Tillit trumfer Tesla

Saken ble første gang publisert i august 2018.

Det grønne skiftet har handlet mest om teknologi. Om "grønn vekst". Om smarte valg. Om vinn-vinn. For lommeboka di, Norges brutto nasjonalprodukt og kloden. Det har appellert til individet i oss, til det rasjonelle i oss. Tjen penger på solpanel på taket. Kjøp elbil og kjør fort i kollektivfelt og gratis gjennom bomringer.

Jeg liker både elbiler og solpaneler. Men denne sommeren har vi i verdens kosekrok her oppe i Nord-Europa forstått klimaendringer på en ny måte. Som noe annet enn et fjernt hensyn til våre barn og barnebarn ("stakkars dem"). Som noe annet enn en stille tristesse over de snøløse vintrene i lavlandet ("jaja, det blir mindre snømåking, og heldigvis har vi hytta"). Og som noe annet enn enda noe vi tror vi kan forutse og planlegge for ("vi bygger en meter eller to høyere over havet og drenerer litt ekstra, så går det bra"). Klimaendringene har kommet som det uforutsigbare. Som noe vi egentlig ikke har den fjerneste peiling på. Sånn må det jo være når menneskeheten gjennomfører det største eksperimentet med seg selv og kloden noensinne. Det kan blir våtere og det kan bli tørrere. Det kan bli varmere men også kaldere her hos oss, om Golfstrømmen skulle skru seg av. Det verste er at så vidt vi vet har hele klimasystemet en treghet som en supertanker. Det er først i dag vi ser den fulle effekten på været av hva vi slapp ut av klimagasser for 30 år siden. Da var utslippene våre ca. 2/3 av hva de er i dag. Med andre ord: Selv om alle utslipp stoppet i dag vil våre utslipp fortsette å prege været – faktisk i økende grad – i mange år framover.

Nederland v. New Orleans

Som sagt liker jeg elbiler og solpaneler. Men de er fullstendig irrelevante i møte med hetebølger, orkaner og alt som kan følge i deres kjølvann, fra insektdød til borgerkrig og migrasjoner. Det som er relevant, er kvaliteten på samfunnet vårt. Hvor stor tillit har vi til hverandre? Til myndighetene? Det er essensen i hva som vil utgjøre forskjellen mellom kollaps og gode samfunn i møte med det uforutsigbare. La meg illustrere ved å sammenlikne orkanen Katrina som herjet i Louisiana i 2005 og den store stormfloen som i 1953 ødela store deler av Nederland. I begge tilfeller ble enorme områder lagt under vann. Katrina drepte drøyt 1200 mennesker, stormfloen i Nederland drøyt 1800. Vi husker bildene fra New Orleans av soldater med maskingevær, rapportene om plyndring, drap og voldtekter. Et lite Mad Max på direktesendt TV. Nå har det vist seg at media bidro kraftig til å overdrive situasjonen i New Orleans og skapte en paranoia som blant annet endte med at politiet drepte uskyldige.

Ingenting av dette skjedde under stormfloen i Nederland i 1953. Politiet kunne i etterkant ikke finne ett eneste dokumentert tilfelle av plyndring. Nederland i 1953 var et mye fattigere samfunn enn Louisiana i 2005. Nederlenderne hadde nettopp kommet seg gjennom fem års okkupasjon som ble avsluttet med hungersnød. Men det var et samfunn med små økonomiske forskjeller, sterkt samhold og høy tillit. Louisiana var, og er, et delt samfunn plaget av korrupsjon og mistillit ikke bare til politikere generelt, men også mellom folk av ulik hudfarge. I Nederland var dronningen etter få dager på plass i de oversvømte polderne. I USA sirklet president George W. Bush i helikopter og beskuet katastrofen, mens guvernøren forklarte at soldatene hadde skarpladde våpen og sto klare til å skyte enhver som måtte prøve å ta seg til rette. Det er derfor små ulikheter, høy tillit og engasjerte borgere kan bety alt i møte med klimaendringer.

Grønn dugnad

Men det hjelper da lite å takle klimaendringene på en best mulig måte om vi ikke samtidig klarer å bremse og stoppe dem? Det er jo dét elbilene og vindmøllene handler om, innvender du. Ja, det er det som er hensikten og selvfølgelig trenger vi elbiler som erstatter fossilbiler og vindmøller som erstatter kullkraftverk. Problemet er at det er ikke nødvendigvis det som skjer. Klimagassutslippene fra norsk veitransport er i dag de samme som i 2009 – da Frederic Hauge og Petter Stordalen var de eneste med Tesla i Norge. For sammenhengen mellom utslipp, både fra veitransport og fra økonomien ellers, og størrelsen på brutto nasjonalprodukt er mye tettere enn vi liker å snakke om. Når vi bruker stadig mer penger, tyter det ut i utslippsregnskapet. Når vi blir rikere kan vi kjøre hybridbilen lenger. Inntektene fra solpanelet på taket blir til en ekstra utenlandsreise.

Det er derfor et ekte grønt skifte må handle om hvordan vi skaper en økonomi i balanse. Økonomisk vekst kan ikke være et premiss for politikken. Da må vi finne ut av hvordan vi kan hoppe av konsumerismens tredemølle. Vi må redusere de økonomiske ulikhetene som gjør at vi kjøper klær, biler og telefoner for å keep up with the Jones'es. Tariffoppgjørene må ta ut mer av produktivitetsveksten som kortere arbeidstid framfor lønnsvekst – og prioritere lavtlønte for de påslagene som gis. Vi må behandle reklamebransjen akkurat som pelsdyrnæringen. Takk for innsatsen, nå trenger vi kreativiteten deres til noe mer samfunnsnyttig enn å friste oss med flyreiser til New York.

Jeg kunne fortsatt lista. Poenget er at dette er endringer som vi bare kan få til om vi gjør det grønne skiftet til en grønn dugnad. Der tillit er selve kapitalen og der vi alle bidrar etter evne fordi det gjør oss stolte å dra i lag mot et felles mål. Det er derfor tillit, likhet og engasjerte borgere er en uvurderlig del av arsenalet vårt også for å bekjempe klimaendringene – ikke bare for hvordan vi takler dem.

Et Norge til inspirasjon, ikke misunnelse

Vel og bra, sier djevelens advokat, men hvilken forskjell gjør det om Norges utslipp går litt opp eller ned? Det er en dråpe i havet i en verden der land ikke klarer å bli enige om stort. Det er nettopp mitt siste argument: Norske elbilsubsidier er noe nesten ingen andre stater vil ta seg råd til i dag. CO2-rensing av kraftverk har til og med Norge vurdert som for dyrt. Derimot er små ulikheter, god og stabil materiell velstand, jevnt fordelt kortere arbeidstid og levende demokrati kvaliteter som vil inspirere folk og myndigheter over hele verden uansett om de har et oljefond i bakhånd eller ei.

Jeg sier ikke at det er lett å oppnå, verken i Norge eller andre land. Men hvor naivt er det sammenliknet med alternativet? I 2018 har menneskehetens klimagassutslipp på nytt begynt å øke, tross stadig lavere priser på fornybar energi og elbiler. Å tro på at et rent teknologisk grønt skifte skal være nok, er ikke bare som å putte alle eggene i én kurv. Det er også som å tro på nissen. Da foretrekker jeg å tro på mine medmennesker. Med tillit til hverandre vil vi klare den grønne dugnaden i all sin uforutsigbarhet.