Banker i kappløp mot toppen

Karl Fredrik Tangen har mange interessante refleksjoner i sitt Pan-essay om Etisk Bankguide, men han undervurderer norske bankkunders engasjement og effekten det har på bankene. Han misforstår også deler av konseptet, og tror at det utelukkende er forbrukeren som skal endre bankenes praksis i etisk retning. Det Tangen hopper over, er effekten av rangeringen innad i finansbransjen selv. Han undervurderer med andre ord at rangeringen skaper et «kappløp mot toppen» blant bankene.

Tangens hovedinnvending mot den omfattende etikk- og bærekraftsundersøkelsen er det han betegner som en manglende realisme i at forbrukere skal sende melding til egen bank for å gjøre den mer etisk, og faktisk bytte bank. Nå baserer ikke Etisk Bankguide seg utelukkende på bankkundenes meldinger, men han har rett i at de utgjør et sentralt element. Og heldigvis tar han langt på vei feil om forbrukernes engasjement og handlingsvilje.

Bare i januar ble det sendt 930 meldinger til de ulike bankene i Etisk Bankguide, og da har vi ikke fanget opp de som tar kontakt utenom meldingssystemet som finnes på rangeringens nettside. Bankene selv er helt tydelige på at hver eneste henvendelse fra kundene virker skjerpende. Når en av de store forbrukerbankene tar med ansatte fra kundesupport på lanseringen av Etisk Bankguide, forteller det oss at de møter kunder som er opptatt av dette mer enn på et overfladisk nivå.

Policy – og praksis

En annen innvending som Tangen har mot undersøkelsen, er at den baserer seg på en gjennomgang av bankenes egne retningslinjer, og dermed ikke nødvendigvis er “noe speilbilde av bankenes praksis”. Det er vi helt enig i. Etisk Bankguide baserer seg på en omfattende gjennomgang av bankenes retningslinjer, krav og policy-dokumenter. Og det mener vi er viktig. Gode strategi- og policy-dokumenter en forutsetning for at praksisen skal bli god.

I tillegg: Etisk Bankguide gjennomfører også undersøkelser av bankenes praksis. Siden 2016 har vi blant annet sett på bankenes investeringer i problematisk indonesisk palmeolje, bankenes investeringer i avskoging på Borneo og nå sist bankenes arbeid med å bruke sin eiermakt i store kleskjeder til å presse på for levelønn for tekstilarbeiderne. I case-studiene har vi sett at banker med solide retningslinjer i de fleste tilfeller også kan vise til bedre praksis, sammenlignet med banker med svakere policyer. Det betyr ikke at bankene som har den beste praksisen gjør det godt nok. Vi har funnet problematiske investeringer i porteføljer til både banker med gode og dårlige retningslinjer. Forskjellen er at banker med mer solide retningslinjer har vært mer "på", og kan vise at de har hatt tettere og mer strukturert dialog med de problematiske selskapene som var gjenstand for de ulike case-studiene.

Ta undersøkelsen av bankenes bruk av eiermakt for å påvirke store kleskjeder til å sikre levelønn som eksempel. Storebrand, som hele veien har vært blant de tre beste bankene i Etisk Bankguide, har langt mer å vise til i sin dialog med klesgiganten H&M enn andre, og skal nå gjenoppta dialogen med kleskjeden ettersom samtalene ikke har ført fram. De er med andre ord også i praksis et hestehode foran flere av de andre norske bankene som hadde investert i H&M da undersøkelsen ble gjennomført.

Et element i merkevarespillet?

«Det hadde vært fint om årsaken til at DnB bykset opp mellom målingene var at de hadde skjerpet praksisen sin, men den doble standarden de demonstrerer rundt rørledningene i Dakota viser vel at de bare tilpasser vindusutstillingen et nytt blikk», skriver Tangen.

I Dakota Access-saken oppsto et stort internasjonalt og nasjonalt opinionspress. Det førte til at DnB Fondsforvaltning og en lang rekke andre banker solgte sine aksjer i selskapene som sto bak prosjektet. I DnBs tilfelle satt det mye lenger inne å selge seg ut av lånene til selve prosjektet. Men det skjedde, og var en viktig seier. I stedet for å se Dakota Access-saken som eksempel på dobbeltmoral og at påvirkning ikke fungerer, er saken et eksempel på den store makten som opinionen og bevisste forbrukere kan ha. DnB ble tvunget til å se på sin egen prosjektfinansiering, selge lånene og begynne å innse at etikk og bærekraftskriterier må inn også når de vurderer utlån, ikke bare når de kjøper aksjer.

Det er også viktig å ha med seg at den fremgangen vi har sett med Etisk Bankguide aldri hadde skjedd uten interne dragkamper og personer og miljøer i finansbransjen selv som har bidratt til å jobbe frem endringene. Etisk Bankguide er et viktig virkemiddel for å forbedre policy, og i sin tur også praksis, i bankene. Men det kan aldri bli mer enn ett av flere virkemidler. For å oppnå bærekraftig produksjon og forbruk og en rettferdig fordeling av ressursene, er vi avhengig av modig politikk og ansvarlige næringslivsledere, i tillegg til at mannen i gata bidrar gjennom for eksempel forbrukermakt. Å avskrive et av disse virkemidlene fordi det ikke er alle tre på en gang, er for enkelt.

Ikke lenger snakk om grønnvasking

Etikk og bærekraft er temaer som har gjort en reise fra periferi inn mot sentrum av oppmerksomheten. For bankene dreier det seg ikke lenger om grønnvasking og PR, selv om omdømme for dem selvfølgelig også er viktig. Fare for ekstremvær på grunn av endret klima, utsatte og kostbare prosjekter på grunn av for dårlig miljøarbeid, og ikke minst risiko for endrede rammebetingelser er faktorer som gjør at etikk og bærekraft er faktorer som må tas med i finansielle beregninger. Bankene opplever også i økende grad at de beste talentene går til arbeidsgivere med en god miljøprofil. Da monner det ikke med en godt formulert policy på nettsiden.

Tangen siterer Ha-Joon Chang på at vi ikke er smarte nok til at vi kan overlate ting til markedet. At markedet alene ikke skal få styre er en av de sentrale innsiktene som det er tverrpolitisk oppslutning om i Norge. Vi trenger tilrettelegging, lover og regler. Men vi trenger også informasjon. En av begrensningene vi møter når vi tar valg i markedet, er at det kan være krevende å få god informasjon om alternativene vi skal velge. Et av virkemidlene for å bøte på det er felles tilgjengelig informasjon og forbrukerveiledning, noe vi mener Etisk Bankguide er et godt eksempel på.

Til slutt: Hovedankepunktet mot Etisk Bankguide er, ifølge Tangen selv, en naiv tro på forbrukermakta vis-à-vis mektige banker. Men ligger det ikke også, mellom linjene, en annen og mer grunnleggende kritikk? Kan det hende at det som lugger aller mest er at vi med Etisk Bankguide, i stedet for å opponere mot bankene, jobber for reform? At vi spiller på lag med kapitalen? Det korte svaret på det er som følger: Det er helt åpenbart at kapitalismen må reguleres, men det er også åpenbart at vi trenger massive investeringer i fornybar infrastruktur – og at dette gjennomføres på en bærekraftig måte.

Etisk Bankguide bidrar til å løfte frem og synliggjøre arbeidet med etikk og bærekraft, og gjør at bankene må konkurrere ikke om innskudd- og utlånsrente, men om hvordan pengestrømmene kan styrke en bærekraftig utvikling. Om dette nå handler mest om bankenes policy-dokumenter, så vil bordet fange.