Den blekgrønne miljøbevegelsen

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Vi har mye å takke 1968-generasjonen for. Feminismen og miljøengasjementet har kommet oss alle til gode. Jeg kan lage mat (det kunne ikke far min), og jeg kan snorkeldykke i Indre Oslofjords klare vann (i 1980 var det ikke mulig å se bunn på mer enn en halv meters dyp, men heller ingen tangvekst å se).

Men likevel, vi er langt fra å takle de store globale problemene, spesielt klimaendringene. Det skyldes ikke bare en klimauvennlig olje- og kullindustri, ei heller utelukkende store abstraksjoner som «kapitalismen» eller «det moderne». Det skyldes også noen premisser for miljøtenkningen, og et sentralt problem er skalering: Hvis Tyskland skal produsere hundre prosent av sin energi på sin nye, «grønne» måte, vil 42 prosent av landets jordbruksareal gå med til energiproduksjon. Grønt er ikke nødvendigvis grønt.

I dette og to følgende essay skal jeg skal nøste i den norske miljøtenkningens problematiske premisser. Og så skal jeg kontrastere dem med en annen måte å tenke miljøvern på.

Dette alternative miljøvernet har også sitt utspring i 1968-opprøret, men uten at det ble en del av den norske 68-bevegelsen. Tankegangen fikk et nytt uttrykk i 2015, i det som har blitt kjent som Det økomoderne manifest. Her er det viktig inspirasjon å hente, selv om den som tror at «økomoderne» bare betyr mer kjernekraft og elbiler vil bli overrasket.

La meg begynne å nøste i miljøvernet med en liten skisse av ulike miljøpolitiske posisjoner, i form av en tabell:

De blekgrønne

Den svarte boksen får stå som et ukommentert skrekkscenario. Den lilla boksen var et kort, intenst blaff. I USA reiste hippiene ut i villmarken i 1968, og på det meste var det opp i mot 800 000 amerikanske ungdommer som prøvde seg i kollektiver. De fleste holdt ikke mer enn et par uker, og i 1970 var nesten alle sammen tilbake hos mammas pannekaker. Men bevegelsen er viktig for oss, for vi skal se at den ledet til de amerikanske økomodernistene. De to mørkegrønne boksene skal jeg komme tilbake til i de neste essayene. De to blekgrønne boksene er tema for dette essayet. Mesteparten av norsk miljøarbeid befinner seg innenfor disse.

Den viktigste forskjellen på de to boksene er synet på økonomisk vekst. Det som i mindre grad skiller dem er teknologisynet. De to leirene deler en ganske lik oppfatning av at det finnes noen «gode» teknologier, så som vindmøller, solceller og elbiler. Og så finnes det noen «farlige» teknologier, spesielt atomkraft og genmodifiserte organismer. Framtiden i våre hender og Zero er begge skjønt enige i elbilene og solcellenes fortreffelighet. Forskjellen på dem ligger i fokuset: Zero har kun én ambisjon, nemlig å stoppe utslippet av CO2, mens Framtiden i våre hender vil skape en ny verdensorden, og vil ikke godta solceller hvis de produseres av arbeidere på luselønn. Jeg har tatt med grønnvaskede Statoil i listen av følgende grunn: De grønnvasker sin oljeboring med «gode» vindmøller, og kan derved ikle seg majoritetens blekgrønne kappe.

Saken er denne: Den blekgrønne teknologiforståelsen er ikke lenger god nok. Den løser noen økologiske problemer, men den skaper like mange. Denne teknologiforståelsen er derved en del av problemet.

Kjernekraft

Ulike aktører innenfor de to blekgrønne boksene er skeptiske til ulike teknologier, og i varierende grad. Men en ting forener dem; frykten for kjernekraft og genmodifiserte organismer. Jeg har ikke plass til å diskutere begge teknologiene, men her er en liten historie om kjernekraft, og hva det betyr å frykte den.

På begynnelsen av 2000-tallet startet Tyskland sin «Energiewende». De ville gjøre sin energiproduksjon både karbon- og atomfri.

Innføringen av biomasse (brenning av mais), solceller og vindmøller i Tysklands strømproduksjon har vært massiv. Disse tre produserer nå hele 32 prosent av strømmen. Samtidig har landet begynt å avvikle sine kjernekraftverk.

Men «energivendingen» er ikke lett, for samtidig som tyskerne skal avvikle atomkraften, er de helt klare på at de fortsatt skal levere strøm til Volkswagen, BMW, Siemens og de andre konsernene som gjør Tyskland til en ledende industrinasjon. Så parallelt med at Tyskland har innført sol, vind og biomasse i sin kraftproduksjon har de, siden 2010, bygget ti nye kullkraftverk. Flere har vært planlagt, blant annet i nedlagte kjernekraftanlegg.

Siden 2000 har Tysklands utslipp av CO2 pr. innbygger gått ned 10 prosent, og er nå på 8,9 tonn pr. innbygger pr. år. Frankrike, på sin side, faset ut samtlige av sine kullkraftverk over en 20-års periode (fordi de ikke har egne kullgruver), og bygget raskt en serie like atomkraftverk. De halverte sine CO2-utslipp, og slipper nå ut 4,5 tonn CO2 per innbygger.

Man kan si mye pent om Tysklands vindmøller og solkraftverk. Subsidieringen av disse teknologiene har bidratt til å effektivisere produksjonen og senke prisene, slik at sol- og vindkraft nå kan konkurrere med kull- og kjernekraft. Samtidig må man være klar over at subsidieringen har vært massiv. En kommentator har regnet ut følgende: Det har kostet 25 milliarder euro ekstra i året, 300 euro pr tysker, bare å drifte de eksisterende solcellene og vindmøllene. Hvis Tyskland hadde brukt de samme pengene på å bygge atomkraftverk av den dyre typen som Finland nå bygger på øya Olkiluoto, og hvis de hadde begynt i år 2000, ville landet hatt en helt utslippsfri strømproduksjon nå.

Selv om tyskerne hadde ambisjoner om å avvikle både kull- og kjernekraften, så valgte de altså å avvikle kjernekraften, heller enn å gå for utslippsfrihet. Alle de ti kullkraftverkene ble ikke bare bygget, men også planlagt etter at Tyskland bestemte seg for å fase ut all atomkraft. Disse kullkraftverkene vil være produktive i mange tiår framover, og opprettholde avhengigheten av både strømmen de produserer og arbeidsplassene de skaper.

Det er pussig for meg at de blekgrønne så uforbeholdent har hyllet Tysklands Energiewende, mens ingen har snakket om de nye kullkraftverkene. Historien om Tysklands vind-, sol- og bioenergi er sammensatt, mens de blekgrønne har gjort denne historien til en enkel kamp mellom det gode og det onde.

Vi aner et ideologisk bakteppe. Noe satte skrekken i folk, tror jeg, sånn at troen på enkle, «gode» løsninger overskygget en saklig debatt.

Teknokratiet.

Mye gikk galt med miljøet på 1960-tallet, innsjøer ble sure og sprøytemidler bygde seg opp i næringskjeden. Noen naturødeleggelser var dessuten spektakulært synlig, spesielt atomsoppene over Stillehavets atoller. Reaksjonen var både forståelig og nødvendig.

Når den nye rød-grønne bevegelsen skulle meisle ut en ideologisk plattform ble det viktig å distansere seg fra både USAs kapitalisme og Sovjetunionens modernisme. I Norge ble Arbeiderpartiet en del av problemet. De hadde styrt Norge i 25 år, var både greie med kapitalen, glade i sentralstyring og moderniseringsvillige. Den styringsformen som lyttet til ekspertene, «teknokratiet», ble i 1930-tallets USA lansert som en hedersbetegnelse for kunnskapsbasert styring. I 1960-tallets gryende motkultur ble ordet et skjellsord, som i «ekspertvelde». Det nye rød-grønne partiet, SV, fant sin ideologiske nisje mellom Arbeiderpartiet og kommunistene. Til forskjell fra dem begge posisjonerte SV seg som det teknokrati-kritiske partiet. SV delte sin teknokrati-kritikk med Høyre, men skilte seg selvfølgelig fra Høyre ved å være et sosialistparti.

Teknokrati-kritikken ble til en bredt anlagt ideologi. Den var ikke bare kritisk til spesifikke nyvinninger som DDT og atombomber. Den ble en kritikk av det moderne. Alternativene ble ofte lansert som «naturlige», så som naturmedisin, naturlig gjødsel, og naturlig nakenhet (nudisme). Denne kritikken var bred og omfattet svært mange felt. For eksempel anla SV-ideologen og statsviter-historikeren Rune Slagstad en bred ideologisk kritikk av en gruppe arkitekter som han kalte «ingeniør-arkitektene». Disse teknokratene, mente han, hadde bygget livsfiendtlige drabantbyer som Bøler og Lambertseter.

Men var det ikke sånn, spør du kanskje, at kritikken av alt fra kunstgjødsel og Lambertseter til DDT og atombomber faktisk var rimelig og berettiget? Var og er ikke kunstgjødsel farlig?

Nei, kritikken var ikke rimelig. Altså, den var rimelig noen ganger, men problemet var at den i for stor grad var ideologisk formet, og derfor ble altfor omfattende. Jeg trenger å vise dette, ikke bare påstå det, men må nøye meg med ett eksempel, så la meg ta kunstgjødselet.

Debio,som i praksis er den norske stats organ for å godkjenne det de kaller «økologisk mat», godkjenner ikke kunstgjødsel som «økologisk». Kunstgjødsel utarmer jorda, mener mange, forsurer vann, og, ja, kan lede til intet mindre enn en global økologisk katastrofe.

La oss begynne med undergangen. I Klassekampen den 30/5-2014 tok forfatteren Gert Nygårdshaug til orde for at vi innen utgangen av dette århundret ville oppleve en økologisk krise som ville ta livet av de fleste av oss. Grunnen var at tilgangen på fosfor fra gruver ville ta slutt, og dette fosforet brukes til å lage kunstgjødsel. Når det eneste fosforet vi har er det fra husdyr, vil ikke jordbruket kunne fø mer enn ca 2 milliarder mennesker. Vi har på unaturlig vis blåst opp menneskeheten til å bli syv, snart ni, ti, elleve milliarder mennesker. Men når fosforgruvene er tomme og boblen sprekker vil den uunngåelige dommedagen komme.

Det fosforet som brukes i kunstgjødsel utvinnes fra noen få gruver i verden. Det er disse gruvenes begrensing som har ledet Nygårdshaug til sin dystre konklusjon. Bildet er imidlertid mer nyansert. Når det billige fosforet fra gruvene begynner å bli knapt, og prisen stiger, så kan nye kilder dukke opp. Da kan det bli lønnsomt, for eksempel, å utvinne den mer urene fosforen som graves opp i jerngruver, og som nå bare er et avfallsstoff, fosforslam, i produksjonen av jern. Fosforrike jernforekomster utnyttes ikke til jernproduksjon, for det høye fosforinnholdet gjør jernet sprøtt. Det forskes i dag på hvordan fosfor og jernet kan skilles fra hverandre på en effektiv og billig måte. Fosfor kan også resirkuleres, og det gjøres i dag, når vi resirkulerer kloakk. Fosfor er næring for planter, men ikke for oss som spiser planter. Vi tisser fosfor. Nesten alt det fosforet Oslo-borgere kvitter seg med når de går på do, fanges opp i resirkuleringsanlegget under Ekeberg, og brukes til å gjødsle åkere utenfor Oslo, og gjør at Østlandet har sin egen fosforsyklus. I mange land jobbes det aktivt for å bedre fosforsyklusene, og i jordbruket utvikler agro-entreprenører stadig mer effektive gjødslingsteknologier, som reduserer forbruket av gjødsel. Til sammen ligger det altså mange alternative fosforkilder på lur.

Hva så med algeveksten i sjøer og fjorder, som økte med økende fosforutslipp? Viser ikke det at kunstgjødselet må unngås? Nei, det spiller ingen rolle om nitrogenet og fosforet kommer fra kunstgjødsel eller fra møkk. Indre Oslofjord på 1960- og 70-tallet ble overgjødslet med menneskelig kloakk, Mjøsa med kunstgjødsel. Det var ikke det «kunstige» som spilte noen rolle. Det var overgjødslingen.

Og hva med utarmingen av jordsmonnet? Vel, bønder som gjødsler klokt kan oppleve at jordsmonnet legger på seg og blir mer næringsrikt og mer artsmangfoldig, også når de gjødsler med mineralsk gjødsel («kunstgjødsel»). Det er den sammensatte driftsformen som avgjør. Moderne gjødsling kombineres av mange med moderne plantearter og moderne sprøytemidler ― genmodifiserte organismer og Roundup, som sammen muliggjør pløyefritt jordbruk ― og som etter mange års drift ser hvordan jordsmonnet vokser samtidig som avlingene øker.

«Ubygde kraftverker»

I 1936 skrev Nordahl Grieg en hyllest til kraftsosialismen. Han gjorde det i form av et vers i diktet Til Ungdommen, og jeg har gjengitt hele verset i begynnelsen av denne artikkelen. Når Birgitte Grimstad i 1983 gjenoppdaget og spilte inn sangen, så droppet hun det verset. En hyllest til «ubygde kraftverker» passet ikke for et publikum som la seg i lenker foran bulldoserne som bygde nye vannkraftverk. Kim Larsen droppet det samme verset i sin rockeversjon av sangen. Human Etisk forbund gjorde sangen til sin «salme» ved borgerlige konfirmasjoner, også de uten hyllesten til «ubygde kraftverker/ ukjente stjerner». Ungdommen skulle såvisst ikke skape dem, med sine skånede livs «dristige hjerner». Ingen av de som sang sangen i minnestundene etter 22. juli hadde med verset.

Tyskland bruker nå tyve prosent av sitt landbruksareal til «grønn» energiproduksjon. Hadde de satset på kjernekraft kunne de latt det landbruksarealet gro igjen, for så å binde store mengder karbon i ny skog. Og hadde de disponert det arealet lurt, kunne de også laget grønne korridorer av skog, noe som hadde gjort økosystemene mer fleksible i møte med de klimaendringene vi allerede ser.

Organisasjonen Zero er en av de varmeste forsvarerne av tyskernes energivending. Lederen, Marius Holm, skriver her i Pan at nullutslipp kan nås ved at vi gjør "mer av det samme". Elbiler, vindmøller, bioenergi og solceller har vært en suksess. Nå gjelder det bare å skalere det hele opp.

Ja, mon det. Hvis tyskerne skalerer sin resirkulerbare energiproduksjon til hundre prosent, så vil 42 prosent av tysk landbruksareal gå med til kraftproduksjon. Da må noen et annet sted i verden hugge mye skog for å produsere mat til tyskerne. Hvor grønt er det?

Jeg skriver ikke dette bare for å argumentere for teknologiene kjernekraft og kunstgjødsel. Jeg skriver for å gjøre noe med hvordan vi tenker om teknologi. Menneskearten utviklet en stor hjerne samtidig som den utviklet en liten kjeve og små tenner. De to fulgte hverandre, for vi begynte å fore vår voksende hjerne med mat som vi skapte gjennom lur sosial organisering kombinert med varme fra bål. Det finnes ikke noe «rent» forhold mellom menneske og natur. Forholdet har alltid vært formidlet; menneske ― teknologi ― natur, helt fra den tiden vi temmet ilden. Og hadde vi ikke temmet ilden, hadde vi fortsatt å være tobente sjimpanser.

Vi må altså tenke nytt om mennesket, teknologien og naturen, for 1968-ernes dogmer tar oss i feil retning. Det skal jeg gjøre i de to neste artiklene her i Pan.

Del 2: Den nye økologien

KORREKSJON 2.6.19:

I denne artikkelen skrev jeg opprinnelig at seksti prosent av Tysklands landareal vil gå med til energiproduksjon hvis de legger ned all kull- og atomkraft og skalerer dagens fornybare energiproduksjon opp til hundre prosent. Tallet jeg kom fram til var for stort. Det skulle vært omtrent 42 prosent, og artikkelen er nå korrigert. Det sentrale byrået for koordinering av fornybar energi i Tyskland (https://international.fnr.de/) skriver i sin 2019-rapport at i 2017 var 33,3 prosent av tysk strømproduksjon fornybar. Til det brukte landet 14 prosent av sitt landbruksareal. 3*14% = 42%. Det er et anslag. Hvis tyskerne skulle klare å lage alle sin strøm av vannkraft, sol, vind og mais (som de lager alkohol av for å brenne), så måtte de nok øke mais-andelen, for å skape den stabile grunnkraften. På den andre siden går en god del av biodrivstoffet i dag til biler. Denne andelen vil synke, ettersom bilene blir elektriske. Hvorvidt de da ender opp med å bruke mer eller mindre enn 42 prosent av landbruksarealet til energiproduksjon er usikkert. Å skalere opp den tyske fornybare energien til hundre prosent er uansett en teoretisk øvelse, for å illustrere hvor vanskelig og uøkologisk det er for landet å legge ned både kjernekraften og kullkraften.