Ti ting krisen lærte meg

Datidens makthavere var i sjokk og Galileo måtte signere på et papir og forsverge sin nye kunnskap. Historien sier at han med sammenknepet munn samtidig skal ha sagt «men like fullt beveger den seg».

Nei, covid-19 vil neppe føre til samme skifte i verdensanskuelse som det det nye heliosentriske synet førte til. Men personlig synes jeg likevel at jeg har fått masse ny kunnskap og gryende innsikt gjennom pandemiåret 2020. Her er de ti litt mere jordnære tingene jeg først og fremst legger meg på minnet nå når året ebber ut, og som er med på å forme mitt syn på morgendagen.

1. Naturen har fått en ny og viktigere plass i våre liv

Covid-19 har ført til at mange av oss bruker naturen mer enn før. Vi kjøper oss hengekøyer, drar på vennetur og oppdager norsk naturs rike muligheter. Naturbruk har bidratt til nasjonens psykiske helse i en vanskelig periode for mange. Samtidig er bevisstheten om at norsk natur er utsatt for slitasje voksende. Det må vi ta innover oss når masseturismen igjen vil tilta. Turistskatt må innføres. Og ikke alle trenger å reklamere i massemarkedet, noe DNT var klare på tidlig i 2019 da noen av deres kjente hytter ikke ble med på reklamefremstøt i Asia.

Naturparadokser har blitt tydeligere. Samtidig som vi dyrker naturen, åpnes nye veistrekninger i våtmarksområder, som besitter stort naturmangfold og stor kapasitet for klimagasslagring. Ved Lågendeltaet naturreservat ved Mjøsa er det planlagt en ny, firefelts E6 med 110-sone for at vi skal kunne kjøre strekket 10 minutter raskere. Et annet sted, langs kysten i vest, skal et ferjefritt E39 gå gjennom karbonholdige myrer. Fullstendig galskap fra et natur- og klimaperspektiv.

Og regjeringen legger opp til at kommuner skal få bredere fullmakter for selv å bestemme om de vil bygge i strandsonen. Norske hyttebyer skyter opp som paddehatter og store vindmøller har allerede rasert flotte turområder. Ulv, gaupe og jerv drepes, med artsfattigere økosystem som resultat. Politikere rister bekymret på hodet og sier de frykter den 6. store utryddelsen, men klarer ikke å hanskes med problematikken. Men pandemiåret har tross alt gjort disse dilemmaene tydeligere. Det er en god start.

2. Norge selges ut

Svært mange av de store vindmølleinvestorene er kapitalister fra andre land. De er ikke verre enn norske kapitalister. Men overskudd føres tross alt ut av landet. Samtidig solgte Statskog i 2020 store skogarealer til private, deriblant til utenlandske interessenter. Jakt- og fiskerettigheter privatiseres.

I november 2020 solgte Næringsdepartementet sine siste 15 millioner aksjer i eiendomsselskapet Entra til det svenske eiendomsselskapet Castellum. I fjor solgte staten 20,2 millioner aksjer i samme selskap, for 2,5 milliarder kroner. I dag ville verdien ha vært en milliard til. Skal det nå være slik som forfatter Birger Emanuelsen skriver hos Nidaros den 27. november, at «(…) norske skattebetalere finansiere byggingen, men de skal ikke eie, de skal ikke ta del i verdistigningen og de skal ikke hente utbytte. De skal bygge, og så selge til svenske eiendomsinvestorer, før de igjen skal finansiere husleia som skal gå til å betale utbytte til de samme svenske eiendomsinvestorene.»

Høyre og Frp ville i sin tid ha mindre statlig styring med det norske oljeeventyret. De ville selge ut. Hadde vi fulgt deres forslag hadde vi vært ganske blakke nå. Og vi hadde neppe hatt Oljefondet vårt, som reddet norsk økonomi i 2020. Arbeiderpartiet i posisjon har vært nesten like «kåte» på børsnotering og nedsalg.

Nå vil store deler av kommune-Norge gi datagiganter billig norsk strøm og tilgang til kjølige fjellhaller. Det er også en form for utsalg av nasjonale ressurser. Pandemien har vist oss at alle typer ressurser skal behandles med respekt, det være seg eiendom, kraft, skog eller fisk. Penger gir ikke lykke eller sikkerhet.

Nå vil store deler av kommune-Norge gi datagiganter billig norsk strøm og tilgang til kjølige fjellhaller.

3. Arbeidslivet brutaliseres

Noen norske bønder utnytter utenlandsk arbeidskraft grovt og deler ut småpenger og dårlige boforhold når norske bær skal høstes. Det ble ekstra grelt og tydelig under pandemien. Entreprenører bruker underleverandører og betaler «peanuts». EU forsøker å innføre minstelønn i hele Europa, som kanskje kan ha noe for seg i noen land, men ikke her hjemme, med den nordiske modellen og trepartssamarbeidet. Regjeringen bidrar til brutaliseringen ved å gi frislipp til useriøse aktører i taxi-næringen. Valgfriheten vår øker, ja, men sikkerheten og solidariteten synker. Pandemien viser oss at tillit er samfunnets viktigste lim.

4. Beredskap er bra, men må styrkes

Som i tørke- og flomår, ble det også i 2020 tilløp til hamstring av visse matvarer. Helsevesenet manglet en del ressurser i pandemiens tidlige fase og det ble knapphet på visse typer medikamenter en liten periode. Men alt i alt har vi klart oss svært godt. Handelssystemer har fungert og tilknytningen til Europa har vært en minstegaranti. Samtidig er flere opptatt av at vi må sikre noe større medisinproduksjon her hjemme, for eksempel av enkle antibiotika-preparat. Lagring av matkorn vil tvinge seg frem, selv om det er dyrt. Vi har hatt dette tidligere, selv om vi da var mindre rike enn i dag. Så hvorfor ikke nå? Enkle kost-nytte anslag er ikke lenger like gyldige i pandemiens og naturkrisens tid.

5. Nordområdepolitikk er fremtiden

I første uka av august i år nådde en kontainer havna i Narvik. Den kom fra Kina, ble transportert på tog gjennom Kasakhstan og Russland og deretter på bil fra Helsinki. Snart går slik transport på jernbane hele veien og vil ta bare 17 dager. En transportrevolusjon. Mer polis vil smelte i årene som kommer, og nye sjøruter åpnes. Norge ligger sentralt plassert, og i farvannene utenfor venter Russland, USA, Kina og EU. Vi forvalter Svalbard på vegne av verdenssamfunnet. Vi har fått utdelt fordelaktige kort på hånda. Nordområdene er vår nye skattkiste.

Regjeringens Nordområdemelding ble lansert i slutten av november 2020. Den er viktig. Den er lite nytenkende på det sikkerhetspolitiske området. Men pandemien har lært oss at politiske bøller er seg selv nærmest – la oss derfor ikke skusle bort skattkisten vår i et tåpelig våpenkappløp i nord, og ved å bli fanget i USAs geopolitiske spill. La oss derfor i det minste orientere oss mot våre nordiske naboer for et mer forpliktende forsvarssamarbeid.

6. Historiefaget er viktigere enn noen gang

Vi blir aldri ferdig med krigen, og å debattere vår skyld, vår skam og det som reelt skjedde, noe debatten om Marte Michelets bok viser. Og hva med fortidens helter? Skal vi utstyre benker som bærer navnet Carl von Linné med en advarsel om denne vitenskapsmannens klassifisering av ulike raser? Bør Holberg- og Churchill-statuer fjernes? Hva ledet til den industrielle revolusjonen; de engelske elvenes løp, fall og nærheten til sjøen, eller imperialismen, kolonialismen og slavehandelen? Gigantene Terje Tvedt og Tore Linné Eriksen utvekslet harde dolkeslag seg imellom, og skrev i pandemiåret uforglemmelige historiebøker. Og flere gode bøker om svartedauden og historiske pandemier så dagens lys. Dagens pandemi viser oss at historien alltid må tolkes og forklares på nytt.

7. Kulturlivet er livsblodet vårt

Teater, kino, konserter og deler av bibliotektjenestene har vært sterkt reduserte den siste tiden. Gallerier og museer opplever vanskelige dager. Vi samles på nettet, og mange oppfinnsomme kulturaktører har arrangert morsomme og interessante tilstelninger. Men vi savner temperaturen de fysiske opplevelsene gir oss. Vi forstår nå mer av hvor viktig kulturen i bred forstand er for livene våre. Likevel har kulturlivet fått mindre penger enn oljebransjen når kompensasjon ble utdelt. Det er korttenkt. Kulturlivet vil likevel blomstre som aldri før, når pandemien endelig er over.

8. Norsk bistand er eksepsjonell

Mange land har kuttet i overføringer til fattige land. Norge har gått mot strømmen. Vi har opprettholdt 1 prosent av brutto nasjonalinntekt til bistand. Vi har bidratt ekstra til vaksinasjonsprogram. Vi har vist et ekte og godt sinnelag. Vi har selvsagt ressursene til det. Men det skal likevel gjøres. Frp har gjort alt de kan for å hindre dette. Deres manglende sinnelag vil bli deres politiske bane ved valget i 2021. Billig sprit og snus metter ikke tørsten etter en bedre verden.

Billig sprit og snus metter ikke tørsten etter en bedre verden.

9. Dette kommer mange flere pandemier

Ca. 75 millioner mennesker i Vest-Europa døde i årene fra 1347 til 1353 under svartedauden. Covid-19 er ikke i nærheten av noe slikt. Samtidig har mange land innført smitteverntiltak som på sikt kan vise seg å være mer skadelige for samfunnet enn selve virusepidemien. Status vil gjøres opp etter hvert. Pandemien viser oss uansett at vi trenger mer kunnskap om hvordan pandemier utvikler seg og hvordan vi best skal oppføre oss i kampen mot dem. Det må bevilges nok midler til forskning på dette. Mange tusen virus der ute bare venter på 2021. De ønsker å komme inn til oss og våre liv. Vårt reise-, bosteds-, og forbruksmønster, og vår naturødeleggelse er deres beste venner.

10. 2021 blir klima- og naturvalget

2021 vil stå i klimaets tegn. Alle partier, bortsett fra Frp, og kanskje Sp, vil flagge temaet. Det partiet som klarer å få med seg LO om bord i en ny industrialisering her til lands, basert på grønne prinsipper, blir vinner.

Denne, og kommende, pandemier vil kanskje tvinge frem perioder med samlingsregjeringer, for å få landet på rett kurs. Vi trenger uansett en ny kollektiv visjon. Vi må igjen la oss gripe av verdens mest ikoniske foto, Earthrise, tatt av den amerikanske astronauten William Anders, julaften 1968.

Ingen tar vare på jorda for oss, ei heller Gud, Jahve, Allah, Krishna eller andre store eller mindre helligheter. Bare vi. Bare du og jeg. I så fall kan covid-19 bli det teleskopet vi trenger for å se på stort og smått i et nytt og samlet prisme.