til klimaendringene at skjebnelogikken slår inn, og gjør det vanskelig for oss å søke langsiktig bærekraftige løsninger. Den slår inn på flere måter, og bildet er komplisert.

For det første tror jeg at kampen for evig økonomisk vekst er en kamp mot pistolen på veggen. Økonomier vokser eller de kollapser, tenker vi, så vi må vokse, eller så vil vi kollapse. Politikere og økonomer ser ikke ut til å tro på en økonomi som kan være i en slags dynamisk eller organisk balanse. Vi tillater ikke oss selv, som samfunn, å «leve litt mer og arbeide litt mindre», selv når dette kunne gjort livet rikere og utslippene mindre, for vi er redd for at det leder til det kommende og uunngåelige kollapset.

For det andre tillater vi ikke oss selv å ta i bruk de teknologiske virkemidlene som virkelig kunne gjort noe med klimaendringene. Og da tenker jeg spesielt på kjernekraft. Tyskerne, så vi i forrige essay, har de siste årene valgt å bygge nye kullkraftverk for både å sikre den økonomiske veksten og kvitte seg med kjernekraften.

Økomodernisme.

Den amerikanske økomodernismen vil redde miljøet og den økonomiske veksten ved hjelp av nye teknologier, så som sikker, avfallsfri kjernekraft og genmodifiserte organismer. Og så vil de «dekoble» den økonomiske veksten fra det økologiske fotavtrykket.

Derved høres de ut som tradisjonelle teknologioptimister, som en amerikansk versjon av miljøstiftelsen Zero.

Men likheten er overfladisk. Zeros strategi er i hovedsak pragmatisk: De allierer seg med næringslivet, og vil presse gjennom en avvikling av oljeindustrien med tiltak som er mer populære enn olje. Slik Tesla en stund var mer populær enn Audi. Det er greit nok, vil den amerikanske økomodernisten si, den pragmatismen tar oss et stykke på veien. Men kombinasjonen av sol-, vind- og bioenergi lar seg ikke skalere. Skal tyskerne nå utslippsfri kraftproduksjon med sin «Energiewende» må de bruke noe sånt som 42 prosent av sitt landbruksareal til kraftproduksjon.

Vi trenger litt av Zeros pragmatiske modernisme, selv om vi stikker hodet i sanden hvis vi tror at klimakvoter, solceller og vindmøller kan gjøre hele jobben. Vi trenger kanskje også litt av den gamle frykten for katastrofen, for vi må kjenne med magen at de klimaendringene vi nå skaper er farlige.

Men så tror jeg også vi trenger en økopolitikk som forener to andre faktorer: En ny måte å tenke omkring menneskets forhold til naturen på, og samtidig, uten at det er noen motsetning; en fornyet tro på modernitetens sivilisatoriske prosjekt. Det er dette jeg finner i den amerikanske økomodernismen, men som jeg også gir min egen vri. Det tar litt tid å pakke det hele ut, så la meg begynne med tre viktige premisser.

For det første:Vi har et skaleringsproblem. Vi er syv milliarder mennesker som er på vei til å bli elleve milliarder. Men ifølge FN ser det ut som befolkningsnivået kan stabilisere seg omtrent der, rundt 10-12 milliarder mennesker. Vi kan bli omtrent 3 milliarder kjernefamilier; ganske opplyste og velstående og med omtrent to barn hver, slik det nå har blitt i mesteparten av Asia, Europa og Amerika.

Vi må ha med alle på veien, skape et godt liv for alle sammen. Klimaendringene er ikke en «krise for kloden», slik man ofte leser i avisene. Jordkloden har vært gjennom mange endringer som er like raske og omfattende som dagens klimaendringer. Om vi bare kunne redusert menneskeheten til to milliarder mennesker, slik Gert Nygårdshaug drømte om, så ville det vært mye lettere. Men det kan vi ikke. Klimakrisen er et spørsmål om å få med oss alle. Det er vår sivilisatoriske og humane ambisjon som står på spill.

For det andre: Vi må også innse at vi har en stor mulighet. Det er fullt mulig å fø 10-12 milliarder mennesker med dagens jordbruksareal, ja med mindre areal. Det kan gjøres ved å spise mindre kjøtt og ved å fordele godene mer rettferdig. Mange steder i verden kan man dessuten fortsatt effektivisere jordbruket, og mange bønder klarer både å skape et mer bærekraftig og effektivt jordbruk. En viktig innsatsfaktor er energi: Ved å bruke energi til å produsere mineralsk gjødsel og strøm til traktorer (de er snart elektriske), så kan et landareal produsere mye mer mat enn uten denne energien, og uten at jorden utarmes.

Dette tar oss til den tredje innsikten: Energi er ikke forurensing, i seg selv. Vi kan produsere så mye vi vil. Hele menneskeheten bruker nå ca 1/15 000 del av den energien som solen tilfører jorden. Det er ikke varmenfra kullkraftverkene som fører til klimaendringer, det er klimagassene. Vi trenger mye energi, for energien kan redusere vårt arealbehov. Vi kan produsere denne energien gjennom en kombinasjon av solceller, vindmøller og kjernekraft.

Så var det denne atomkraften da. Er den ikke farlig, og en begrenset ressurs? Ja, hva skal man si. Jeg overbeviser ikke skeptikeren i en fei, men vil likevel fortelle en liten historie til.

Russland og Kina har kommet langt i å utvikle såkalte fjerdegenerasjons kjernekraftanlegg. Disse anleggene produserer omtrent 60 ganger mer energi fra hvert kilo uran enn «vanlige» kjernekraftanlegg, samtidig som det endelige avfallet er nesten ufarlig og helt ubrukelig til våpenproduksjon. Nesten all radioaktivitet er «brent opp». Anleggene kan dessuten gjenbruke de mange tønnene med «varmt» atomavfall vi har produsert, helt til det er så godt som ufarlig. Sikkerheten er passiv. Det betyr at hvis anleggets kjølesystem slås ut av en tsunami, så vil kjernereaksjonene bare stoppe opp av seg selv, uten at anlegget kan gå varmt.

Det mest spektakulære med disse anleggene er ikke hva de lover, men at de ikke er luftige planer. Mesteparten av teknologien har vært kjent siden 1960-tallet, men USA og Vest Europa stoppet å utvikle denne teknologien i løpet av 1970-tallet. En grunn var at anleggene krever en, i første omgang, veldig dyr prosess for å forberede uranet. I kommersiell strømproduksjon lønnet ikke dette seg. Det var billigere å grave opp nytt uran, og utnytte det dårlig. En annen grunn til at utviklingen stoppet var at denne atomkraften ikke fikk økonomisk drahjelp fra den kalde krigens enorme militærbudsjettter. Disse anleggene kunne jo ikke brukes til å lage atombombe-materiale. En tredje grunn var frykten. Fordi vi, i vesten, ble livredde for atomkraft sluttet vi å utvikle de kjernekraftanleggene som kunne fjernet alle grunner til å være redd denne kraften: Intet våpenmateriale, intet farlig avfall, ingen kjerne som kan smelte ned, helt til «Kina» (amerikanerne kalte det «kinasyndromet»).

I det virkelige Kina har de imidlertid våknet opp. Kina har hatt et lite fjerdegenerasjons atomkraftanlegg i prøvedrift siden 2011, og er nå i gang med å bygge to større anlegg. Det største vil produsere 600 megawatt strøm. Det er like mye som hele London Array, verdens hittil største vindmøllepark til havs, med 175 gigantiske vindmøller. Det er godt mulig at det omtrent ikke finnes radioaktivt atomavfall i Kina om 50 år, men at landet har mange hundre atomkraftanlegg.

Vi må se til Kina og Russland. I USA vil grønne politikere legge ned kjernekraft. Det er det som gjør at økomodernister som Michael Schellenberger argumenterer for at grønt ikke er grønt, og som gir en progressiv økomodernisme vind i seilene. I Norge har Klassekampen og Dagbladets lesere blitt kjent med Øystein Heggdals grønne forsvar for både kjernekraft og genmodifiserte organismer.

Arbeide litt mindre, leve litt mer?

Det økomoderne manifest er skrevet med det for øyet at miljøvern, inklusive klimapolitikk, skal være forenlig med ulike former for vekst og utvikling, også økonomisk vekst. Mange steder i verden er utvikling som inkluderer økonomisk vekst viktig. Andre steder er det ikke viktig. Kanskje er Norge et sted hvor økonomisk vekst ikke er viktig. De amerikanske økomodernistene problematiserer ikke vekstens begrensing. Og kanskje enda viktigere: De problematiserer ikke økonomisk ulikhet.

Norske miljøvernere har ment at økningen i materiell velstand for de fattige må løses med en bedre fordeling av den økonomiske kaken, ikke bare ved å gjøre kaken større. Dessuten ville både vi og miljøet få det bedre hvis vi gjør som den gamle anarkisten Christian Vennerød prediket, i en bok for 40 år siden, nemlig «arbeider mindre – lever mer».

Tematikken har fått nytt liv i det siste, med de utsiktene til ny arbeidsledighet som kombinasjonen av internettøkonomi og automatisering skaper. Mange argumenterer nå for at økende økonomisk ulikhet, innad i Norge, må løses ved at vi jobber kortere dager, går ned i lønn og fordeler både arbeid og inntekter bedre.

Dette er viktig, i et land som Norge, uten at jeg her har plass til å gjenta argumentene for at vi bør jobbe litt mindre, dele godene litt bedre og leve litt mer. Jeg vil bare legge til et par poenger. Det første poenget er at en slik venstreorientert økonomisk politikk, og en slik livsstilsendring, er godt forenlig med den amerikanske økomodernismen. Det gjør den bare litt mindre amerikansk. Det andre poenget er at en slik endring krever at vi må tørre å verdsette et nasjonalt fellesskap ― i større grad enn det venstresiden har gjort de siste førti-femti årene.

Her er et sett eksempler på betydningen av å kombinere en offensiv teknologipolitikk med en anerkjennelse av nasjonale verdier, hentet fra kulturfeltet, men med overføringsverdi til klimapolitikken.

Fra etableringen av World Wide Web i 1989 og de neste drøye tjue årene var det omtrent ingen politikere som skjønte at webben var en politisk og økonomisk viktig arena. Dette var veldig ulikt etableringen av TV-en i Vest-Europa femti år tidligere. TV-sendinger ble innført av nasjonalstatene, som umiddelbart skjønte at denne teknologien var nasjonalt viktig, og disse statene samarbeidet fra første stund, gjennom Den europeiske kringkastingsunion. Den unionen definerte felles tekniske standarder og etablerte «Melodi Grand Prix» som et symbolsk middel for å skape europeisk integrasjon.

En gang etter 2010 våknet de samme europeiske statene til en virkelighet hvor Internett i stor grad var kontrollert av fem amerikanske selskaper, Google, Apple, Facebook, Microsoft og Amazon.

Automatiseringen og internettøkonomien muliggjør to ting: Økt profitt og økt konsentrasjon av rikdommen. Mer penger sendes til færre hender. Nettbutikken Amazonhar lyktes med begge deler. I Spania tjener en Amazon-ansatt 180 000 kroner i året og jobber 11 timer om dagen. Amazon.com betaler nesten ikke skatt, noe sted, og sjefen, nullskatteyteren Jeff Bezos, tjener 180 000 kroner hvert tiende sekund.

I de markeder hvor Amazon etablerer seg følger bokhandlernes død. Vil det samme skje i Norge, hvis Amazon begynner å selge norske bøker? Kanskje, kanskje ikke.

Historien om Store norske leksikon på nett gir oss et lite innblikk i hva vi nå begynner å lære om internettpolitikk. Når en gruppe entusiaster i år 2000 begynte å utvikle et norsk internettbasert leksikon, så var det ingen statlig instans som skjønte den nasjonale betydningen av prosjektet. I mange år hanglet arbeidet med leksikonet av gårde, drevet fram av entusiaster, forsøk på reklamefinansiering og haltende ideell økonomisk støtte. I 2010 trakk forlagene seg ut, og prosjektet var i praksis konkurs. Staten kom ikke på banen. Den rød-grønne kulturministeren Anniken Huitfeldtsa tydelig fra om at dette leksikonet ikke hadde noen verdi, med mindre det hadde kommersiell verdi. Fritt Ord gikk inn og reddet prosjektet.

Først i 2014, med Erna Solbergs kulturminister Thorhild Widvey og hennes statssekretær Knut Olav Åmås, var det omsider noen som skjønte den nasjonale betydningen av å la Store norske leksikon på nett supplere Wikipedia. Nå begynner det å demre for den bredere politiske offentligheten at internettets innhold er politikk, og nå har Store norske på nett blitt en stor suksess.

I 2010 raljerte Anniken Huitfeldt med Dagbladets Martine Aurdal, fordi sistnevnte skrev at hun brukte Google og Wikipedia når hun forsvarte Store norske. Hva skal vi med et norsk leksikon, liksom, når vi har Google?

Så tilbake til Amazon.com. Vi må ære nettbokhandelen for det de kan æres for: Kindle er en mye bedre e-bok enn det noen norsk bokhandel eller forlag har klart å lage. Jeg tror likevel at Kulturdepartementet og norske forlag nå må gå offensivt til verks. Kanskje er tiden er inne for å etablere et nasjonalt konsortium for en norsk versjon av Kindle. En offentlig «Kindle-standard» og en økonomisk modell som sørger for at overskuddet pløyes tilbake til forlag og forfattere kan være det norsk bokbransje trenger for å holde Jeff Bezos på avstand.

Kraftsosialisme.

Hva har Store norske leksikon og Kindle å gjøre med atomkraft og kunstgjødsel? De har det til felles at de viser hvordan venstresiden etter 1968 stoppet å være politisk konstruktive i forhold til teknologisk utvikling. Enten er teknologien farlig og må forbys, slik Debio forbyr mineralsk gjødsel i «økologisk mat». Eller så er teknologien hinsides politisk styring, og vi kan ikke gjøre annet enn å si ja takk og amen til Google og Amazon.

Klima- og miljøpolitikken trenger sterke stater med handlekraft. Og den trenger nasjonale fellesskap som legitimerer en rettferdig fordeling av arbeid og ressurser. Jeg tror ikke teknologien i seg selv løser noe, og jeg er ikke teknologioptimist. Men du kan kalle meg for kraftsosialist.

Hvis vi tør å ta vitenskapelig informerte kraftsosialistiske grep, så tror jeg også det blir lettere å få gjennomslag for det å «arbeide litt mindre, tjene litt mindre og leve litt mer». Vi klamrer oss til en ide om evig økonomisk vekst fordi alternativet er økonomisk kollaps. Når vi opplever at de moderne godene som følger av mye, billig elektrisk kraft utvikles videre, når vi opplever at bruken av alt fra mineralsk gjødsel til en levende norsk skriftkultur (på plattformer hvor vi har kontroll) gjør livet trygt og godt, så ser vi også at en litt mer avslappet livsstil ikke er et skritt på veien mot et kollaps.

― * ―

«Når det henger en pistol på veggen i første akt av det moderne liv, så følger den økologiske katastrofen i siste». Ja, men henger det en pistol der? Kanskje har den forsvunnet. Kanskje det moderne livet, sivilisasjonen, ikke lenger trenger å bære med seg løftet om sin egen undergang. I så fall kan vi begynne å tenke temmelig langsiktig om hva livet vårt er og kan bli. Gjerne til neste generasjon el-busser, men også mye lenger. Helt til en type forpliktelse overfor noe som er mye større enn oss selv, og som nok ligner på en type religiøsitet, eller i hvert fall en filosofisk grunnholdning. Dette tar meg til Terra Sapiens, og til siste del av denne essayistiske trilogien, som snart kommer i Pan.

Les del 3: Den tenkende planeten

KORREKSJON 2.6.19:

I denne artikkelen skrev jeg opprinnelig at seksti prosent av Tysklands landareal vil gå med til energiproduksjon hvis de legger ned all kull- og atomkraft og skalerer dagens fornybare energiproduksjon opp til hundre prosent. Tallet jeg kom fram til var for stort. Det skulle vært omtrent 42 prosent, og artikkelen er nå korrigert. Det sentrale byrået for koordinering av fornybar energi i Tyskland (https://international.fnr.de/) skriver i sin 2019-rapport at i 2017 var 33,3 prosent av tysk strømproduksjon fornybar. Til det brukte landet 14 prosent av sitt landbruksareal. 3*14% = 42%. Det er et anslag. Hvis tyskerne skulle klare å lage alle sin strøm av vannkraft, sol, vind og mais (som de lager alkohol av for å brenne), så måtte de nok øke mais-andelen, for å skape den stabile grunnkraften. På den andre siden går en god del av biodrivstoffet i dag til biler. Denne andelen vil synke, ettersom bilene blir elektriske. Hvorvidt de da ender opp med å bruke mer eller mindre enn 42 prosent av landbruksarealet til energiproduksjon er usikkert. Å skalere opp den tyske fornybare energien til hundre prosent er uansett en teoretisk øvelse, for å illustrere hvor vanskelig og uøkologisk det er for landet å legge ned både kjernekraften og kullkraften.