Vil dødsraset bidra til en arealpolitikk for liv, landskap og natur?

Romerike er et av Norges største pressområder for boligbygging og annen utbygging. Samtidig er romerikslandskapet kjennetegnet av jorder og unike landskapsformer. På grunn av sin beliggenhet under marin grense, det vil si under grensen for det høyeste nivået vannet nådde under siste istid, har området særlig godt og næringsrikt jordsmonn.

Romerike har fylt igjen sine raviner

Det opprinnelige romerikslandskapet var preget av et buktende ravinelandskap. Raviner er steile V-daler som ble dannet under siste istid. De består av leire og det renner gjerne en bekk i bunnen. De spesielle fukt- og temperaturforholdene gjør at det lever arter her som ikke lever andre steder. Flere rødlista arter har tilholdssted i ravinene.

De unike ravinedalene ble gjennom hele siste halvdel av 1900-tallet utsatt for massiv bakkeplanering, med henblikk på boligbygging og massedeponier. Men også til fordel for flatere jorder og økt matproduksjon. Noen få av de en gang mange store ravinedalene står fortsatt intakte og uberørt av inngrep, men landskapsformen er i dag så sjelden at den er rødlista. Likevel, til tross for at selve landskapsformen er truet, har jeg en rekke ganger gjennom fem år i Sørum kommune og Lillestrøm kommunes planutvalg og formannskap vært med på å behandle utbyggingssaker som innebærer forslag om total gjenfylling av noen av våre gjenværende ravinedaler med høyeste nasjonale verneverdi. Romerikskommunene har de siste årene ligget helt i norgestoppen i nedbygging av dyrka og dyrkbar mark. Flere hundre dekar har gått tap, hvert eneste år, bare her.

Dødsraset gikk i et bakkeplanert ravinelandskap

Boligfeltet som ble rammet av det tragiske raset i Gjerdrum er bare ett av mange eksempler hvor man har bygget over nettopp et bakkeplanert ravinelandskap. Det er leire i grunnen og i ravina har det gått en bekk. Sørger man ikke for gjennomstrømming av vannet kan det føre til utglidninger ved at saltet som binder kvikkleira vaskes ut, og leira blir til en utglidende suppe. Økte nedbørsmengder, som følge av et våtere og villere klima, kan øke sannsynligheten for å gjøre leira ustabil. Skal man bygge i slike områder kreves det omfattende stabiliserende sikringstiltak.

Vi vet at nok ikke alle innsigelser fra faglige instanser ble tatt til følge i Gjerdrum, men likevel; om alle tiltak skulle være fulgt så er det mye som tyder på at det aller beste er om løsmasser, mark hvor man kan dyrke eller har høye forekomster av artsmangfold, bør få ligge mest mulig i fred fra store menneskelige inngrep.

Å la landskapet i fred handler om mer enn skred

I møte med en verden i naturkrise og klimakrise forsterkes behovet for en ansvarlig forvaltning av arealene. Fortrenging av arter må stanses. Kommende klimaendringer, som mer ekstremnedbør og lengre tørkeperioder, vil gjøre matproduksjon umulig andre steder i verden, og vanskeligere her hjemme. Da sier det seg selv at vi bør bevare hvert eneste dekar dyrkbart areal for framtida. Det dreier seg om matsikkerheten til ungene våre, og alle de som kommer etter oss. Med sin sentrale beliggenhet nær Oslo og Gardermoen må Romerike ta sin del av befolkningsveksten. Men framtidas utbygginger må i all hovedsak skje på hardmark. Nye bygg må etableres på fast fjell eller ved transformasjon av allerede bebygde områder. Særlig sistnevnte har et stort uutnyttet potensial som heller ikke truer andre interesser. I valget mellom å legge enda flere områder under betong, og å bygge i høyden, så må vi velge det siste.

Som arealmyndighet har lokalpolitikere et enormt ansvar for trygghet for sine innbyggere, både på kort og lang sikt. På kort sikt dreier det seg om å føle seg trygg i boligen sin. På lengre sikt dreier arealforvaltning seg om å sikre matforsyning og eksistensgrunnlag for de som kommer etter oss. Det er dette som står på spill – få ting bør være viktigere i framtidas arealpolitikk.