Tamgris eller villsvin: Hvem er problemet og hvem er løsningen?

Pelsdyroppdrettet ble avviklet av dyreetiske hensyn. Grisen er et intelligent dyr på nivå med de hundene vi elsker, men i oppdrett behandles de like ille som pelsdyra ble. Den pågående «krigen» mot innvandrende villsvin fra naboen i øst begrunnes med frykten for at afrikansk svinepest skal smitte til villsvinets tamme slektning, som mange reagerer på behandlingen av. Hvorfor ikke slutte med eller legge totalt om griseoppdrett, og få villsvinet tilbake som den naturlige del av faunaen vår den en gang var?

I sin utmerkede bok «Verden på vippepunktet» skriver en våre faglig fremste autoriteter, professor Dag Olav Hessen: «Den samlede kjøttvekta av alle mennesker på kloden utgjør 36 % av alle vekta til alle pattedyr. Våre husdyr utgjør i tillegg 60 % av den samme biomassen. Det som blir igjen til ville pattedyr, fra mus til elefant, er altså fattige fire prosent… Bare i løpet av de siste 50 år har vi anslagsvis halvert verdens dyrebestander. Altså ikke utryddet dem, men i snitt halvert antall individer».

Vi veit at klimautfordringene våre fordrer at vi produserer og spiser mer grønn mat og mindre rødt kjøtt. En av utfordringene husdyrproduksjon i Norge står overfor er avhengigheten av fòr produsert der det skulle stått regnskog, eller kommet den lokale befolkning til gode. Søker du på nettet vil du finne alarmerende skremselspropaganda mot villsvin som inntar landet – skrevet av husdyrbrukets folk. Forskning viser at villsvinet fremmer biologisk mangfold, og er særdeles produktiv og har etter mitt syn en smaksfylde som langt overgår det vår hjemlige svineproduksjon kan oppvise. Hvorfor ikke flytte mer av vår kjøttproduksjon ut i skogene og bruke mer av våre jordbruksarealer til produksjon av menneskemat? Dessuten bidra positivt i det stadig skjevere forholdet mellom tamme og ville dyr, samt spare regnskog som omgjøres til soyaplantasjer og lignende. Naturligvis vil sjøl gode framtidige villsvinbestander i Norge ikke kunne erstatte de 1,5 millioner griseslaktene som årlig leveres. Men sammen med hjorteviltet kan villsvinet bidra til viktig utmarksnæring. Og hvem vil vel ikke heller spise «lykkelige» dyr fra naturen enn «ulykkelige» fabrikkproduserte?

Villsvin som naturelement, utfordring og ressurs
Våre forfedre levde med villsvinet, og hvorvidt det var klima eller jakta som utrydda den vites ikke, men en naturlig del av vår fauna har den vært. Jeg har sjøl vært i Sverige i områder med mye villsvin, og ja stedvis kunne en lure på om en forsvarsøvelse hadde pågått der. Den er utvilsomt en utfordring for jordbruket, men kan fremme skogbruket og er en attraktiv jaktressurs. Svenskene erkjente villsvinet som del av sin naturlige fauna i 1987, de har en svært produktiv bestand anslått til om lag 300 000 dyr og har ikke satt mål eller tak for bestandens vekst. Stadig flere dyr vil finne veien vestover til oss, og vi burde trolig heller finne egne naturgitte forhold til dyra, enn å ha en generell bekjempelse på bred front.

Hoveddelen av den jaktbare del av norsk viltforvaltning ble av den sittende regjeringa flyttet fra Klima- og miljødepartementet (KLD) til Landbruks- og matdepartementet (LMD). Dermed fikk landbruksinteressene forkjørsrett overfor de viltinteressene som samme departementet skal ivareta. Dette har jeg også belyst i artikkelen, «Sauen som kan true villreinen». KLD har beholdt ansvaret for å ivareta villreinens leveområder, mens bestandsforvaltning nå tilligger LMD.

Argumentasjonen mot villsvinets tilbakekomst er utvilsomt økonomisk motivert fra de som lever godt av griseproduksjonen, og eventuell mulig opptreden av afrikansk svinepest = A-sjukdom, vil kunne hindre eksport. «Svinevennene» i Bondelaget og spesielt bedriften Norsvin er aktive (de tjener 40 mill. kroner årlig på eksport av genmateriale fra «vår flotte sjukdomsfrie gris») og mener villsvin skal fjernes med statlige jegere.

Etter mitt syn skinner «forkjørsretten» til landbruksinteressene gjennom i Handlingsplanen mot villsvin 2020-24, som ble bestilt fra departementene til Miljødirektoratet og Mattilsynet. Målet er «færrest mulig villsvin»!

Tidligere Østfold (nå del av Viken) har nokså lang erfaring med villsvin, og de første dyra dukket opp i 94 og der har de vært stabilt til stede siden 2002/3. Min svært kompetente og tidligere viltforvalterkollega der, Åsmund Fjellbakk, siteres fra en pressemelding fra Fylkesmannen i daværende Østfold; «..noen mener at villsvinet hører hjemme i vår natur, mens andre mener at den har stort skadepotensial og må vekk. De store svinene graver i jorden etter mat og røtter, og denne rotingen fører til at frø spres i de områdene villsvinene ferdes. «Mangfoldet av planter og vekster øker. Villsvin vil også forsyne seg av avlinger, og gravingen i åker og eng kan føre til at det kommer jord med i gresset som høstes. Jordsmitte i fôret kan føre til at kumelk må kasseres. Lokalt kan villsvinbestanden og skadeproblemene håndteres gjennom samarbeid mellom grunneier, jordeier og jegere»..

For skogeierne vil villsvinet berike skogbruket, samt representere en verdifull kjøtt- og jaktressurs som utmarksnæring. Staten bør være raus i sin avvikling eller omstilling av tamgris-produksjon, og rundhåndet bistå til dekking av skadeforebyggende tiltak der innmarkproduksjon må skjermes mot villsvin.

En trenger ikke å ha sett filmen «Heldiggrisen Babe» for å se at grisen er et intelligent dyr som kan læres opp fullt på linje med de bikkjene vi verdsetter så høyt.

Svenske erfaringer og norske forutsetninger for villsvinforvaltning?
Mange vil si at svenskene har mistet kontroll over utviklingen av sine villsvinbestander, og skremmes over at en tilsvarende utvikling må ventes i Norge. Norge har en helt annen bosetning og eiendomsstruktur i utmarka enn Sverige. I Sverige bor folk stort sett i byer, og store utmarksområder ligger øde og eies av store skogbolag. Vi har langt bedre muligheter til å kontrollere bestandsutvikling hos høstbare viltbestander enn søta bror, hvilket vi eksempelvis har erfart i elgforvaltningen. Så jeg er optimist også når det gjelder våre framtidige villsvinbestander.

Systematisk grov dyremishandling er påvist i griseproduksjon
En trenger ikke å ha sett filmen «Heldiggrisen Babe» for å se at grisen er et intelligent dyr som kan læres opp fullt på linje med de bikkjene vi verdsetter så høyt. Gitt de rammevilkårene norsk – for ikke å snakke om internasjonalt – svineproduksjon er undergitt, tvinger de økonomiske rammene dyreholderne til å gi dyra et generelt uverdig liv. Gjennom avl for flere kotelett-rekker har vi også fått en stjernegris som knapt kan gå.

Sist sommer var det nok mange tv-tittere som satte «koteletten» i halsen da NRK viste filmen, «Griseindustriens hemmeligheter» på Brennpunkt. Der tok Norun en «Günter Walraff» og med kamera skjult i BH`n, avdekket groteske scener fra en rekke norske grisefjøs. Det svært negative bildet som ble presentert gjelder sjølsagt ikke alle brukere, og det ble tatt grep mot noen av de eksponerte grisebøndene. Jeg tenker nok det er de stramme økonomiske rammevilkårene og skjønnsmessige vurderinger overlatt den enkelte som tvinger fram den dokumenterte mishandling, og ikke noen form for bakenforliggende «ondskap» hos produsentene.

Konklusjon
Hvis «krigen» mot villsvinets tilbakevending til norsk natur føres for at vi kan fortsette, uten smittefrykt av svinepest, med en «tvilsom» svineproduksjon så ønsker jeg å fremme en debatt:

Skal vi avvikle eller omstrukturere en rådende svineproduksjon som dårlig tåler dagens lys, sjøl med liberal etikk? Hvorfor ikke reetablere, i egna områder, en tidligere naturlig forekommende art som fremmer det biologisk mangfold og kan bli en betydelig høstingsressurs? I tillegg bidrar dette reelt og som signal til å motvirke den pågående globale dramatiske forskyvningen fra ville til tamme pattedyr.