Den levende planeten: en innvielse (del 2)

I forrige del henviste jeg til den omstridte påstanden at varmeperioden i middelalderen var varmere enn dagens. Denne saken ønsker jeg å vende tilbake til – ikke fordi jeg tror det er viktig å slå fast den ene eller andre sannheten, men fordi den kan gi innsikt i et dypere problem som ikke bare angår global oppvarming. Det dypere problemet er polarisering.

Såkalte hockeykølle-rekonstruksjoner viser at det i dag er varmere enn noen gang i løpet av de siste ti tusen årene – tilsynelatende det motsatte av påstanden om en middelaldersk varmeperiode. På den andre siden går skeptikere løs på det metodologiske og statistiske grunnlaget for disse studiene, før de anfører beviser for høye temperaturer i tidligere tider, for eksempel de høyere havnivåene i de første årtusenene etter slutten av siste istid.

Etter å ha gjort research for boken min i et par år, er jeg sikker på at jeg kan argumentere godt for begge sider i denne saken. Jeg kunne, med imponerende henvisninger til vitenskapelige publikasjoner, argumentere for at den middelalderske varmeperioden egentlig ikke var spesielt varm (og dermed heller bør kalles «det middelalderske temperaturavviket»), og uansett begrenset til områdene rundt Nord-Atlanteren og Middelhavet. Jeg kunne også argumentere for, igjen ved å sitere en haug med fagfellevurderte vitenskapelige artikler, at avviket var betydelig og globalt. I det hele tatt kan jeg argumentere godt nok for enhver side i klimadebattens stridsspørsmål til å imponere de aktuelle tilhengerskarene.

Når har kanskje leseren piggene ute allerede fordi jeg likestiller de to sidene. Den ene består jo av skruppelløse høyre-orienterte liksomforskere finansiert av multinasjonale selskaper som setter egen grådighet foran menneskehetens overlevelse, mens den andre består av ydmyke, hederlige vitenskapsfolk som med hjelp av et selvkorrigerende fagfellevurderingssystem alltid vil nærme seg den objektive sannheten. Eller var det at den ene siden består av modige dissidenter som risikerer karrieren ved å stille spørsmål ved den rette tro, opp mot gruppetenkende, konfliktsky strebere som heies frem av den globalistiske agendaen til venstreorienterte «miljøfantaster» og «grønnskollinger»?

De polariserende skjellsordene fra begge sider tyder på at graden av personlig investering i standpunktene er høy, og får meg til å tvile på at noen av dem ville støttet beviser som motsa deres syn.

I møte med den ekstreme polariseringen av det amerikanske (og til en viss grad, vestlige) samfunnet i dag, har jeg tilegnet meg en tommelfingerregel som gjelder parforhold så vel som politikk: den viktigste saken finnes hinsides selve saken, i det som begge parter stilltiende er enige om, eller nekter å se. Å velge side er å godkjenne premissene for debatten, og å bli med på å se bort fra de skjulte problemene.

En overordnet, stilltiende overenskomst i klimadebatten er å koke spørsmålet om planetens helse ned til hvorvidt temperaturene er høyere nå enn de var for X år siden.

En slik overordnet, stilltiende overenskomst i klimadebatten er å koke spørsmålet om planetens helse ned til hvorvidt temperaturene er høyere nå enn de var for X år siden. Ved å hekte bekymringen for økologisk forfall på spørsmålet om global oppvarming, impliserer vi at hvis skeptikerne har rett, finnes det ikke noe å være bekymret for. Dermed må klimabevegelsen for enhver pris bevise at skeptikerne tar feil – selv om det innebærer å se bort fra beviser for historiske varmeperioder som ikke passer inn i fortellingen.

Hva er den underliggende motivasjonen for behovet for å motbevise skeptikerne? Jeg beklager å måtte korrigere den høyreorienterte klimabloggosfæren, men det er ikke for å fremme George Soros og Al Gores djevelske sammensvergelser for å få innsatt en sosialistisk verdensregjering. Engstelsen for oppvarmingen som den alarmistiske leiren målbærer er en projeksjon av en dypfølt bekymring for den menneskeskapte ødeleggelsen av biosfæren.

Det som har skjedd er at begge sider har blitt enige om å sette likhetstegn mellom katastrofe og ukontrollerbar global oppvarming, og å debattere dette i stedet for den større problemstillingen om planetens helse. Ved å bli med på dette er jeg redd miljøvernerne har oppgitt hellig grunn og latt seg inn på å kjempe i vanskelig terreng. Miljøbevegelsen har byttet noe salgbart mot noe uselgelig. Den har byttet til seg en fortelling om frykt (kostnadene ved klimaendringer) mot en fortelling om kjærlighet (redd hvalene). Den har gjort omsorgen for Jorden betinget av aksept av en politisk ladd teori som forutsetter tillit til vitenskapen og dens tilhørende autoritetssystemer. Dette har skjedd på et tidspunkt der tilliten til autoriteter er på vikende front – med god grunn.

Miljøbevegelsen har byttet noe salgbart mot noe uselgelig. Den har byttet til seg en fortelling om frykt (kostnadene ved klimaendringer) mot en fortelling om kjærlighet (redd hvalene).

Hva gjelder skeptikerne, er jeg redd «fornekter» i mange tilfeller er en passende merkelapp. Uavhengig av om det er mulig å kritisere den etablerte klimavitenskapen på gyldig grunnlag, inngår den skeptiske holdningen oftest i en videre politisk identitet som, for å være sammenhengende, må avvise ethvert miljøproblem sammen med den globale oppvarmingen. Idet de tviholder på oppfatningen om at alt er i sin skjønneste orden, insisterer klimaskeptiske bloggere som regel på at plastavfall, radioaktivt avfall, kjemisk forurensning, tap av biologisk mangfold, drivhusgasser, GMO-er, sprøytemidler og så videre ikke er noe problem; altså er det ingenting som trenger å forandres.

Motstand mot forandring er kjernen av psykologisk fornektelse. En kvinne kan på sett og vis vite at hun har kreft, men skulle hun tatt det inn over seg, måtte hun sluttet å røyke. Mannen vet at ekteskapet er i oppløsning, men å innrømme det ville kreve at han sluttet å jobbe hele tiden. Og å slutte forutsetter en grundigere undersøkelse av hva som ligger bak disse avhengighetene. Slik også med vår sivilisasjon: vi vet på sett og vis at måten vi lever på – eller snarere måten vi er på – ødelegger både helsen og ekteskapet (mellom oss og livet forøvrig). Vi aner en gryende misnøye under den kollektive avhengigheten av forbruk og vekst. Og vi vet at vi står på terskelen til en innvielse i en helt annen form for sivilisasjon. En gjennomgripende forandring er underveis, men vi frykter denne forandringen og nekter for at det er noe i veien.

Klimaskeptikerne er de mest åpenbare fornekterne, men den gjengse bekymringen for global oppvarming bidrar på sin måte også til å opprettholde en form for fornektelse, ved å holde frem en visjon om bærekraft som kan oppnås ved å bare bytte ut energikilder. Den alminnelige selvmotsigelsen «bærekraftig vekst» er et eksempel på denne vrangforestillingen, ettersom vekst i vår tid medfører å gjøre natur om til ressurser, ressurser til produkter og produkter til penger. Alternativet er å omfavne den sivilisatoriske metamorfosen og gå inn i en verden der utvikling ikke lenger betyr vekst, der det abstrakte ikke lenger kommer foran det virkelige, og der det målbare ikke lenger undertrykker det kvalitative.

Alternativet er å gå inn i en verden der utvikling ikke lenger betyr vekst, der det abstrakte ikke lenger kommer foran det virkelige, og der det målbare ikke lenger undertrykker det kvalitative.

Et aspekt ved dette skiftet er gjenfinnelsen av ikke-kvantitative former for kunnskap, de som går hinsides det vi kaller vitenskapelig, datadrevet og resultatdrevet. La meg komme ut av skapet her: jeg stoler ikke på klimavitenskapen, og heller ikke på vitenskapen som institusjon mer allment. Jeg stoler på forskernes oppriktighet og intelligens, men som institusjon er vitenskapen underlagt en form for kollektiv bekreftelsestendens som formidles av institusjonene for publisering, bevilgninger og akademiske forfremmelser. Min manglende tillit er også delvis personlig: Jeg har hatt mange opplevelser som vitenskapen sier er umulig vrøvl. Jeg har utforsket og hatt nytte av former for medisin som vitenskapen sier er kvakksalveri. Jeg har bodd i kulturer der vitenskapelig uakseptable fenomener er dagligdagse. Jeg har sett vitenskapelig konsensus falle, for eksempel kolesterolhypotesen for hjertesykdom. Og jeg ser hvor dypt rotfestet vitenskapen er i en døende sivilisatorisk fortelling om verden. Jeg sier ikke dette for å påstå at jeg vet at standardfortellingen om global oppvarming er feilaktig. Det vet jeg på ingen måte. Det er bare det at jeg vet at den heller ikke er korrekt. Det er derfor jeg har vendt oppmerksomheten mot det jeg faktisk vet – med utgangspunkt i kunnskapen som kommer gjennom mine egne bare føtter.

Les tredje og siste del av essayet her.