Den brennende sommeren

Det var enda en dag med 27 grader, sol og endeløs bading. Sjøen var latterlig varm og krystallklar, ingen tegn til oppblomstring av alger. Om kvelden kjørte vi båt til konsert på Skåtøy, shorts klokken ni var en selvfølge. Susanne Sundførs stemme steg mot skyene, som plutselig slapp ut noen regndråper. Folk kikket forundret opp.

I wish I had a lover, someone who wouldn't bother
To tell me what to feel, to tell me what is real

Vi satt på det gulsvidde gresset og den knusktørre bakken med halvliteren i hånda og vugget til et stykke musikk som var skremmende vakkert. Music For People In Trouble. Nydelige ballader, ifølge artisten inspirert av verdens undergang.
Kvelden var et symbol på sommeren 2018.
Har dere hatt en fin dag? spurte Sundfør. Var hun ironisk? Hun så ned på oss fra scenen, og kanskje så hun passasjerene på Titanic. Vi skåler og bestiller halvlitere, og når havet stiger løfter vi armen som holder glasset.

Sommeren var fantastisk. Men på et tidspunkt ble den også skummel. Bjørka som gulnet så tidlig, jordbær-bønder som måtte stoppe å vanne, dyr som ikke hadde nok grass å ete. Hjemme var morellene finere enn noengang, urørt av fugler, fordi fuglene var borte, fordi insektene var døde, fordi alt var tørket ut. Vanningsforbud. Grillforbud. Kommunale kontrollører som kjørte rundt for å sjekke at ingen vannet. Er det lov å koke vann på en primus, spurte vi og kikket oss engstelig rundt på teltplassen.

Klimaminister Ola Elvestuen sier at sommeren har vært en vekker, flere skjønner nå alvoret, sier han. Kanskje. Men det er hans politiske rolle å si dette. Slik det er Fremskrittspartiets rolle å si at vi skal nyte denne sommeren, og minne om at det regnet mye i fjor. Det er deprimerende at vi ennå ikke er forbi stadiet hvor FrPs meninger om været får oppmerksomhet. Med påfølgende partipolitisk krangel om hvem som har gjort hva med norske klimautslipp.
Vi trenger en annen debatt om vi skal komme videre. Harvest vil bidra med å lage en egen kanal for grønn debatt, sammen med det nye tidsskriftet Pan. Vi håper å få til et verksted for samfunnskritikk og nye, grønne ideer. Et ordskifte for en ny virkelighet. Der det ikke først og fremst handler om å vinne partipolitiske seire.

Klimaendringene er for lengst dokumentert og alvoret rykker nærmere. Denne uka kom en ny studie fra internasjonale forskere som snakker om faren for en fire grader varmere verden, med katastrofale konsekvenser. (Les om den på Stockolm Resilience Center)
California opplever den verste skogbrannen i moderne tid. Den neste verste ble slukket for åtte måneder siden. Guvernør Jerry Brown sier: "Vi befinner oss i nytt territorium. Siden sivilisasjonen oppsto for 10 000 år siden, har vi ikke opplevd denne typen varme. Og det kommer til å bli verre".

Men nye vilkår for menneskers liv på jorda møtes for ofte med de samme, gamle tankene og de låste ideologiske posisjonene.
Dagens Næringsliv skriver at katastrofer rammer hardere i fattige og dårlig organiserte land. Det er i land som Hellas at skogbranner får tragiske konsekvenser. Ergo er løsningen på klimaendringer å la velstanden vokse i flere land. Altså mer av det som er årsaken til ubalansen i naturen. LO er bekymret for at tørke og masseslakt av dyr kan ta arbeidsplasser i næringsmiddelindustrien. Bønder roper på en krisepakke for landbruket.
Men hva med en krisens politikk mot årsakene bak?
Nå slokker vi bare branner, bokstavelig talt. Og vi fortsetter hver dag å legge til rette for mer av det vi vet gir problemer. Som økt flytrafikk.

En viktig klimadebatt burde nå handle om grenser for frihet. Den brennende sommeren har vist at det går an. Forbud mot grilling og vanning er inngrep i folks frihet. Noen snek seg ut om natten for å vanne sin gule hageflekk, men de aller fleste fulgte reglene, fordi krisen var åpenbar.
Å la være å grille er ikke noe stort offer. Men kanskje er folk mer villige til å forandre på egen livsstil enn politikere ser ut til å tro. Når forståelsen av krise er der. Når noen sier at vi MÅ gjøre noe.
I et pågående forskningsprosjekt er folk i Norge og tre andre rike land bedt om å si hvilke endringer av forbruket de er villige til å gjøre, for å kutte klimautslippet. Svarene viser at frivillige endringer kan redusere utslipp med 25 prosent. Skal vi kutte klimautslipp med 50 prosent innen 2030, er det ingen vei utenom reguleringer av forbruket, sier forskerne bak studien.

Jo lenger vi venter, jo mer radikale grep vil bli nødvendig. Ta flytrafikken som et eksempel. Et første skritt burde være å slutte å utvide eller å bygge nye flyplasser. Et neste skritt å innføre flyskatter som betyr noe. Og for å få alle med på dugnaden kunne et tredje skritt være rasjonering av flyreiser, som maks én utenlandstur per familie per år. Ikke vet jeg hvordan det skulle foregå, men når land kan bli enige om å bombe andre land, er det nok mulig å begrense flytrafikken også. Ville det være så ille? Mest for flyselskapene, kanskje. Antagelig ville vi snart være stolte over å bo i et moderne land som tar ansvar. Og glede oss til den ene turen i året.

Vi har skrevet mye om klima og miljø på Harvest. Å fortelle om hvilken rolle naturen spiller i livene våre, er også en form for politikk. Vi har ønsket å inspirere til opplevelser og vekke refleksjon om naturens betydning. Og vi har dokumentert hvordan hensyn til næring og vekst går foran naturen. Alt dette skal vi fortsette med.
Men det trengs også en mer eksplisitt politisk debatt, og et videre ordskifte om grønn politikk. Hva nå det er for noe. Det er mer enn klima og miljø. Det er en politikk som setter natur og mennesker i sentrum. Den spør hvilke forandringer som er nødvendige i et bærekraftig samfunn og hvordan det kan bli å leve der. Svarene handler også om skole, arbeidsliv, helse, forbruk og alt det andre som påvirker folks liv. Det er bare å følge med på Pan utover høsten.