Avlatslandet trenger klimapolitisk reformasjon

«Vi fikk ikke utdelt penner en gang! Dette viser hvor alvorlig man tar miljø på konferansen!»
Den som skrev dette var en amerikansk forsker på twitter. Han hadde nettopp flydd inn til Oslo fra USA, for å delta på en konferanse om regnskogen som NORAD arrangerte på forsommeren. Flyturen hans over Atlanteren førte antakelig til et karbonutslipp på nesten tre tonn CO2. Selv er jeg ansvarlig for ca fire og et halvt tonn med CO2-utslipp i året, fordi jeg ikke har egen bil og har sluttet å fly og spise kjøtt. Også mine utslipp er for høye. Men ved å ta denne ene flyturen til NORADs konferanse ble denne skogforskeren på et blunk ansvarlig for utslipp som var godt over halvparten av hva jeg er ansvarlig for på et helt år. Men bevares. Ingen skal anklage NORAD for ikke å tenke miljø på slike konferanser. De delte ikke ut noen penner, må vite.

Da jeg så dette, fremstod det for meg som et konsentrert miniatyrbilde av hele den norske klimapolitikken. Vår politikk fører til store globale utslipp. Det prøver vi så å bøte på ved å kjøpe oss fri gjennom symbolske tiltak som nesten ikke har effekt. Ikke minst gjelder det regnskogsatsingen, som var temaet for NORADs konferanse.

Satsing uten effekt
De siste årene har regnskogsatsingen vært en av de viktigste klimapolitiske satsingene til norske myndigheter. Den ble initiert av Jens Stoltenberg i 2008, og har siden hatt tverrpolitisk støtte. Enkelt fortalt skal vi betale land med regnskog for at de ikke skal hogge ned regnskogen sin. De har en ressurs som er lønnsom å utvinne på kort sikt, men som fører til store utslipp hvis den blir utvunnet. For å sikre at de ikke utvinner denne ressursen skal vi derfor gi dem mye penger. Satsingen er ikke liten: Nærmere 19 milliarder har vi brukt siden 2008, betydelig mer enn hva vi har brukt på stortingsgarasjer.
Problemet er bare at denne satsingen antakelig ikke har noen virkning. I mai kom Riksrevisjonen med en grundig rapport som evaluerte regnskogsatsingen. Riksrevisjonen sier omtrent rett ut at det ikke er mulig å se så mye effekt av disse pengene. Brasil er landet som har fått klart mest penger gjennom satsingen. De hadde allerede redusert avskogingen betydelig mellom 2004 og 2008, før regnskogsatsingen begynte. Men etterpå har det omtrent stått på stedet hvil! Kunne det vært verre uten? Det er selvfølgelig mulig. Det er alltid vanskelig å si noe om slike ting. Men riksrevisjonens rapport antyder at regnskogsatsingen mest sannsynlig ikke har betydd så mye fra eller til for de faktiske resultatene. Så vidt jeg har kunnet registrere genererte dette bare noen få medieoppslag etter at rapporten til Riksrevisjonen kom i mai. Og så ble det stille.

Symbolpolitikk
Dette inngår i et mønster som har blitt så alt for typisk for Norge, når det gjelder hvordan vi forholder oss til klimakrisen. Vi kaster store pengesummer etter symbolske tiltak med tvilsom effekt, alt for ikke å måtte gjøre kutt som merkes. Vi vil ikke kjøre mindre bil, vi vil heller gi folk penger til å kjøpe elbil. Og derfor har utslippene fra veitransport fortsatt å øke i Norge. Vi vil ikke gjøre noe med utvinningen av olje, vi vil heller ha en "månelanding" for CO2-rensing (som ikke fungerte). Vi vil ikke fly mindre, vi vil heller satse på elfly. Men den teknologien blir nesten garantert ikke kommersielt tilgjengelig før om tidligst 20 år. Og slik fortsetter det.
Slik er det også på dette området. Store deler av avskogingen i tropene skyldes etterspørsel etter produkter som soya, kjøtt og palmeolje. Mye av soyaproduksjonen blir drevet av kjøttindustrien i andre land, siden man gir soya til storfeet. Den langsiktige og realistiske måten å redde regnskogen er å gjøre noe med den etterspørselen. Så lenge mennesker kan tjene gode penger på å konvertere regnskog til soya, animalsk protein eller planteolje, er det all grunn til å tro at de vil fortsette å gjøre det – i hvert fall når de bor i land som er preget av korrupsjon og svake stater. Hvis man vil gjøre noe med den etterspørselen, kan man for eksempel kutte ned på kjøttproduksjonen og kjøttforbruket, og minimere bruk av palmeolje til transport.
Her kunne Norge tatt initiativer. Vi kunne lagt om landbruket i Norge, og gitt bøndene våre tilskudd for å begynne med andre ting enn rødt kjøtt. Vi kunne tatt initiativer internasjonalt for at andre land skal gjøre det samme. Og vi kunne tatt initiativ for generelt mindre bruk av bil og fly, som ville redusert etterspørselen etter palmeolje til biodrivstoff. Men det gjør vi ikke. For det ville hatt konsekvenser for oss selv.

Avlatslandet
Men kanskje er det nå på tide med en klimapolitisk reformasjon. Den lutherske reformasjonen begynte i 1517. En av de viktigste årsakene til det var avlatshandelen – ordningen der den katolske kirken lot folk få kjøpe seg fri fra sine synder. Det reagerte Martin Luther på, noe som førte til at han i 1517 publiserte 95 teser mot avlatshandelen. Konsekvensen kjenner vi. Det ble et brudd med den katolske kirken, og den protestantiske kristendommen oppstod. Etter hvert førte det til en inderliggjøring av troen: De protestantiske troende vendte blikket innover, mot sin egen fromhet og sine egne synder. Flere forskere har ment at det fungerte som en spore til handling på flere områder, og førte til økonomisk og politisk utvikling, selv om mekanismene fortsatt er usikre.
Kan noe tilsvarende skje i dagens Norge? I dag er vi verdensmestre i avlat. Vi vil ikke gjøre noe med egne synder, men vi vil gjerne kjøpe oss fri. Det globale resultatet av denne politikken er en verden der ingen har ønsket å ta ansvar for egne utslipp. Vi har ennå ikke klart å løse allmenningens tragedie: Vi vil ikke bidra til å bevare fellesressursene, vi vil heller tjene selv på å utvinne dem. Men forskningen til nobelprisvinneren Elinor Ostrom har vist at allmenningens tragedie ikke trenger å løses ovenfra og ned, med regler som tres ned over hodene på uvillige enkeltindivider. Allmenningens tragedie har ofte blitt løst nedenfra og opp, gjennom gjensidige avtaler som vokser fram mellom dem som blir berørt. Vi kan allerede se at det skjer på klimaområdet. Byer og regioner tar radikale initiativ, allierer seg med hverandre og lærer av hverandres erfaringer. Kan Norge bidra positivt i denne prosessen? I så fall må vi gjennomgå en klimapolitisk reformasjon. Det er på tide å la avlatshandelen fare.