Ta havet tilbake og jorda i bruk

Jaget på profitt og evig økonomisk vekst skjer på bekostning av matsikkerhet, klima, natur, kulturarv og kulturlandskap. Næringene trues av økende gjeld, lite bærekraftige metoder og politiske krav om effektivisering. I tillegg har lokalt eierskap av naturressurser og råvarer blitt svekket gjennom årene.

Beredskap og matsikkerhet

For å øke matsikkerheten og redusere risikoen for mislykkede avlinger er tilgjengelighet og en pålitelig forekomst av frø svært avgjørende for bønder. Dette kan sikres gjennom frøbanker og frihet til å ta vare på såkorn fra egen avling. Siden klimaendringene gjør avlingene mer uforutsigbare, og bønder stadig blir mer sårbare for flom og tørke, bør det også opprettes nasjonale beredskapslagre for mat. Dermed kan matvaremangel unngås når en avling slår feil. Handelshensyn må ikke komme i veien for beredskapshensyn og matsikkerhet. Handelsstrukturer skal styrke, og ikke hindre, utviklingen av bærekraftige matsystemer på tvers av lokalsamfunn, stater og kontinenter.

Selvforsyning

Økt selvforsyningsgrad er et viktig virkemiddel for å styrke vår beredskap og matsikkerhet i usikre tider. Det er også et av de viktigste stegene på veien mot en mer bærekraftig, rettferdig og solidarisk matproduksjon. Det er fordi økt selvforsyning både krever en rekke tiltak som i seg selv drar matproduksjonen i riktig retning, og fordi økt matproduksjon på egne ressurser vil føre med seg løsninger på en rekke problemer beskrevet i denne matmeldinga.

Mindre kraftfôr, mer matplanter, mer beite

Norsk selvforsyning fordrer en økning i den norske planteproduksjonen. Planter gir lavere klimaavtrykk, og krever mindre ressurser og arealer enn animalsk mat. Derfor må alle arealer som kan brukes til å dyrke menneskemat, altså korn, grønnsaker, frukt, bær og belgfrukter brukes til dette, i kombinasjon med vekstskifte.

Dagens kraftfôrbruk er i stor grad basert på råvarer som kunne blitt til menneskemat, som norsk korn og brasiliansk soya. Kraftfôrprisen må økes, slik at import og produksjon av råvarer til kraftfôr på arealer som kan brukes til menneskemat gjøres mindre lønnsom, mens bruken av norske arealer som ikke egner seg til matproduksjon går til dyrefôr gjennom beite og gressproduksjon. Samtidig må utviklingen mot mer gressproduksjon til dyr i de gode kornområdene snus.

Nedleggelsen av gårdsbruk må stanses

Nedgangen i antall gårdsbruk og sysselsatte i landbruket i Norge er dramatisk, og forsterkes av volumfokuset i den norske landbrukspolitikken. De som har investert i produksjonsøkning er bundet av gjeld til å fortsette volumfokus, mens de mindre brukene legger ned. Lokal kunnskap om landbruksarealene forsvinner når bøndene som har drevet jorda i generasjoner lukker fjøsdøra for siste gang. Siden matbehovet i landet har noen gitte grenser, er nedleggelse en naturlig konsekvens når noen bruk blir større. Denne utviklingen må reverseres, blant annet gjennom endrede tilskuddsordninger.

Tilskudd bort fra volum

For å oppnå disse kravene, må tilskuddssystemet endres fra å være volumdrivende til å bli kvalitetsdrivende. Systemet basert på kronestøtte til antallet husdyr, dekar, produksjonsvolum, geografi og størrelse må bort, til fordel for et nytt støttesystem med utgangspunkt i god agronomisk praksis, bærekraftige, regenerative, økologiske og agroøkologiske produksjonsmåter og bruk av marginale arealer som i sum oppfyller samfunnsoppdraget til landbruket. Produksjonsmåte må tillegges mer verdi i utformingen av landbrukspolitikken. I de siste årene har produksjonsvolum fått et for stort fokus.

Spissede tilskudd

Dette kan for eksempel være tilskudd til vekstskifte, eng, underkulturer, fangvekster, overflatekompostering, grøfting, gjerdehold, nydyrking, beiting, setring, støtte til marginale arealer, driftsvansker, karbonbinding i jord og mer. Det må videre innføres et tak på hvor mye tilskudd et gårdsbruk samlet sett kan motta fra fellesskapet. I EU diskuteres det en tilskuddsgrense på 900 000 kroner per gårdsbruk.

Antall setre er redusert med 99 prosent siden 1900

Setertilskudd

Antall setre er redusert med 99 prosent siden 1900. De har ikke hatt plass i et volumfokusert landbruk som ikke tar hensyn til ressursene som ligger utenfor fjøsdøra. Den storstilte nedleggelsen av setre truer vår felles kulturarv, kunnskap om forvaltning av utmarka og verdifulle plantearter på setervollene. Denne utviklingen må reverseres gjennom et målrettet setertilskudd, slik at langt mer av Norges ulendte arealer kan brukes til matproduksjon.

Størrelse

Et større fokus på småskala landbruk, beite og kystfiske vil være viktig i fremtiden for å sikre ressursgrunnlaget vårt og øke Norges selvforsyningsgrad. Dette vil gi oss levende bygder og velstelte kulturlandskap, som er viktig for mange flere enn de som driver med landbruk og vil ha kortreist mat. En jobb i landbruket og kystfiske gir to andre arbeidsplasser lokalt. Reiseliv, videreføring av lokale mattradisjoner og småskala matproduksjon, næring og kultur er avhengige av distriktslandbruket og kystfiske, og i mange tilfelle en del av næringsgrunnlaget for gårder og fiskevær.

Jordvern

Omdisponeringen og nedbyggingen av matjord må stanses og reverseres. Det er svært kritisk og uklokt å bygge ned matjord i en slik skala vi gjør nå. Det fører til en svekket matsikkerhet, og er i stor grad irreversibelt. Den norske jordloven sier at de norske arealressursene skal brukes på den måten som er mest gunstig for samfunnet og med hensyn til fremtidige generasjoners behov. Denne loven må etterleves, og kommunene må øke sin kompetanse og etterleve dette i sine planvedtak. Samtidig må matjord som ligger ubrukt gjøres lønnsom i tråd med tiltakene over, mens straff for ubrukt matjord vurderes.

Reindrift

Reindrift er en av de mest bærekraftige matproduksjonsmåtene vi har idag, og en viktig del av vår samiske kulturarv. Innskrenkningen av beiteområder for rein som følge av infrastrukturutbygging og mineralutvinning må stanses, og tilskudd legge til rette for en bærekraftig og sunn reindrift for fremtiden.

Urbane matsystemer

Kunnskap om urbane matsystemer må løftes på kommunalt nivå for å motvirke nedbygging av matjord i små og mellomstore byer. Lokale matråd med fokus på å demokratisere norsk landbrukspolitikk med aktører fra hele verdikjeden må etableres. Samtidig må det legges til rette for, og gis tilskudd til, økt matproduksjon i urbane strøk, i regi av både privatpersoner, heltidsprodusenter og øvrige næringsaktører. Ureist mat produsert i egne hager, vinduskarmer og balkonger, parsellhager, andelsbruk og innendørs gjennom teknologiske nyvinninger er i sterk fremvekst, og må løftes frem som en viktig del av fremtidens matproduksjon.

Havbruk

Havbruksnæringen må endre fôrseddelen fra soya, fisk og annen menneskemat, til lokal og bærekraftig fôrråvare. Konsepter som integrert multitrofisk akvakultur må videreutvikles og fases inn der det er mulig. Den store veksten i næringen må reguleres slik at miljøavtrykket kommer under kontroll, og ikke er til skade for viltlevende marine ressurser og økosystemer. Næringen må også komme lokalsamfunnene til gode gjennom tiltak som grunnrentebeskatning, arealbeskatning og lokalt eierskap.

Ta havet tilbake, la kysten leve

Riksrevisjonen har bekreftet det kystsamfunnene har ropt varsko om i lange tider. Gjennom smutthull, tøying og til slutt endring av lover har mange kystsamfunn mistet livsgrunnlaget gjennom bortfall av fiskeleveranser og fiskerettigheter, men rekrutteringen er lav. Tusenvis av arbeidsplasser forsvinner selv om fiskerinæringen er svært lukrativ. Det trengs en kraftig snuoperasjon i norsk fiskerinæring, både for å etterleve nåværende politikk, og gjennom store politiske endringer.

Ny kvotepolitikk

Kvoteprisene har nådd skyhøye nivåer, og stenger folk ute fra fiskeryrket. Dette går særlig hardt utover ungdom og rekrutteringen til næringen. Omsetningen av kvoter slik det foregår i dag må avvikles, kvotene omdistribueres på en rettferdig måte, og sentraliseringen og privatiseringen av fiskerettighetene må opphøre. Kvotepolitikken må igjen komme kystsamfunn og landet forøvrig til gode, og kvotene tilbakeføres fra havgående trålerflåten til kystflåten. Tiltak som styrker rekrutteringen av ungdom til fiskeryrket må prioriteres.

Trålerplikter

Mat som fanges, selges og konsumeres i Norge må bearbeides i Norge. I dag sendes 72 prosent av fisken ubearbeidet ut av landet. Det er ressurssløseri, miljøskadelig og ødeleggende for distrikter og norsk økonomi at fisken sendes over halve kloden for å bearbeides, for deretter å sendes tilbake for konsum i Norge. Trålerpliktene må styrkes, slik at fangsten faktisk leveres på norske mottak, og ikke sendes frosset og ubearbeidet ut av landet.

Ressursrenteskatt

Innføring av en ressursrenteskatt for havfiskeflåten til fellesskapet, som eier ressursen, må vurderes. Dette kan skje gjennom kvotetrekk på eksport av uforedlet fangst, som en avgift per kilo landet fisk eller begge deler. På Island har en slik beskatning ført til at det lønner seg for rederiene å investere i foredling av fisken på land – noe som skaper store lokale ringvirkninger i kystsamfunnene.

Miljø og bærekraft

Miljø og klimaendringene er de største utfordringene verdenssamfunnet må hanskes med i dag, og for matproduksjon er tap av naturmangfold særlig kritisk. Næringer som er direkte avhengige av et levende naturmangfold og økosystemer i balanse er særlig sårbare, men har også et særlig ansvar for å bidra positivt. Dette gjelder i første rekke matnæringen. Økt selvforsyning, i tråd med tiltakene vi foreslår, er i seg selv svært positivt for klima og miljø, da det vil føre til langt mindre miljøbelastning fra transport, avskoging og overdrevet kjøttforbruk. Samtidig må skadelige landbruksmetoder med overdreven bruk av kunstgjødsel, ugress- og plantevernmidler og monokulturer fases ut. Dette vil bidra til å forebygge klimaendringer, bevare naturmangfoldet, styrke matsikkerheten og bidra til sosial rettferdighet her hjemme og internasjonalt.

Kystfiske: best for kystfolket, best for miljøet

Kystfiskeflåten er svært effektiv. En sjark på 11 meter kan fiske fem tonn fisk på en dag, over dobbelt så mye som et mellomstort sauebruk leverer av kjøtt på ett år. Kystfiskerne leverer som oftest dagsfanget fisk til lokale mottak på land. Verdikjeden er ofte kortere og mer gjennomsiktig. Dermed er kvaliteten høyere, miljøavtrykket mindre og samfunnsnytten større enn fra fisk fanget av trålerflåten.

Fordi fisken selv svømmer inn til kysten og veien er kort til fiskefeltene, er kystfiske et klimatiltak i seg selv. Drivstofforbruket til en sjark ligger på 20 prosent av forbruket til den havgående trålflåten, målt per kilo fangst. Redskapene i kystflåten er tilpasset å fange gytemoden fisk i rett størrelse, og er mer skånsomme enn trålernes aktive redskaper. I dag brukes det trål på 40-50 prosent av sårbare havområder. Et prosjekt i regi av Nordisk Ministerråd fant at tråling utgjorde den største belastningen på sårbar havbunn i Norden. Også derfor må kvotene flyttes fra den havgående flåten til kystflåten.

Bifangst

Det trengs også et økt fokus på reduksjon av bifangst og annen skade på undervanns økosystemer i forbindelse med fiske og fangst. Til dette formålet er kystflåtens passive redskaper og fangstmetoder allerede langt mer skånsomme og sofistikerte, og sågar bedre egnet for videre utvikling mot en bærekraftig fiskerinæring. I tillegg må det innføres en plan for å gå mot netto null utslipp fra norsk fiskeflåte, som tar høyde for at investeringskostnadene blir overkommelige for den jevne fisker.

Vi kan ikke tolerere overproduksjon og soyaavhengighet verken på land eller i vann.

Matvarehandel

Det siste året har over 500.000 nordmenn blitt med i en REKO-ring, hvor man kjøper mat direkte fra bonden til en pris bonden selv har satt. Nordmenn er villige til å betale for maten, dersom de vet at pengene går til hun som har svettet i åkeren, ikke til eieren av en dagligvarekjede. Pris vil alltid være en faktor, men dagligvarekjedene må være sitt samfunnsansvar bevisst: De må sikre at bøndene får større del av fortjenesten av matsalget, og de må tilby sine kunder informasjon om hva som er gode og bærekraftige valg, og om kvalitet, ikke bare kvantitet.

Engasjementet hos befolkningen er stort. Facebook-gruppen “Korona-dugnad: Våronna 2020” var et klart eksempel på dette. På grunn av nedskjæringer, permitteringer og stengte skoler er det mange som gjennom ulike kanaler viser at de er klar til å brette opp ermene og ta i et tak i landbruket. Mange av disse er ufaglærte med stor variasjon i relevant erfaring. Det sies dog at nød lærer naken kvinne å spinne. Desto fler som gjennom praktisk gårdsarbeid får jord og møkk under fingrene, desto fler er det som får forståelsen av nødvendigheten av en ny kurs i landbrukspolitikken.

Offentlig innkjøp av mat

Det offentlige må ta et større ansvar for å kjøpe inn bærekraftig og økologisk mat. Et godt eksempel her er Oslo kommune. De er med i C40 samarbeidet med en rekke større byer i verden. I en erklæring fra oktober 2019 ble dette samarbeidet enig om at matinnkjøpet skulle være bærekraftig og om mulig komme fra økologisk landbruk.

Norsk politikk skal ikke bidra til svekket matsuverenitet og matsikkerhet i utviklingsland

For at fremtidens matproduksjon skal være trygg, bærekraftig og rettferdig, må den også være solidarisk. I en global sammenheng har vi fortsatt en matproduksjon som er preget av småskala produsenter. Dette er også styrken til norsk matproduksjon og det vi må bygge videre på. Vi må legge til rette for at mat kan produseres av små og mellomstore, familieeide bruk, også på steder der den kan være krevende å dyrke. Dette er nødvendig for å sikre matsuverenitet slik at folk over hele verden kan produsere mat på egen jord og på egne premisser. Vi kan ikke tolerere overproduksjon og soyaavhengighet verken på land eller i vann.

Norge forhandler for tiden med Mercosur (Argentina, Brasil, Paraguay, Uruguay) om en frihandelsavtale som vil akselerere handelen med ikke-bærekraftige matvarer, med økende avskoging, menneskerettighetsbrudd og miljøødeleggelse som konsekvens. Avtalen må ikke inngås før følgende krav innfris:

Den kritiske avskogings- og miljøsituasjonen i Brasil er under kontroll gjennom et troverdig rammeverk som også sikrer urfolksrettigheter og bærekraftig matproduksjon.

Bærekraft og menneskerettigheter er overordnet for avtalen. Avtalens bærekraftskapittel må være forpliktende og andre deler av avtalen kan ikke undergrave bestemmelser som skal sikre bærekraft og menneskerettigheter.

Det må også settes en øyeblikkelig stopper for, og innsats mot norske og europeiske trålere som tømmer Afrikas kyst og internasjonale farvann for øvrig for fisk.

Norge må arbeide internasjonalt for retten til å drive politikk for å forvalte ressursene til fordel for arbeidsplasser, miljø, bærekraft, produksjon. Land må kunne innføre en fiskeripolitikk som vi har i Norge med deltakerloven og pliktsystemet for trålere, uten hindringer fra handelsavtaler.