Vi må forlate vekstmodellen, sier fransk minister og trekker seg

I går, på direkten, med usedvanlig oppriktighet, trakk Frankrikes "super-minister" for miljø og klima seg fra regjeringen. Nicolas Hulot er eventyreren, rallykjøreren og reporteren som ble folkekjær kjendis gjennom naturreportasjeprogrammet "Ushuaïa". Det var hva han så på sine reportasjer som gjorde ham til miljøverner. Han startet sin egen miljøstiftelse og ble etterhvert politisk engasjert. Både president Nicolas Sarkozy og Francois Hollande prøvde å lokke ham til sine regjeringer. Det eneste partiet han flørtet med for alvor var De Grønne, men i 2011 tapte han kampen mot Eva Joly om å bli partiets presidentkandidat. Det var til slutt president Emmanuel Macron som klarte å lokke ham til sin regjering etter valget i fjor, med rang som nr. 3 i regjeringen og ansvar for "økologisk og solidarisk omstilling". Det har ikke vært lett for Hulot. Det har lenge vært tydelig at han har følt seg alene i regjeringen. Men ingen ventet hva han i går skulle si på radiostasjonen France Inters svar på NRKs "Politisk kvarter".

- Over hele verden er det skogbranner - i Hellas, Sverige, USA, innleder den ene journalisten. Flom etterfulgt av varmebølge i Japan, temperaturrekord i Frankrike, jeg stopper her oppramsingen av alle de store hendelsene i sommer. Dette er bare traileren for hva som venter oss, sier forskerne. Alt har allerede blitt sagt, alle de store ordene har blitt brukt, men katastrofefilmen er der, rett foran øynene våre. Vi er tilskuere. Kan du forklare, rasjonelt, hvorfor det ikke er en allmenn mobilisering mot disse fenomenene og for klimaet?
- Jeg vil gi deg et veldig kort svar: Nei, det er umulig å forklare, svarer Hulot. Jeg forstår ikke at hver og en av oss stort sett ser på at tragedien utfolder seg med en form for likegyldighet. Planeten blir en ovn. Naturressursene våre tømmes. Artsmangfoldet smelter som snø i sola. Likevel blir det ikke oppfattet som en prioritert sak, og spesielt, for å være helt oppriktig, og det jeg sier gjelder for hele det internasjonale samfunnet, streber vi etter å opprettholde og gjenopplive en markedsøkonomisk modell som er årsaken til alt dette. Så svaret på spørsmålet ditt er at jeg forstår ikke hvordan, etter Parisavtalen, etter en ubenektelig diagnose som bare blir tydeligere og verre fra dag til dag, er dette temaet fortsatt henvist til bunnen av prioriteringslista, sier han mens det rykker i det ene øyelokket. Stemmen dirrer av skuffelse. Intervjuet fortsetter noen minutter, journalistene pusher Hulot på hva regjeringen faktisk får til. Så får de svaret de aldri hadde ventet.
- Jeg vil for første gang ta den vanskeligste avgjørelsen i livet mitt, jeg vil ikke lyve til meg selv lenger. Jeg vil ikke gi illusjonen om at min tilstedeværelse i regjeringen betyr at innsatsen er på høyde med problemene. Altså tar jeg beslutningen om å forlate regjeringen i dag.
- Er du seriøs?
- Ja, jeg er seriøs.

Journalistene forklarer lytterne at de er fullstendig tatt på senga, at Hulot ikke hadde nevnt dette da de snakket sammen før sendingen. Hulot forklarer at han ikke har fortalt noen om beslutningen, verken Macron eller statsminister Edouard Philippe. Hadde han gjort det, hadde de kanskje overtalt ham "enda en gang" om å bli, sier han. Men beslutningen fattet han kvelden før. Han hadde vært på et møte med bl.a. presidenten. Journalisten spør om hva som skjedde.
- Å, det vil høres anekdotisk ut. Men det var det som endelig overbeviste meg om at ting ikke fungerer som de skal fungere. Vi hadde et møte om jaktreform som kan være en viktig reform for jegerne, men som er spesielt viktig for artsmangfoldet. Der oppdaget jeg en lobbyist som ikke hadde vært invitert til møtet. Det er symptomatisk for lobbyenes tilstedeværelse i maktens sirkler. På et eller annet tidspunkt må det temaet på bordet, for det er et demokratisk problem: Hvem har makta? Hvem er det som styrer? sier Hulot.

Journalistene spør hvordan han vurderer regjeringen. Han forklarer at han beundrer Macron, at han har sympati for regjeringen, men politikkens retning er feil.
- Vi leter etter vekst for enhver pris uten å skille mellom hva som hører til løsningen og hva som hører til problemet... Hvordan kan jeg forklare... Som når man gleder seg over å se et nytt containerskip som kommer ut av skipsverftet i Saint-Nazaire som kan ta 50 000 containere. Ypperlig teknologisk ytelse. Er det bra for planeten? Svaret er nei. Det handler om alle disse inkonsekvensene og selvmotsigelsene, og denne umulige likningen som Maastricht-kriteriene utgjør for statsbudsjettet. Kunne vi i stedet prøve å være litt disruptive for å investere i miljøvennlig omstilling, investeringer som reduserer vår energiavhengighet, som ikke er utgifter, men investeringer? Prøve å tenke utenfor økonomisk og finansiell vanetenkning? Har vi satt spørsmål ved de som spekulerer på våre felles goder? Så vil noen fortelle meg at man kan ikke få til alt i løpet av et år. Sikkert, bortsett fra at det haster så.