2 prosent bedre hvert år

Sannsynligvis er det flere som våkner midt på natten med åndenød og hjertebank i våre frie, utviklede vestlige land enn i Nord-Korea.
Dette påstår den innflytelsesrike, tyske sosiologen Hartmut Rosa i en av sine bøker. Han mener selvfølgelig ikke at kommunistisk diktatur er å foretrekke.

Kritikk av kapitalistiske samfunn dreier seg gjerne om urettferdig fordeling av ressurser. Det er selvfølgelig viktig. Men det finnes andre problemer, sier Rosa, som ikke nødvendigvis vil forsvinne, selv om godene blir likt fordelt og ingen blir utnyttet. Dette er problemer av psykologisk og eksistensiell karakter. Det handler om stress og overbelastning, problemer som kan sies å ha samme bakenforliggende årsak som klimakrisen: Tanken om mer, alltid mer.

Og: Det er ikke frykten for en tre grader varmere verden som gir mennesker hjertebank om natten. Det er heller konkurransen som venter dem i morgen, eller en følelse av å ha glemt et eller annet man burde ha gjort.

Det mangler ikke kritikk av vekst-ideologien eller forbrukersamfunnet. Men mye av den er forutsigbar og egnet til å gi oss en følelse av at intet nytter. Vi trenger en dypere samfunnskritikk, ikke bare av uhemmet profitt eller forbruk, men av selve ideen om at produksjonen må øke hvert år og av arbeidsideologien som ligger bak. Den som sier at selvrealisering alltid finner sted gjennom jobb. Det er denne ideologien som lenker oss til økonomisk vekst og et tidsregime der vi har blitt våre egne, strenge kontrollører.

Alle pauser skal fylles med noe, alle ledige stunder utnyttes. Vi klandrer smart-telefoner og sosiale medier for dette, som har vært her bare et tiår. Men ifølge Hartmut Rosa er teknologi et svar på noe, et forsøk på å løse problemer som allerede finnes. Selve drivkraften bak en akselerert verden er vekst og konkurranse.

Kapitalismens prinsipper ble kulturelt akseptert fordi de inneholdt et løfte: En dag skulle menneskene endelig bli frie til å følge sine individuelle livsplaner. Men fra å være et middel til å oppnå noe større, ble konkurranseevnen selve målet, både for den enkeltes tilværelse og for samfunnslivet. Selvrealisering gjennom en jobb er ikke lenger en positiv mulighet, noe du kan gjøre, men et krav, noe du skal gjøre.

Vår religion er økonomisk vekst. Den lover ikke evig liv, men muligheten til å leve flere liv, ved at vi kan gjøre og oppleve mer innenfor ett livsløp. Veksten spiller på lag med mye av det vi ønsker oss i livet. Som trygghet. Når vi går til sengs vil vi gjerne vite at butikkene er fulle av ferske matvarer også i morgen, og at det fortsatt vil være behov for vår arbeidsinnsats der ute. Vekst gir oss dessuten håp om å få tak i mer av alle de goder verden har å by på. Vi blir glade, når vi utvider vår rekkevidde over verden. Og det er jo hva penger gjør. Du kan fly til London neste helg. Kjøpe jakken du har lyst på, kanskje båten du har drømt om. Det er også hva smart-telefonen gjør – den gir oss verden i vår lomme, venner, nyheter, underholdning. Vekstens merhandler ikke bare om penger, men også om kulturell og sosial kapital. Lærer du deg et nytt språk kan du snakke med flere i mange land. Tar du høyere utdanning åpner det muligheter. Det utvider verden. Hvorfor vil stadig flere bo i byer? Der treffer man flere mennesker, får flere muligheter.

Men veksten gir oss ikke alt dette uten å stille krav. Det viktigste er at vi må forbedre oss, bli i stand til å yte mer eller prestere bedre. Og selv når kvelden kommer og du kan ta det med ro, så er det likevel et par mailer du kan sende, en bok du må få lest, en venn du skulle ringe eller en ny nabo du burde hilse på. I hvert fall bør du trene. Orker du ingen av delene, får du heller sørge for å slappe av ordentlig, for eksempel ved å puste riktig.

Det er lett å gå til sengs med en følelse av skyld. Ikkeat du har gjort noe konkret eller alvorlig galt. Din synd kan være at du ikke har utnyttet dagen godt nok. At du aldri får brukt sportsutstyret du har kjøpt, eller at bøkene du kjøpte ennå står ulest på hylla. Er det et stort problem at en mann ikke får brukt golfkøllene sine? Nei, men det er bare et bilde. På at mennesker som har det meste, kan mangle det viktigste. Selv om du har en familie og en jobb, et sted å bo og en ny I-phone i lommen, så kan du leve uten å føle kontakt med deg selv eller omgivelsene rundt deg. Hartmut Rosa hevder at dette er den psykologiske situasjonen for stadig flere i velstående samfunn. Det er likevel langt fra et luksusproblem. Og det oppsto ikke med smarttelefonen, heller ikke internett.

Undersøkelser i de fleste i-land viser den samme klagen: Folk sier at de aldri riktig får tid til å gjøre det de helst vil. Med dette menes ikke at folk har lyst til å dra på ferie, men i stedet må jobbe. Det er vanlig i mange yrker å høre folk si at det er blitt mindre tid til det som burde være kjernen i jobben. Legens tid til pasienten, lærerens tid til elevene, forskerens tid til forskning, hjelpepleierens tid til å pleie de gamle. Slik kan det være også på fritiden. Folk som ser på tv eller surfer på nettet i tre timer daglig, kan mene at de ikke har tidtil å gjøre det de vil gjøre. Undersøkelser viser at tilfredsstillelsen ved å se tv scorer lavt i forhold til andre aktiviteter. Hvorfor ser vi så mye på skjermer hvis vi ønsker å gjøre noe annet? Et svar er at i en akselerert verden vil vi oftere søke kortsiktige nytelser. Vi vil kjøpe muligheter, i stedet for å bruke tid på aktiviteter. Det gir tilfredstillelse her og nå, men på bekostning av noe som kan være mer dyrebart for oss.

Det er ikke nødvendigvis hastigheten eller livstempoet som er problemet. Det løser ingenting å få en internett-linje som går saktere (eller å sitte i bilkø). Farten blir først et problem om den fører til fremmedgjøring, sier Rosa. Der var det gamle marxistiske begrepet igjen! Hvordan definerer Rosa det? Som det å gjøre noe frivillig, som man egentligikke ønsker å gjøre. Vi tvinges ikke til å gjøre det, men følger heller ikke vårt egentlige ønske. Vi kanhandle annerledes, men er liksom nødt til å gjøre det vi gjør. Hvis denne situasjonen varer ved, kan man komme til å glemme hva det var man egentlig ville. Det kan gjelde både for individer og for samfunn som helhet.

Det er mange samfunnstenkere som har vært opptatt av fremmedgjøring. Men færre har stilt spørsmålet: hva er det motsatte? Hartmut Rosa lette etter et svar. Det sto klart for ham at når vi lengter etter langsomhet, mener vi egentlig noe annet. Nemlig en annen måte å være i verden på. Han kom frem til en ny metafor som skulle favne det hele: Resonans. Om dette skrev han en bok på 800 sider, som har fått akademiske priser og gjort ham til en av Europas mest etterspurte sosiologer.

Hva skal dette begrepet bety? Er det en slags mindfulness for akademikere?

Resonans er hentet fra fysikken, der det beskriver to systemer som svinger i takt med hverandre. Rosa bruker begrepet om en relasjon mellom mennesket og verden (Weltbeziehungpå tysk). Det er en måte å relatere til verden på, til venner, arbeid, naturen, som gir en opplevelse av kontakt og bølgelengde, av å få et svarfra omgivelsene. Ikke av fullstendig harmoni, men av noe som snakker til deg eller beveger deg. En fornemmelse av å høre verden og å høre til i den. Det kan være opplevelsen av musikk, en katt, et landskap eller en samtale. Det kan være i arbeidet med å bake brød, kløyve ved eller å skrive en tekst.

Han beskriver to ulike måter å være i verden på, gjennom to tenkte kvinners liv, Anna og Hannah. De er like gamle og har samme familiesituasjon. Men mens Anna nyter varmen fra sola, smiler til kolleger og finner glede i fysisk aktivitet, så opplever Hannah omverdenen mest som irritasjon og forstyrrelser. Tradisjonelle sosiologer ville pekt på at Hannah er underpriviligert, mens Anna tilhører det øvre lag i samfunnet – og at det er årsaken til forskjellene mellom de to. Rosa mener en slik analyse er et utslag av "ressursfetisjisme" og hevder at den fornøyde Anna like gjerne kunne vært en enkel havnearbeider.

Vi søker vel alle en følelse av resonans, uten at vi bruker det ordet. Vi kaller det kanskje å finne ro, koble av eller å lade batteriene. Etter fullt kjør uka igjennom, prøver vi å hente oss inn i helgen ved å gå en tur i skogen, høre på musikk, lage ordentlig mat, være sammen med venner. Men når resonans kun er noe som finnes i oaser– på spesielle steder og til visse tider – er den en pause fra den normale tilstanden, som skal gjøre oss i stand til å fortsette kjøret i hverdagene. Spørsmålet er om resonans kan bli et mer vanlig modus å være i; i den kontakt vi har med mennesker rundt oss, og i det arbeidet vi gjør.

Hartmut Rosa mener at løsningen ikke bare kan være hva den enkelte gjør med livet sitt, som å begynne med yoga. Det er de sosiale og politiske betingelsene i samfunnet det handler om.

På samme måte som løsningen på klimakrisen ikke kan være hva det enkelte menneske foretar seg. Heller ikke filosofiske ideer om å leve et enkelt, langsomt eller på et eller annet plan rikere liv. Slikt er vel og bra, men dømt til å forbli smått. Likevel må vi jo forandre oss, vi må lete etter en ny definisjon av fremskritt som ikke ødelegger for generasjoner etter oss. Det stresset og den uro som finnes i manges liv er et godt sted å begynne. Men i dag er temaer som stress og press i liten grad på den politiske agendaen. De ansees langt på vei som private forhold, som ikke har noe med økonomiens behov for konkurranseevne og vekst å gjøre. Her ligger løgnen begravet.

En lengre versjon av dette essayet ble publisert i Morgenbladet i september 2018.