Delingsøkonomi er som skapt for oss – men er det fremtiden?

I forrige uke la CICERO fram midtveisrapporten fra ShareOn – et forskningsprosjekt som søker å finne klima- og miljøeffekten av delingsøkonomi, og hva som skal til for at det skal fungere i praksis.

Gode og dårlige nyheter for delingsøkonomien

Forskningsprosjektet består av flere deler, blant annet en spørreundersøkelse og flere case-studier av ulike delingsøkonomiske ordninger, som DNT-hytter, en andelsgård, en bildelingsordning, og deling av verktøy og redskaper i et vel.

Mens ShareOn-spørreundersøkelsen viser en økning i andelen folk som har hørt om delingsøkonomi, fra 46 % i 2016 til 75 % i 2018, viser en undersøkelse gjort på vegne av Framtiden i våre hender at hele 59 % heller ville ha leid enn kjøpt et verktøy hvis de hadde et slikt tilbud i nærheten.

Dette er gode nyheter for delingsøkonomiens framtid, er det ikke? Dessverre. Ikke hvis vi ser på de foreløpige analysene av case-studiene i ShareOn, for tallene her er ikke til å hoppe i taket av: En relativt liten andel brukte delingsordningen med felles verktøy i velet. En stor andel av de som bruker DNT-hyttene eier i tillegg egne hytter. En skuffende liten prosent bruker bildelingstjenesten. Det ser ut til at helse og stedstilknytning er de sterkeste driverne bak deltakelsen i andelslandbruket.

Hvordan har det seg at folk ser ut til å ville dele, men i praksis gjør noe annet?

Vi er skapt for å dele, men ikke systemet vårt

Rapporten trekker fram tillit, sosialt samvær og naturopplevelser som positive effekter av deltakelsen i deling. Videre legger deltakerne stor vekt på relasjoner som en suksessfaktor og peker på at det er nødvendig med en viss kulturell forståelse av rammene for at det skal fungere. For eksempel, skal du etterlate DNT-hytta i den stand du fant den, eller i den stand du ønsker å finne den?

Det overrasker ikke at relasjoner er en suksessfaktor. Her er det menneskets natur som skinner gjennom, en løvetann som bryter seg gjennom asfalten: vi mennesker er skapt for å leve i samfunn der overlevelse er basert på resiprositet og tillit til hverandre. Vi er alle en del av det store økosystemet som kun virker som det skal ved at vi deler de ressursene som er tilgjengelige.

Det strukturelle systemet vi lever under i dag er langt ifra tuftet på denne naturtilstanden. Det er et kunstig system med usynlige hender, der konkurransen om å eie mest og produsere mest er det som skaper vinnere og tapere. Et system der vi konkurrerer hver for oss, og som undertrykker deling.

Hvordan vende tilbake til det naturlige og nødvendige?

Over hele verden ser vi bevegelser, aktiviteter og arrangementer som tyder på at folk prøver å bryte ut av strukturen, for å dele mer. For menneskers iboende kjærlighet til samarbeid ligger der, og uttrykkes blant annet i spørreundersøkelser og vilje til å delta i prosjekter som ShareOn. Dessverre har langvarig individualistisk, profittdrevet konkurranse gjort deltakelse i delingsøkonomier til vår tids sisyfosarbeid.

Da gjenstår det store spørsmålet: hvordan skal småskala-kooperativer på lokalnivå konkurrere mot de enorme markedskreftene i kapitalismens globale hav?

Kanskje trenger vi en god dose «frivillig tvang», som Erik Dammann ville sagt. Ønsker og vilje i befolkningen skaper ikke nødvendigvis endring i politikken i seg selv. Vi trenger modige politikere som tør å gjøre det de er valgt til å gjøre: sitte ved roret og skifte spor når det er det folk vil og trenger.

For å nå lavutslippssamfunnet, og for at delingsøkonomiske ordninger skal fungere i praksis, må vi bryte ut av dagens lineære, konkurransedrevne, individualistiske struktur og arbeide oss over i en kretsløpsøkonomi. Vi må skape en struktur der vår altruistiske natur nok en gang får spille fritt, der deling er like naturlig som å puste.

Folk vil, men vil politikerne?