Økosorg

Jeg har ligget i telt på Bjørkedalsheia for å protestere mot ødeleggelsene som nå kommer i Vågsbygdskauen, og skrevet høringssvar. Likevel har det vært vanskelig å forestille seg disse massive naturinngrepene. Jeg legger merke til at når jeg ser disse naturødeleggelsene kjenner jeg en dyp sorg, og får lyst til å gråte. I debattene i forkant av disse prosjektene er det et ganske tverrpolitisk flertall som virker uberørt av det hele. Eller i alle fall mener det er verdt naturødeleggelsene. Hvordan kan vi oppleve dette så forskjellig? Det er jo den samme veien? Den samme skogen? Eller er det ikke det? Jeg tror at vi forholder oss ganske forskjellig til både skogen og veien.

I min verden må vi også ha veier, men jeg vil prioritere sikkerhet og natur fremfor høy fart. Den store kapasitetsøkningen gjør også at vi (i alle fall på kort sikt) øker trafikken. Når det gjelder natur har jeg en dyp erkjennelse av at også jeg er natur. Ved å ødelegge naturen, så ødelegges også noe av meg selv. Jeg er bevisst det som kalles «øko-Selvet». Altså at jeg er ikke bare et ego-selv, men har også et øko-Selv. Nå tenker du kanskje at det begynner å lyde merkelig, og da har jeg lyst til å invitere deg på en øvelse: Hvis du fra nå holder pusten i 10 minutter, og så spør du deg selv etterpå: «Er ikke jeg også natur? Kan jeg klare meg uten luft? Hvor kommer luften vi puster inn fra?» Kanskje er ikke dette noen god øvelse. En amerikansk turist skal i sommer ha stått og sett på en foss i Flåm og utbrutt: «Hvordan får de alt vannet opp dit?»

Hvis du fra nå holder pusten i 10 minutter, og så spør du deg selv etterpå: «Er ikke jeg også natur?»

Fremmedgjøringen overfor natur øker og øker. Dessverre. Denne utviklingen er heller ikke bare av ny dato. Gabriel Scott fikk «heldigvis» ikke oppleve ny firefelt forbi Lillesand, men jeg tror det er liten tvil om hva han ville ment om den saken. I boka «Alkejegeren» er det mange avsnitt om natur- og miljøvern, og dette avsnittet passer spesielt godt inn i denne saken:

«Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første - følge med tiden heter det. Og mennesket setter farten op og haster hesblesende efter i takt med tidens tikkende puls - bare ikke bli akterutseilt, bare presse på det en orker, det er farten det kommer an på, omforandring på alle områder, fremskritt, fremskritt for enhver pris!»

Dette handler om perspektiver og verdier - hva er det som er viktigst? Jeg tror vi trenger å se store naturødeleggelser i flere perspektiver enn det vi gjør i dag. Den amerikanske dypøkologen og aktivisten Joanna Macy har en øvelse som kalles «utvidede sirkler». I denne øvelsen får du garantert andre perspektiver på ting enn de du hadde i utgangspunktet.

Først legger du frem det du brenner for. I mitt tilfelle er det å ta vare på (nær)-natur som nå går tapt ved veiutbygging, ha veier som er sikre og med lav fart som gir lavere klimautslipp. Så skal jeg være motstanderen (altså de som vil bygge disse veiene) og bruke deres argumenter: Raskere transport, sikkerhet, og «en må knuse noen egg for å lage omelett». Disse to perspektivene kommer stort sett frem, selv om det jo er forskjellig «ytringsmakt» bak dem. Og så er det en spennende øvelse å legge frem motargumentene på en overbevisende måte. Men, så begynner det uvante. I den tredje sirkelen skal du argumentere ut fra et ikke-menneskelig ståsted. Hvordan vil Egil Ekorn, Randi Rossevann og Petter Pinnsvin argumentere? Klarer du å leve deg inn i deres perspektiv? Den siste sirkelen er også interessant. Da skal du gå syv generasjoner frem, og argumentere derfra. Hvordan vil vi se på E18/E39 om 150 år? Da er jo ikke vi her lenger (antagelig), men det er likevel mulig å gjøre seg noen tanker.... Jeg tror en slik perspektivøvelse ville gjort noe med bærekraften i politiske vedtak.

Hvordan vil Egil Ekorn, Randi Rossevann og Petter Pinnsvin argumentere? Klarer du å leve deg inn i deres perspektiv?

For noen år siden bodde jeg noen måneder på Odderøya fyr. Da hadde jeg omvisninger opp i fyrlykta med interesserte, og fortalte i underkant av 200 års transporthistorie på under 2 minutter. Fyret ble tent i 1832, og da var det bare seil- og robåter. Veinettet på land var svært dårlig utbygd. Mot slutten av århundret dukket motoren opp, men det var ikke før inn på 1900-tallet det kom biler (og tilpassede veier). Transport gikk hovedsaklig til sjøs til etter 2. verdenskrig, og så tok det landbaserte over. Så hvem vet om hvordan det ser ut om 150 år? Selvkjørende biler og lastebiler virker selvfølgelig, med krav til mye mindre veiareal. Automatisert dronetransport? Rørløsninger for pakketransport?

Jeg er i alle fall overbevist om at det vi kommer til å etterspørre om 150 år er nærnatur og uberørt natur. Du skal ikke reise langt utenfor Norges grenser før du opplever hvor lite det er igjen av dette. Selv i Norge har vi bare litt over 10 prosent uberørt naturareal igjen (Statistisk Sentralbyrå). Ved å fjerne oss fra naturen blir det også enda vanskeligere å ta vare på den. Den amerikanske økologen Aldo Leopold skriver at «vi bare kan sørge over ting vi vet noe om». Hvis du ikke har noe forhold til natur (og Vågsbygdskauen og «Egil Ekorn»), så er det heller ikke så lett å bli ille berørt. Da er det på tide å holde pusten eller gå seg en tur i skogen...