Villreinen på Hardangervidda trenger jerv

I fjor døde en stor del av kalvene på Hardangervidda på grunn av fotråte, og i år er «marerittet» skrantesjuke påvist der. Vi får neppe fjernet noen av disse, men om vi lar fjellets «renovatør» jerven få etablere seg der, så forsinkes ganske sikkert både utvikling og spredning.

Aha-opplevelse fra Canada

Gjennom mer enn 35 år hadde jeg en sentral plass i statlig forvaltning av hjortevilt og rovvilt. På slutten av 1980-åra hadde jeg en studiereise til Canada, hvor jeg bl.a. foreleste om elgforvaltning i Vest-Agder for studenter ved universitetet i Edmonton, hovedsetet i delstaten Alberta. Denne delstaten er nesten så stor som Norge og Sverige til sammen, og høsten før hadde 3400 elg blitt felt av jegere i Alberta. Da jeg fortalte om 2600 elg felt samme høst i det lille knappenålshodet på kartet som Vest-Agder utgjorde, lo studentene av meg. Her måtte det foreligge regnefeil, for så tette elgbestander fantes ikke! Men i møte med forskerne og forvalterne i Alberta fikk jeg høre at de regnet med å ha en totalbestand på nærmere 120 000 elger. Det var når ulv, grizzly, svartbjørn, coyoter, pumaer m.fl. hadde tatt sitt, at det kun var 3400 igjen til jegerne. I Vest-Agder var jegerne uten nevneverdig konkurranse og kunne ta ut 25 % av bestanden uten at veksten i bestanden stoppet. Det var en aha-opplevelse for meg, da jeg forsto hvilken utrolig kunstig og sårbar natur av monokulturer vi har skapt i Norge!

Jerven tar byttedyrene med dårligst helse

Hare er en av de artene vi veit lett kan få utbrudd av alvorlige sjukdommer når bestandene blir tette, og hvor fravær av rovvilt raskt gir epidemier og massedød. Men når jeg henvender meg til landets ledende viltforskere har de ellers lite å fortelle, siden rovviltets betydning for byttedyras helse ikke har vært tema i vår viltforskning. Dette skyldes trolig at slik kunnskap kunne true sauehold og jegerinteresser. Derfor er ynglende bestander av store rovdyr bannlyst i våre største villreinområder.

Heldigvis finnes det internasjonalt interessant forskning på dette. Yellowstone National Park var verdens første større nasjonalpark da den ble etablert i 1872. Gjennom veldig mange år var dette området fritt for ulv, og det ikke-jaktede hjorteviltet (wapitihjort) sørget etter hvert for en kraftig overbeiting av parken. I 1995 ble ulven satt ut og reintrodusert i nasjonalparken, og det gikk ikke så mange år før hjortevilttetthetene var nede på et mer bærekraftig nivå og landskapet i bedring. Nå sannsynliggjør også publisert forskning at ulven har en viktig rolle i å dempe spredning av skrantesjuke i nasjonalparken.

En del vet vi også her hjemmefra. Hvordan rovviltet velger sine byttedyr vil variere. Det er ingen grunn til å tro at en så effektiv jeger som gaupe gjør nevneverdig helsevurdering av rådyr den tar, og ulv og bjørn tar gjerne helt unge eller gamle elger. Jerven, derimot, er tross sin beskjedne størrelse en utrettelig jeger som må velge blant de svakeste og lettest tilgjengelige villreinene. I sin bok «Villreinen – fra urinnvåner til miljøbarometer» skrev den internasjonalt ledende villreinforskeren Terje Skogland allerede i 1994 «Studiene av jervens jakt på villrein har derimot klarlagt en sammenheng mellom helsetilstanden og hvilke reinsdyr som blir drept av jerv (fig.32) (…) og alle de drepte hadde helt nedslitte tenner og var følgelig i svært dårlig fysisk hold.»

«Langsnutedyr» som bjørn, ulv og jerv har en utrolig luktesans, som ikke minst vi mennesker verdsetter hos «vår beste venn». Hunder brukes til å spore opp miner og pengesedler, og ikke minst sjukdommer hos folk som malaria, tuberkulose og nå også Covid-19 på finske flyplasser. I Australia klarte forskeren Kate M. Richards i 2008 å få hunder til å spore opp og markere rundormer hos sau. I 2012 klarte den sveitsiske forskeren Samer Alasaad å få hunder til å spore gemser (også kalt klippegeiter) som var skabb-befengt med hårmidd. Trolig er det bare fantasien som setter grenser for hva disse følsomme nesene kan brukes til.

Jerv vil naturligvis søke ut svekkede villrein på Hardangervidda om de fikk sjansen, men jeg tror deres eminente luktesans også vil gjøre dem i stand til å lukte og velge smittede dyr lenge før de registreres som svekkede.

(Artikkelen fortsetter.)

Hva nå med Hardangervidda?

Regjeringen sviktet etter at skrantesjuka ble påvist i Nordfjella i mars 2016. Det tok et år før den besluttet uttak av stammen og enda et år før dette ble gjort. Det var for lang tid. Ikke før var reinstammen tatt ut, så ble flere titusener av sau pøst inn på de sterkt infiserte beitene – hvorav 11 000 gjestesau fra bl.a. Lier. Landbruks- og matdepartementet kneblet sine fagmiljøer, og bedrev etter min og manges oppfatning grov miljøkriminalitet. Dette meldte jeg til Riksrevisjonen høsten 2018 uten å få respons.

Vi har nok, som jeg forventet, gitt fra oss muligheten vi hadde for å utrydde marerittet som skrantesjuke representerer. Den store utfordringen blir å begrense og forsinke utbredelsen. Da trengs jerv på Hardangervidda, men jeg frykter vi nok en gang skal la vårt store internasjonale ansvar for villrein vike for snevre hensyn til saueholdet.