Vi er ikke uovervinnelige

Teksten ble først publisert i Oppegårds Avis 17.12.20.

I møte med den har menneskeheten vist en samarbeidsevne som de færreste hadde sett for seg at vi hadde. Fra den ene dagen til den andre har så forskjellige land som Kina og Norge «stengt ned». Siden mars har vi, mer eller mindre samlet, bølget fram og tilbake mellom ulike smitteverntiltak. Det ligger et grunnlag for optimisme i det: Vi kan løfte i flokk når vi vil.

Samtidig gjør disse erfaringene det litt enklere å forestille seg hvordan flokkmentalitet kan fungere på sitt verste. Mange ganger i historien har den ført til at grupper av mennesker i møte med kriser har latt seg forføre av farlige ideologier og karismatiske ledere. Altfor ofte har vi mennesker gått i flokk uten å tenke oss tilstrekkelig om, uten å stille de riktige spørsmålene, uten å veie for og imot.

Flokkmentaliteten er mulig fordi mennesker er vevd sirlig sammen av usynlige tråder. Fordi vi lever i et avhengighetsforhold til hverandre. Koronaviruset har minnet oss på at veven vi er en del av ikke bare består av mennesker, men også tråder som binder alle jordens små og store organismer sammen. Vårt ve og vel ligger i andres, og hverandres, hender.

Nye tider skaper nye ord og begrep, ikke alle av den beste sorten. De nye jeg liker dårligst er «sosial distansering» og «sosial nedstengning». For det er ikke den sosiale distansen som hindrer smitte, det er den fysiske. Tvert imot er det slik at jo strengere reglene for den fysiske distansen er, desto viktigere er det å kompensere med sosial nærhet.

Sosial nærhet kan heldigvis oppnås på tross av fysisk distanse – enten det er meteren eller eteren som utgjør avstanden mellom oss. Lenge har vi brukt språket til å beskrive muligheten til å være sosiale på tross av den fysiske avstanden: Internett er et nettverk som binder verdensveven sammen uavhengig av fysisk nærhet, gjerne gjennom tid brukt på sosiale medier (som riktignok også har mange usosiale trekk).

Kriser rammer urettferdig. Den som ikke rammes av sykdom og død kan ikke fullt og helt sette seg inn i hvordan den som gjør det har det. De av oss som ikke har mista jobben, har mindre grunn til å fortvile enn de som har gjort det. Koronaen har rammet hardere i land der helsevesenet har kollapset og innbyggerne står uten et sikkerhetsnett som oljefondet. Klarer vi å se denne urettferdigheten og skjevheten, slik at vi forstår når vi kan være den som gir hjelpen andre trenger, og når det er vi som skal få ta imot?

Vi er ikke uovervinnelige. Minst uovervinnelige er vi når vi står alene, sårbare og skjøre. Men når vi står sammen i kriser, når vi forsterker trådene i veven som binder oss sammen, da er mulighetene til å komme oss gjennom kriser store. Vi er prisgitt hverandre og omgivelsene. I dét ligger utfordringen, muligheten og ansvaret.

Vi tåler mest når vi tar vare på hverandre. Vi er ikke uovervinnelige sammen heller, men vi klarer uendelig mye mer. Det har vi grunn til å ta med oss en forsterket tro på, på vei ut av den pågående krisen og i møte med nye, enten de er allmenne og globale, eller private og personlige.