Cuba – fra rødt til grønt?

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Natur og Ungdoms medlemsblad Putsj (4/19), som Pan samarbeider med.

De store utfordringene

Cubanerne ser klimaendringene i sterkere stormer, mer intense tørkeperioder og stigende havnivå. Observasjoner indikerer at på bare litt over 50 år har havnivået steget med 6,77 cm, noe som har dramatiske konsekvenser for en nasjon med tusenvis av kilometer med lavtliggende kyst. Havnivåets stigning globalt, kombinert med høyere temperatur i havet vil mest sannsynlig bidra til sterkere stormer, noe som øysamfunn verden over vil betale dyrt for. Ødeleggelsene etter orkanen Irma i 2017 kostet Cuba milliardbeløp, og etterlot ødelagte sukkerrørplantasjer og tobakkåkre. Denne hendelsen tydeliggjorde hvor sårbart Cuba er for ekstremvær, og viste med sin kraft de enorme materielle tapene klimaendringene kan medføre.

Cubanerne ser klimaendringene i sterkere stormer, mer intense tørkeperioder og stigende havnivå.

Det er ikke bare kraftige stormer som vil ødelegge jordbruksproduksjonen. Også den økende globale gjennomsnittstemperaturen kan ha dystre konsekvenser. Landbruk er en grunnpilar i Cubas økonomi, og forutsigbare temperaturer er nødvendig for både produksjonen av sigarer og rom, som er Cubas hoved-eksportvarer. Lokal matproduksjon kan også svekkes av skiftende temperaturer. Dette kan være katastrofalt for en øy som er avhengig å være til dels selvforsynt.

Kanskje enda viktigere enn salget av millioner flasker Havana Club og Cohiba-sigarer, er turismen. Dessverre er denne næringen truet av klimaendringene på to plan. Først og fremst vil en utfasing av olje og reduksjon i flyreiser føre til nedsatt turisme verden over. Det vil bli mer kostbart, og masseturisme vil måtte reduseres kraftig. Samtidig vil færre velge å reise til destinasjoner med ødelagte, forurensede kystområder. Risiko for uforutsigbart vær, kraftig tørke og skremmende orkaner vil ikke virke attraktivt for småbarnsfamiliene som i dag besøker Havanas fargerike gater. Klimaendringene kan slå beina under hele Cubas økonomi om de mister inntektene fra turisme, rom og tobakk. Dette vil igjen føre til mangel på kapital til å håndtere de utfordringene som klimaendringene skaper. Denne onde sirkelen er allerede et problem vi ikke bare observerer hos øynasjoner verden rundt, men også på fastlandet.

Havnivåets stigning globalt, kombinert med høyere temperatur i havet vil mest sannsynlig bidra til sterkere stormer, noe som øysamfunn verden over vil betale dyrt for.

Politisk handlekraft, men lite økonomisk makt

Øynasjoner har langt mer å tape på klimaendringene enn fastlandsnasjoner som Norge. Cuba innser nå dette alvoret. Regjeringen har allerede introdusert en plan for å håndtere de lokale klimaendringene, først og fremst destruktive orkaner, ekstrem tørke og stigende havnivå. Denne langsiktige planen går under navnet Tarea Vida (livsprosjektet), og vil strekke seg over 100 år. Planen har 11 punkter som blant annet inkluderer å avklare høyrisikoområder for stigende havnivå, flytte befolkning ut av disse områdene, introdusere mer varmetolerante plantesorter i landbruket og restaurere sandstrender for å beskytte mot kystkorrosjon.

Videre er Cuba en av 11 nasjoner som nevner klima eller klimaendringer i grunnloven. Denne endringen i landets grunnlov skjedde i februar i år, og uttrykker at Cuba skal bevare naturen, og arbeide mot klimaendringene som truer menneskets overlevelse. Det er lovende at klimaløsninger og forskning nå implementeres på de høyeste nivåene i landet. Men det finnes fortsatt stor skepsis til om endringene vil kunne gjennomføres, og om det finnes nok politisk handlekraft. Store endringer i infrastrukturen, og en utfasing av oljebruk, vil kreve beløp med langt flere nuller enn Cuba har økonomi til.

Store endringer i infrastrukturen, og en utfasing av oljebruk, vil kreve beløp med langt flere nuller enn Cuba har økonomi til.

Politiske ambisjoner og tiltak er dessverre lite effektive uten de nødvendige ressursene. Dette er et problem som går igjen i flere fattige lands klimapolitikk. Nasjoner med svak økonomi, og lite infrastruktur, er spesielt sårbare for klimaendringene og mangler ressursene til å beskytte seg og utvikle såkalte grønne økonomier. Tiltak som å subsidiere elbiler er umulig på en øy som Cuba, der de fleste kjører rundt i amerikansk Chevrolet produsert på 50-tallet, eller sovjetisk Lada fra 70- og 80-tallet. Disse gamle bilene spyr ut eksos, og er lite energieffektive. Alt annet maskineri er også oljedrevet og utdatert.

Cuba merker allerede konsekvensene av dette, men det er ikke nedsatt luftkvalitet det er snakk om. Nasjonen har vært avhengig av billig olje fra Sovjetunionen og senere Venezuela. I september i år var det slutt. Cubanere måtte finne frem gamle sykler og bytte ut traktoren med kua. Sanksjoner fra USA gjør det vanskelig for landet å dekke oljebehovet på rundt 145 000 fat daglig. Olje utvunnet på Cubas eget territoriet er ubrukelig. Den inneholder nemlig for mye svovel, og kan kun brennes til fyring. Med så å si ingen egen energiproduksjon og maskineri, og transportmidler drevet kun på olje, er Cuba svært avhengig av ikke-fornybare energikilder. Når oljen forsvinner, slutter alt å fungere og landet sendes tilbake i tid. De har derimot potensiale for vind-, sol- og bølgekraft, men igjen manglende kunnskap og ressurser til å utvikle slike prosjekter.

For å gjennomføre store tiltak må folkemassene med, kun gjennom samarbeid lokalt og internasjonalt kan Cuba bli den grønne øyen de vil være.

Bunnløse søppelkasser og petroleumsskyer

Da jeg selv fikk privilegiet av å vandre langs Cubas kjente strender, ble jeg sjokkert over mengden plastikk. Alt fra joggesko til ølbokser og leketøy lå strandet i tusener, og man kunne ikke plukke opp en neve sand som ikke var regnbuefarget av små biter plastikk. Dette er plastikk fra både lokale og fjerne kilder. Hver dag skyldes store mengder av plastikk opp på øyer verden rundt, og dette er søppel de ikke har kapasitet til å resirkulere eller rydde vekk.

Vi vandret i vakre gater, fylt med salsarytmer fra gitarer og marakas. Hvor jeg enn gikk tråkket sandalene i plastposer, sugerør, aviser, matrester og søppel i mystiske former. Personlig plastforbruk nådde toppen, med innkjøp på minst fem flasker vann om dagen. Befolkningen har ikke tilgang til rent drikkevann, så plastflasker fyller gatene i tusener. Resirkulering eksisterer ikke, og søppelbilen dukker opp ved utvalgte anledninger.

Ambisiøse planer er flott, men grønne tiltak må også gjøres på gateplan. I Havannas gater fantes det søppelkasser, men de hadde alle hull i bunnen. Politisk vilje finnes, men da jeg spurte lokale cubanere var det mange som aldri hadde hørt om klimaendringene. De kastet ubrydd ølboksen rett ut i det krystallklare havet. Å være en grønn nasjon handler ikke kun om å tilpasse seg klimaendringene, det handler om å motvirke dem. En grønn nasjon arbeider for å endre seg, for å bli bedre. For å gjennomføre store tiltak må folkemassene med, kun gjennom samarbeid lokalt og internasjonalt kan Cuba bli den grønne øyen de vil være.

Ambisjonene og målene finnes, men det gjenstår fortsatt å se om Cuba kan gå fra å være en rød nasjon, farget av mørke petroleumsskyer, til å bli den grønne, frodige øyen politikerne håper på. Revolusjonerende endringer er de gode på, så nå gjenstår det bare å se. Lenge leve Cuba verde!