Demokrati for desperate tider

Dette er en forkortet versjon av en lengre tekst som er publisert i Samtiden 3/2019. Teksten kan leses i sin helhet her.

I en verden som blir stadig varmere, mens det politiske klimaet blir kaldere og mer polarisert, er det lett å la maktesløsheten ta overhånd. Hvilken rolle spiller det om jeg tar med tøynett på matbutikken, når Trump trekker USA ut av Parisavtalen? Hjelper det egentlig å rydde strendene for plast én gang i året når mikroplast fra polyesterplaggene mine havner i havet etter hver eneste vask? Samtidig er maktesløshet i seg selv også en betydelig trussel mot miljøet. Å tro at enkelthandlinger er uten effekt, at man er alene med miljøbekymringer og kampvilje, eller at man kjemper mot en uovervinnelig kapitalistisk overmakt, tjener ingen andre enn nettopp den kapitalistiske overmakten. Resignasjon leder ikke til revolusjon, mennesker som føler seg overveldet bretter ikke opp ermene for miljøet. Hvordan kan vi lette på den blytunge følelsen av maktesløshet som kan lamme enhver av oss? Én løsning er å heve stemmen, sammen. Slik kan vi selv delta mer aktivt i demokratiet, samtidig som vi bygger sterkere fellesskap og styrker kampånden.

For i møte med miljøkrisen har vi verken tid eller råd til å leke motstandere. Vi kan ikke kjempe mot hverandre når vi allerede kjemper mot klokka. Alt annet enn bredt tverrpolitisk samarbeid er meningsløst. Hvordan kan vi få politikerne til å ta miljøkrisen på alvor? Og ja, jeg skriver vi. Ikke kun fordi det uomtvistelig er et globalt vi som står overfor denne enorme miljøkrisen, men også fordi undersøkelser viser at flertallet av den norske befolkningen mener at klimaendringene er menneskeskapt (1). Under 20 prosent er såkalte klimaskeptikere – for øvrig et uegnet ord da det ikke er sunn skepsis som kjennetegner denne gruppen, men fornektelse overfor en bevisst og åpenbar trussel. «Klimastrutser» ville kanskje vært mer treffende. Flertallet, de resterende 80 prosent av oss, kan ikke fortsette å være en taus majoritet. Vi må heve stemmene sammen, slik at vi blir en tydelig majoritet som gir klart uttrykk for at vi ønsker en realistisk og ambisiøs miljøpolitikk.

Den mest åpenbare måten å heve stemmen på, er å bruke stemmeretten. Samtidig kan ikke vår demokratiske deltakelse stanse ved stemmeurnene. Om vi sier oss fornøyd her, begrenser vi stemmen vår til én enkelt stemmeseddel, levert anonymt bak et forheng, annethvert år. Om vi skal få gjennom de nødvendige endringene, trenger vi økt demokratisk deltakelse. Vi må bruke stemmen vår oftere. Det siste året har vi også sett det jeg håper er begynnelsen på en bredere miljøbevegelse, en fornyet vilje til å ta til gatene, og et nytt kampfellesskap, med bølgen av skolestreiker for klimaet og økt bruk av sivil ulydighet i miljøkampen.

Om vi skal få gjennom de nødvendige endringene, trenger vi økt demokratisk deltakelse. Vi må bruke stemmen vår oftere.

Fredag 22. mars 2019 streiket til sammen 40 000 skolebarn, ungdom og voksne her i Norge for klimaet. Også jeg gikk ned til Eidsvolls plass og stilte meg sammen med de 15 000 som sto samlet der. Mellom alle plakatene kunne jeg skimte vinduene i de øverste etasjene av Stortinget, hvor en mengde silhuetter sto og kikket ut på demonstrasjonen. Vi var sikkert flere på Eidsvolls plass som så dem og håpet at de hørte oss. 40 000 fremtidige velgere var i alle fall klinkende klare overfor de norske politikerne: «The oceans are rising and so are we!» Skolestreikene viser oss også at når én person våger eller orker å ta seg bryet med å heve stemmen, er det enklere for andre å stemme i. Og om politikerne ikke lytter ennå, er bevegelser som skolestreikene like fullt med på å bygge brede fellesskap, styrke kampånd i møte med miljøkrisen, og er slik en viktig motvekt til maktesløsheten.

Skolestreikene viser oss også at når én person våger eller orker å ta seg bryet med å heve stemmen, er det enklere for andre å stemme i.

I løpet av det siste året har også sivil ulydighet som virkemiddel i miljøkampen på nytt økt i omfang. Extinction Rebellion, eller XR, en nyoppstartet aksjonsgruppe med utspring i Storbritannia, er blant de mest aktive. Under slagordet «Opprør for livet» tar XR i bruk ikke-voldelig sivil ulydighet for å tvinge fram bevissthet og endring. «This is what democracy looks like!» er et av slagordene gruppen bruker. Demokratiet trenger aktive, deltakende borgere, også dem som er villige til å bryte loven for å vekke oppmerksomhet og få gjennom endringer. Det finnes selvfølgelig en rekke betenkeligheter ved sivil ulydighet, spesielt om det er vold involvert. Men brukt på riktig måte, for riktig sak, kan sivil ulydighet likevel være et effektivt virkemiddel. I et essay om Alta-saken forsvarer filosof Arne Næss bruken av ikke-voldelig sivil ulydighet i miljøkampen: «Når en søkkrik nasjon med en materiell levestandard som søker sin like i verdenshistorien fortsetter brutalt å ødelegge livsvilkårene i områdene den har ansvar for, berettiger det en motstand av en art som ikke utelukker bestemmelser med hjemmel i norsk lov.» (2)

I løpet av det siste året har også sivil ulydighet som virkemiddel i miljøkampen på nytt økt i omfang.

Desperate tider krever mer av demokratiet. Det er flere forskere og filosofer som er i tvil om demokratiet, slik det er utformet i dag, er i stand til å løse miljøkrisen. Det er ikke til å komme fra at det i stor grad er markedsorienterte demokratiske land som i jaget etter stadig økonomisk vekst og økt velstand, har drevet oss inn i denne krisen. Debatten om miljøsaken kjennetegnes også ofte av pessimisme. Spørsmål om hvordan vi kan ta vare på kloden har en tendens til å havne inn i eksistensielle spiraler som graver seg dypere og dypere ned i ideer om menneskets kortsiktige og egoistiske psyke, uoverskuelig politisk maktspill og nødvendigheten av kapitalisme og økonomisk vekst. Et «hvordan kan vi» vris om til et «er vi i det hele tatt i stand til», og følelsen av maktesløshet er et faktum.

Extinction Rebellion stiller krav til myndighetene om at det må innføres borgerråd for miljøsaken.

Det er likevel ikke grunn til å gi opp håpet, verken når det gjelder demokratiets eller enkeltmenneskets evne til å ta tak i miljøkrisen. Center for Deliberative Democracy (CDD) ved Stanford University studerer og tilrettelegger for bruk av borgerråd som et supplement til øvrige demokratiske institusjoner (3). Et borgerråd er et tilfeldig og representativt utvalg av befolkningen som kommer sammen for å diskutere og overveie en bestemt sak. CDDs funn fra flere tiår med studier i en rekke land er oppløftende: Ikke bare avtar polariseringen når folk møtes ansikt til ansikt i mindre grupper, men når de presenteres for utfyllende informasjon og overveier den sammen, kommer de ofte fram til løsninger som setter fellesskapets og miljøets interesser over egne økonomiske interesser (4).

Ved å bruke borgerråd vil miljøsaken i mindre grad påvirkes av polarisering og politisk maktspill.

Det tredje og siste punktet på Extinction Rebellions liste over krav til myndighetene, etter «Tell the Truth» og «Act Now», er at det må innføres borgerråd for miljøsaken. Dette er et fornuftig og viktig krav. Et borgerråd har et tydelig mandat og en mer direkte stemme overfor myndighetene. Ved å bruke borgerråd vil miljøsaken i mindre grad påvirkes av polarisering og politisk maktspill: Saker belyses grundig og får den nyanserte overveielsen som er så nødvendig, uavhengig av partiprogrammer og politiske plattformer. Anbefalingene borgerrådet kommer med, vil sannsynligvis få bredere støtte i befolkningen enn avgjørelser tatt av politikere alene. Dette gjør også at politikere får ryggdekning for mer drastiske miljøtiltak – det er ikke politikerne som trer tiltak ned over hodene på folk, men folket selv, i form av borgerrådet som anbefaler dem.

Etter høstens kommunevalg er det hele to år til neste gang vi får sjansen til å bruke stemmeretten. Ikke vær taus i to år. Hev stemmen, vær synlig og tydelig. Finn et fellesskap – noen å ta kampen sammen med, enten i form av demonstrasjoner, i miljøorganisasjoner, i politiske partier eller med ikke-voldelig sivil ulydighet. Men gjør det med respekt og imøtekommenhet, kanskje spesielt overfor meningsmotstandere. Polarisering skaper en illusjon av at vi er uforenelige motstandere, når vi i virkeligheten er avhengige av samarbeid. Skap tillit ved å bruke ikkevold også i ord, skriver Arne Næss: Beskriv dine meningsmotstanderes standpunkt og sterkeste argumenter så saklig som mulig, flytt mer av fokuset til felles målsetninger, og husk at «enhver motstander er en potensiell tilhenger» (5). Sammen tynges vi mindre av maktesløsheten. Sammen kan vi få stemmene til å bære.