Den naturlige menneskekroppen har verdi i seg selv

Artikkelen ble første gang publisert på Harvest 6.8.2021.

Frigjøring fra kroppen er blitt vår nye teknomoderne frihet. Denne transhumanistiske utviklingen gir individet spennende nye veier mot realisering, særlig for dem med et rikt indre sjeleliv og ideer om hvem de er som går utover det gitte. Det er først og fremst fantastisk at det går personer iblant oss som evner å se for seg hele sin eksistens som det motsatte kjønn, enten som kvinne født i mannskropp eller mann født i kvinnekropp. De fleste av oss klamrer oss tross alt ganske desperate til den naturgitte, fysiske kroppen som masten i en storm av kaotiske tanker rundt spørsmålet «hvem er jeg?».

Det menneskeskapte Mennesket

Men oppslutningen rundt transkjønnsteori er problematisk. Teorien påstår nemlig at kroppen vi er født som, ikke nødvendigvis er oss selv. I stedet kan Selvet være adskilt kroppen hvis kjønnsidentiteten vår ikke samsvarer med vår kjønnede biologi, hvorpå vi da er født «i» feil kropp. I sin hardnakkede dualisme risikerer dermed transaktivisme å bryte det ene båndet til naturen den moderne menneskeheten har igjen i sin kollektive selvforståelse. Nemlig at kroppen er natur.

Naturen, på sin side, er fysisk. Alt liv i en fysisk verden er fysisk betinget.
Hvis vi ikke er vår fysiske kropp, så er vi heller ikke natur.
Da er også, til sist, selve Mennesket menneskeskapt.

I naturen finnes kunnskap og læren om liv i universet som Alexander Humboldt, Charles Darwin og Rachel Carsson bare kunne drømme om å oppdage. Naturen slik den forekommer kan umulig være feil etter menneskeskapte standarder, for det er den som skaper og opprettholder livet. Ikke vi.

Den psykologiske koblingen til det ikke-menneskeskapte er likevel allerede brutt, hevder økofilosofer som Arne Johan Vetlesen. Vi tenker ikke lenger på Selvet – den stemmen i hodet du hører sier «jeg» – som en forlengelse av den fantastiske økologien rundt oss, slik mang en kultur med den største selvfølge har gjort tidligere. I New Zealand er det en sentral kulturarv fra maoriene å tenke at elvene er dem selv. For urbefolkningen der er vann et vel så viktig holdepunkt for identitet som kroppen.

Slike ideer er langt fra vår mentalitet i dag. I stedet fornekter vi enhver direkte tilknytning til andre økosystemer, og tenker at «skog er skog, bortenfor og utenfor. Jeg er bare meg, det suverene Individ: uavhengig, avgrenset og adskilt fra alt.» Slik mister vi den psykologiske forbindelsen og opplevde sameksistens med naturen rundt oss.

Omfavnelse av kroppen som naturen i oss står da igjen som siste skanse før all forbindelse med det ikke-menneskeskapte er tapt. Og dette er en viktig, utvidet refleksjon å gjøre både for trans- og såkalte cispersoner (de av oss som er komfortable med kjønnet vårt), all den tid vi alle gjennomlever en planetarisk krise for nettopp fysisk natur. For hvordan skal Mennesket kjenne på tilhørigheten det engang følte til en uberørt jord, uten først å se den iboende verdien av og elske sin egen uberørte kropp?

Liberalismens kulturelle makt

At noe er iboende innebærer aller først en form for væren. Det iboende finnes i elgen, fordi elgen finnes – elgen lever. Det iboende er altså ikke bestemt eller avhengig av den eller det som ser elgen. Når vi påstår at naturen har iboende verdi, innebærer dette ideen om at alt vi ser som finnes rundt oss er verdifullt uavhengig av kulturbrillene for eksempel energiministeren ser naturen gjennom.

Derfor blir miljøfilosofer som jeg opprørte når regjeringen og næringslivet unngår å omtale nordisk natur som noe annet enn «biomasse» og «ressurser», med havet – Havet! – som «det blå gullet» og «vår blå industri». Slike uttrykk degraderer den iboende verdien til fysiske, levende skapninger til å bli såkalt funksjonalistisk. Det vil si at vi kun verdsetter økosystemer for hva de kan brukes til og endres til det «bedre» for oss mennesker, som kan forstås som det motsatte av å ha iboende verdi.

Effekten av degraderingen på topp-politisk nivå er at også vanlige folk begynner å kun se ressurser og masse der de før så og ila en dypere mening til sitt økologiske habitat. Disse språklige vendingene inngår i det som kalles for den neoliberalistiske miljødiskursen, en talemåte om natur som er blitt stueren i dagens kultur og som er gjennomsyret av liberalistisk, funksjonalistisk etikk.

Den fargerike Pride-paraden i befolkningen og partier som tilslutter seg parolen om «individets rett til å være seg selv» hva gjelder transkjønn, dufter også tungt av liberalisme. Siden 1700-tallet har den forførende frigjøringsideologien satt individet på en pidestall, kollektivet i et kott, og forfektet at dens rasjonalitet gjør individet og dens idéverden suverent. Liberalismens syn på natur er herav at alt annet liv er til for å holde liv i oss, og å realisere vår stadig med ekstreme idé av modernitet.

Der natur møter kjønn

Interessant for oss i transkjønnsdebatten er at det moderne synet på naturen ligner det transkjønnsteoretiske synet på kroppen. Som blanke ark uten annen verdi enn den vi selv finner det for godt å ilegge dem skal Mennesket kunne forme både naturen og kroppen «rundt» oss som vi vil. En slik tanke kan vi se på som en slags kjønnsliberalistisk antroposentrisme. Her plasseres Mennesket, i ny drakt som «Selvet» (og dets «kjønnsidentitet»), i sentrum også av en kropp som er «utenfor» det. Et transkjønnet individ må frigjøres fra sin naturlige kropp for å kunne være fritt.

Skillet mellom menneske og natur har gnagd seg helt inn til beinmargen av hvert enkelt individ, mellom individets identitet og dets egen kropp.

Skillet vi før har sett oppstå mellom menneske og natur, har her gnagd seg helt inn til beinmargen av hvert enkelt individ, mellom individets identitet og dets egen kropp. Igjen står et sjelelig Selv ensomt tilbake.

Transaktivisme representerer altså ikke en ny, revolusjonerende bevegelse for en svakerestilt minoritet. I stedet er den et nytt produkt av den menneskesentrerte, naturødeleggende kulturen vi har levd i lenge.

Grafsende ned i samme populærkulturelle popkorn-beger har både trans- og ciskjønnede blitt fôret opp på konstante, subtile signaler i vår tid om at det fysiske og naturgitte er uten verdi i seg selv. Landskapet rundt oss og dyrene som lever der, ville som tamme, er underlagt Menneskets vilje, ressurser hvis bruk vi skal speile vår skaperevne i. Dette har nå begynt å gjelde den biologisk gitte kroppen også, tydeliggjort i spørsmålet om kjønn.

Slik skog, jord og fjord er underordnet det konstruerte idealet om økonomisk vekst i industrien, og ville dyrs overlevelse prisgitt en vilkårlig politisk standard for det konstruerte konseptet «fornuftig forvaltning» av departementene, anser transpositive krefter i samfunnet i dag selv den friske kroppen for å være en verdiløs masse som formes og endres alt etter individets identitetsopplevelse.

Det er den samme invasjonen av naturen som nå foregår på menneskekroppen, bare at der vi tenker på førstnevnte som utvikling og forvaltning, anser vi sistnevnte for å være moderne helsehjelp og uttrykk for identitet og mangfold. Like fullt går de to parallelle prosessene for det samme, i form av en krenkelse av det fysiske, objektive og naturgitte til fordel for det psykiske, subjektive og menneskeskapte.

I sin siste offensiv mot urmenneskets logikk har altså liberalismens individtilbedelse nå vunnet frem med ideen om at vi ikke engang er eksistensielt tilknyttet våre egne kropper. I stedet er kroppen feil, ikke fordi den er syk eller mangelfull, men fordi den ikke passer Selvets kulturelt betingede selvbilde. Naturen har simpelthen gjort feil. Menneskets medisin-teknologiske innovasjon må til for å rette opp i feilen, vi som tross alt vet best. Vi, de samme sosiale vesenene som har rystet livsevnene til jorden i sine grunnvoller. Vi, som har forårsaket klima- og naturkrisen. Stoler vi virkelig på vår evne til å overgå evolusjonens kroppsøkosystem, også når det er 100 % friskt?

Å elske og oppdage hva vi er

Kan hva vi er kanskje være viktigere enn hvem vi er?

I dag søker samfunnet etter tidløse svar både på bærekraft og en kjønnet biologi i et evighetsperspektiv. For å finne disse svarene må vi istedenfor hente tilbake eventyrlysten fra tidligere århundrer og begynne å idolisere en åpen, nysgjerrig og respektfull oppdagelsesferd, hvor vi ikke ødelegger det naturgitte underveis. Vi må utforske den ville, frie natur rundt oss, og i oss, slik den forekommer uten menneskelig inngripen.

For å bli kjent med naturen – den ekte, uberørte naturen – og føle tilknytning til den, må vi la den være i fred. Også kroppsøkosystemet som gjør individet selv til noe ikke-menneskeskapt. Det er fra det faktum at den naturlige kroppen finnes, og ikke skapes, at den har iboende verdi.

For å bli kjent med oss selv må vi tilsvarende la oss selv – kroppen – være i fred. Kan hva vi er kanskje være viktigere enn hvem vi er? Hvis individet ikke identifiserer seg med sin egen fysiske eksistens, ligger kanskje problemet i vår tids idé om (kjønns)identitet. Det ligger jo ikke i kroppen.

Havet finnes. Havet har væren. Og akkurat slik er det at kroppen finnes. Vi skal ikke endre på den naturlige kroppen bare fordi vi kan og vil, like lite som vi skal endre på det naturlige livet i havet fordi vi kan. Hver enkelt kropp har en urnaturlig væren som vi igjen må lære oss å elske og utforske.

Den væren, den er deg.