Borgerråd er medisin for demokratiet

I år står jeg for første gang på en valgliste, og det er første gang jeg driver valgkamp ved å banke på dører. Å gå rundt ved middagstider og ringe på hos naboer og bekjente føles litt kleint og påtrengende – de første 5 minuttene. Men kommer du over den kneika, blir du håpefull for demokratiet.

La det først være sagt at det er toppen én av ti som virkelig går inn i en samtale når man ringer på. Men de samtalene er det mest meningsfulle og håpefulle jeg har opplevd i valgkampen. De er den beste medisinen når kommentarfeltene har smittet meg med pessimisme om menneskets evne til å kommunisere.

For det første er alle jeg treffer høflige. Det gjelder også de som sier nei takk til Miljøpartiet De Grønne. De som begynner å prate, har gjerne noe de er opptatt av som de vil fortelle om, de er nysgjerrige og en god del har noe de er uenige med MDG i. Men etter å ha banket på mellom to- og trehundre dører har jeg fortsatt ikke støtt på en eneste som står fram som klimafornekter. Jeg kan ikke vite om nett-trollene sprekker når de åpner døra si, og det er sikkert noen av dem som bare høflig takker nei når jeg presenterer meg. Det viktige er likevel at tida vi bruker på å snakke politikk sammen brukes konstruktivt. Trollingen og polariseringen tar ikke plass når vi møtes ansikt til ansikt.

Det andre er at samtalene dreper (mine) klisjeer om folk, bygget opp av hvordan meningsmålinger tolkes («hjemmeværende sørlendinger stemmer KrF», «unge, høyt utdannede Oslo-folk stemmer MDG»). Ta for eksempel den unge jenta som åpenbart brukte mye tid på gaming og ikke så ut til å være i noen vanlig åtte-til-fire jobb. Men hun var langt inne i samfunnsdebatten og brydde seg om politikk. Hun tvilte mellom KrF, SV og MDG fordi hun mente de partiene ville gjøre mest for forholdene på sykehjemmet der bestemora hennes lå. Frp og helse- og eldreminister Sylvi Listhaug (som vil at staten skal ta regninga for sykehjemsutbygging) var de hun mislikte mest – og aller mest på grunn av holdningen til flyktninger og asylsøkere.

Å få til flere slike samtaler tror jeg er avgjørende for tilliten vi har til hverandre og til politikken. Biolog og livskvalitetsforsker Bjørn Grinde sier det samme: Når vi mennesker sammen skal komme fram til en beslutning, er prosessen vel så viktig som resultatet, om målet er å gjøre oss fornøyde.

Så hvordan skaper vi flere politiske samtaler der flere er med, på andre steder enn i kommentarfeltene? Det er vanskelig å samle alle på torget. Jeg har tro på borgerpanel, eller borgerråd som det også kalles: I store og viktige saker kan man gi et representativt, tilfeldig utvalg av borgere tid og ressurser til å lære om saken, og studere og diskutere den sammen med sikte på å nå et velfundert standpunkt.

Borgerpaneler har blitt brukt i flere vestlige land de siste årene. Erfaringen er at deltakerne ofte endrer oppfatning i takt med at de får mer kunnskap om og får diskutert spørsmålet. Irland blir ofte framhevet: Det irske borgerrådet («citizen assembly») ble opprettet av regjeringen i 2016, bestående av 99 tilfeldig utvalgte borgere. Det fikk i oppdrag å komme med anbefalinger om fem fastlåste tema, som abort – og klima. Det var avgjørende for at regjeringen turte å foreslå legalisering av abort i en folkeavstemning (der 66 % stemte ja). På klimafeltet endte over 80 % av medlemmene med å støtte en rekke forslag som ble oppfattet som radikale, deriblant klimaavgift i landbruket, som er den største utslippskilden og av stor betydning for den irske økonomien. Eksemplene jeg har sett peker på at prosessen med å diskutere, rett og slett snakke sammen, fører til at hensynet til fellesskapet, til de som er uten stemme og til de som er svake, blir vektet høyere enn i vanlige politiske prosesser der hvem man representerer og eget partis syn (typisk bestemt av noen relativt få) lett får dominere.

Jeg har enda større tro på borgerpaneler i lokale saker, særlig når de er av grunnleggende betydning – f.eks. eiendomsskatt eller store utbyggingsplaner. Loddtrekning av representanter er en like gammel idé som selve demokratiet, og det er fortsatt gjennom loddtrekning blant vanlige mennesker at meddommere blir utpekt til lagmannsretten. Sosiale mediers ramponering av det offentlige ordskiftet gjør borgerpaneler og andre tiltak for å involvere vanlige folk i demokratiet mer nødvendig og aktuelt enn noen gang.

Tør norske kommunepolitikere gi fra seg litt makt?