Den grønne bevegelsen må skjerpe fokuset

En setning i artikkelen er redigert 11.9.20 (under mellomtittelen "Kulturrevolusjonen anno 2020").

Den grønne bevegelsen er den mest revolusjonære kraften i samfunnet i dag. Arbeidslinja, troen på det teknologiske framskrittet, karakterer i skolen – alt dette er eksempler på politisk konsensus som har eksistert i flere generasjoner, men som mange grønne politikere i dag bryter med (enten de befinner seg i MDG, SV, Rødt eller – av og til – i Venstre). Dermed blir de en kraft for endring. De blir radikale.

Samtidig er selve grunnlaget for den grønne bevegelsen konservatisme: Å elske naturen slik den er, ta vare på den – og definitivt ikke tukle med den.

Det radikale dragsuget

Å kombinere konservatisme og radikalisme er som å blande olje og eddik. Skillet mellom de to ideene stikker dypt i vår psyke og i vår sosiologi – i betydningen hvilke meninger som vi pakker sammen som akseptable «meningskomboer» i våre respektive ekkokamre. Du kan føle deg schizofren og du kan bli oppfattet som inkonsistent om du prøver å kombinere de to. Men en grønn bevegelse som ikke klarer det, tror jeg mister sin egenart og sin brede appell.

I sommer er jeg blitt stadig mer redd for det – at den grønne politiske bevegelsen vil miste sin dash konservatisme og bli dratt inn i et radikalt dragsug. Da blir grønn politikk som en vannmelon – grønn på utsiden og mørkerød inni. Eksemplene har ikke manglet i sommer: I kjølvannet av Black Lives Matter har MDG-politikere foreslått å fjerne en Churchill-statue i Oslo og et maleri i Bergen. Både MDG- og SV-politikere har foreslått kompensasjon fra staten til de som for noen år siden valgte å gjennomgå kjønnsoperasjon for å endre juridisk kjønn. I førsteutkastet til nytt arbeidsprogram for MDG er det forslag om utredning av aktiv dødshjelp, utvidelse av selvbestemt abort til uke 18 og innføring av kjønnsnøytrale personnumre. Alt dette er eksempler på en radikal agenda uten åpenbar sammenheng med grønn ideologi. De som i sin grønne overbevisning legger at alt liv har noe hellig over seg, vil tvert imot tenke at forslagene bryter med grønne verdier. Basert på egen svoger- og lunsjbordforskning tør jeg si at det uansett er saker som har ørliten folkelig oppslutning sammenliknet med stopp i oljeleting eller høyere bensinpriser.

Lærdommen fra 1970-tallet

Har vi ikke lært noe av 1970-tallet? Da klarte en ganske liten gruppe mennesker med enorm kulturell kapital og knallhardt organisert i AKP (m-l) å sette sitt preg på norsk samfunnsdebatt og lulle seg inn i troen på sjølproletarisering og revolusjon. De feiltrinnene har heftet ved flere av venstresidas skarpeste hoder og viktigste stemmer helt fram til i dag.

Frykten for liknende feiltrinn vokste mens jeg i sommer leste Annie Ernaux’ «Årene» samtidig som Black Lives Matter og transdebatt fylte skjermer og spalter. Den franske forfatteren og læreren er født i en arbeiderklassefamilie i 1940 og har hele sitt voksne liv vært radikal – feminist og antikapitalist. I boka bruker hun seg selv som utgangspunkt, som «case» i en studie av høye håp om samfunnsendring de siste femti årene. Det er noe vitenskapelig og dokumentar-aktig ved hennes framstilling: Av studentopprøret i 1968, hippie-kollektiver på landsbygda, Francois Mitterands seier i presidentvalget i 1981, Berlin-murens fall, de store streikene i Frankrike i 1995 for å bevare pensjonsrettigheter… Alt dette har hun heiet på. Hun har følt på kroppen håpet om at «en annen verden er mulig». Hvordan har alt dette spilt sammen med menneskenes psyke og deres atferd? Det er hennes tema.

Noe av det mest interessante er hennes framstilling av tvilen og hykleriet rundt de radikale drømmene. Slagordet om at «en kvinne uten mann er som en fisk uten sykkel.» Den nostalgiske gleden over reiser til Jugoslavia, tilbake til en fattigere og mer autentisk fortid – fordi man vet at man ikke lever i den. Lærerne, «vi som ikke ble lurt, som med alvor tok opp farene ved reklame med elevene, ga dem i stiloppgave «Er lykke å eie ting?», vi kjøpte et hi-fi-anlegg på Fnac, en Grundig kassettspiller, et Bell og Howell super-8 kamera, og trodde vi brukte moderniteten til intelligente formål. For oss og gjennom oss ble forbruket renset.»

Kulturrevolusjonen anno 2020

Ernaux er tvetydig på om hykleriet er noe hun kjente på allerede den gang, eller om det er noe som trer fram først etter å ha fått avstand til det hele.

Å velge kampen mot rasisme som det det var verdt å bryte smittevernregler og rope slagord om foran Stortinget i 2020, så besynderlig ut allerede da 15 000 mennesker samlet seg 15. juni. Man skal ikke ha bodd lenge i et eksotisk land, eller gått på skole enkelte steder i Oslo, før man også som hvit skjønner at mennesker har en iboende tendens til å ha fordommer basert på hudfarge. Det gjør ikke rasisme greit, akkurat som det ikke er greit å kjøre for fort, men problemet er ikke norsk politikk eller myndigheter, snarere tvert imot, som Dara Goldar skrev i Aftenposten 7. juni under overskriften «Der noen ser systematisk rasisme, ser jeg systematisk antirasisme». Problemet er oss vanlige, feilbarlige og hyklerske mennesker. Første steg er da å rette blikket mot oss selv, ikke peke på politikere eller politi med importerte slagord som knapt nok er oversatt fra engelsk.

Jeg lurer også på hvordan vi om noen år vil se på den eksponensielle økningen i antall jenter som fikk medisinsk hjelp til å stoppe puberteten i vår tid. Javisst må gutter få sminke seg og jenter leke med biler, men å bryte med ideen om at gutter blir menn og jenter blir kvinner, river i noe mer grunnleggende i vår kultur enn selv hva Maos kulturrevolusjon prøvde seg på.

Det var ikke politiet som slo ned student- og arbeideropprøret i Paris i 1968. Det var velgerne.

Det radikale dragsuget

Noen av forslagene i kjølvannet av både Black Lives Matter og transdebatten illustrerer til det ekstreme de radikales tendens til å ta mennesket slik det burde være (og overspille vårt endringspotensial) – fritt for fordommer, fritt til å velge eget kjønn. Konservative, derimot, har en tendens til å tenke at mennesket er som det er, og til å overspille våre lyter. Den som klarer å finne riktig balanse mellom de to menneskesynene, tilpasset tid og sted, er de som folk tør å stemme på. Historien til AKP (m-l) viser derimot hvor ille det kan gå – ikke bare i valgresultater, men også i menneskelig og intellektuell tragedie – om man forkaster selv den mest intuitive kunnskap om hva vi homo sapiens faktisk er.

Dette er viktig innsikt for alle partier som profilerer seg som grønne – fra Rødt til Venstre. Særlig kritisk er det for MDG. Om deres blokkuavhengighet skal forbli troverdig, og partiet beholde sitt potensial til å bli et folkeparti – det nye Ap framfor det nye KrF – da må det stå imot det radikale dragsuget som risikerer å splitte alle dem som deler det grunnleggende «konservativt-radikale» ønsket om å ta vare på naturen og kutte klimagassutslipp og forbruksjag. Å klare det er en viktig forklaring på De Grønnes suksess i Tyskland de siste årene, symbolisert på landsmøtet i fjor av en ledertrio kledd i det tyske flaggets farger. Motsatt vil hver eneste kulturradikale tanke som omfavnes av de grønneste partiene, være en gave til Trygve Slagsvold Vedums Senterparti.

Som Ernaux minner oss på i «Årene»: Det var ikke politiet som slo ned student- og arbeideropprøret i Paris i 1968. Det var velgerne, som i juni 1968 ga president de Gaulles parti tidenes valgseier.