Sånn er veksten, Harald Eia

Er evig vekst som ikke skader miljøet mulig? Det tok programmet «Sånn er Norge» på NRK opp i sist episode. Konklusjonen var at evig økonomisk vekst er mulig, men at evig økologisk vekst («vekst i naturen») ikke er mulig.

I vestlig vitenskapelig tradisjon er vi lært opp til å analysere årsakssammenhenger lineært; «Har du A, så følger B». Vi er vant til at vi med tida finner lettere, bedre og mer miljøvennlige måter å produsere varer på.

Men kan vi på bakgrunn av denne logikken være sikre på at vi i framtiden vil forurense mindre?

Svaret er nei. Årsaken er at økosystemer ikke kan forklares eller forstås lineært.

Kan vi, som programmet forsøker, isolere det økonomiske systemet vårt ut av den økologiske større sammenhengen? Eller skaper vi katastrofe gjennom å tenke på den måten?

Vi skaper absolutt en katastrofe gjennom å tenke på den måten, mener jeg. Årsaken er at vi drar ting ut av sammenhengen. Vi glemmer å ta med alle relasjonene som inngår i et økosystem. Og ikke minst glemmer vi tidsaspektet, og om vi i noen grad tar det med, består det av en påfallende kort horisont.

Skal vi forstå økosystemer må vi alltid fokusere på relasjonene og helheten. Dette er så komplekst at vi mennesker ikke evner å ta det innover oss. Tradisjonelle samfunn som har en annen verdensanskuelse enn vår har tatt innover seg denne kompleksiteten, men de må gjerne ty til guder og ånder for å forklare den. Kompleksiteten i økosystemet på jorda er like reell for det. Programmet «Sånn er Norge» klarer dessverre ikke å fange opp denne kompleksiteten, og prøver å isolere deler og fenomener fra den større sammenhengen.

La meg ta to eksempler fra programmet:

Utvinning av metaller og mineraler. Harald Eia forteller med en beroligende stemme at dersom noen mineraler eller metaller skulle ta slutt, vil vi alltid finne nye. Da vil prisene gå ned igjen og vi kan være trygge på at det kan produseres det som måtte produseres. Gjerne på en bedre og mindre forurensende måte.

Det kan godt hende at menneskene vil finne nye forekomster, men om aktiviteten blir så mye mer miljøvennlig framover, og at økonomien dermed kan vokse, er feil. Programmet glemmer å ta med i beregningen at en viktig årsak til tap av naturmangfold er nettopp denne gruvevirksomheten. FNs naturpanel leverte i fjor en omfattende og alarmerende rapport om jordas tap av naturmangfold. Tapet er blitt så stort at økosystemer på jorda er i ferd med å kollapse. Er det da så betryggende at vi mest sannsynlig vil finne nye forekomster og at prisene vil bli lavere igjen?

Ta for eksempel fosfor som verdens industri-jordbruk har gjort seg avhengig av. Man antar forekomsten av høykvalitets-fosfor som vi i dag utvinner fra 5 ulike land, vil ta slutt mellom 2030-2070. Da må vi grave ut mye større arealer av lavere kvalitet for å få samme effekt, noe som igjen bidrar til ytterligere press på artsmangfoldet gjennom endret arealbruk. Fosforen benyttes igjen for å skape mer monokultur-mat basert på «steroider» og sprøytemidler, slik at vi kan fortsette å spise «billig og sunn mat». Det som ofte glemmes er at dette bidrar til nedbygging av artsmangfoldet, som er negativt for oss i det lange løp. Solidarisk for kommende generasjoner er det i hvert fall ikke. Kan vi da med sikkerhet si at beveggrunnen for denne selvutslettende virksomheten ikke har noe med kortsiktig økonomisk vekst å gjøre?

Også når programmet tar for seg klimaendringene utelater de viktige deler av helheten. Harald Eia forklarer at når flere og flere land jobber for å få ned klimautslippene, så vil andre land naturlig følge etter. Programmet benytter seg av en passende analogi til slavehandelen. Dette er jeg helt enig i, men det at klimautslippene går ned friskmelder ikke nødvendigvis økosystemet vårt, noe som var utgangspunktet for hele problemstillingen i programmet. Går CO2-utslippene ned er det bra, ikke sant?

Vel, det er nok dessverre ikke så lett. Tap av villmark, natur og enorme tap av artsmangfold etter den industrielle revolusjonen er alarmerende. Klimaendringer er kun en del av dette problemet, men vi oppfører oss som om klima var det eneste problemet. I dag hogges det regnskog for å lage monokultur-plantasjer for palmeolje. CO2-regnskapet ser jo sannelig flott ut når vi kan kjøre like mye bil på billig biodrivstoff samtidig som at CO2-utslippene går ned! Og for å ta diskusjonen til mer hjemlige trakter ser vi hvordan stor-skala vindindustri plasseres i områder med naturlige karbonlagre som fjell og myrer, og i områder med truede dyrearter. Er vi heldig vil noen av CO2-utslippene gå ned, men hva er det som går tapt i prosessen med å få det til? Økonomisk vekst tar ikke hensyn til slike bivirkninger. «Vi kan fortsette å vokse», forteller Harald Eia, «og samtidig få ned klimaendringene». Vel, da har vi bare gjort halve jobben og ødelagt artsmangfoldet i form av blant annet endret arealbruk i samme operasjon.

Industrilandbruk, skogbruk, gruvedrift på land, shipping (Shanghai Havn har gått fra å forflytte 0 skipskontainere i 1990 til 35 millioner i 2015!) samt overfiske, oppdrettsfisk, industriavfall, plastsøppel og mikroplast i næringsveiene er noen av de største bidragsyterne til tap av artsmangfoldet.

Kan det økonomiske systemet vårt ha en egen indre logikk basert på evig vekst og samtidig eksistere uten å påvirke resten av det større systemet?

Kan vi si med sikkerhet at økonomisk vekst ikke er en drivende del av dette dype dilemmaet vi står overfor? Kan vi stole på ideen om at vi kan trekke det økonomiske systemet (som er basert på uendelig vekst) ut av den større sammenhengen? Kan det økonomiske systemet vårt ha en egen indre logikk basert på evig vekst og samtidig eksistere uten å påvirke resten av det større systemet? Kan vi konkludere med at så lenge vi får ned klimaendringene så er alt i orden? Jeg tror ikke det. Jeg tror at kombinasjonen av ideen om at mennesket står på «utsiden» av naturen, at vi utnytter, observerer den og «griper inn i» med bakgrunn i den evige økonomiske veksten er selve grunnlaget for det dilemmaet vi er kommet opp i.

Jeg tror at dersom vi skal kunne ha et økonomisk system som skal være bærekraftig med en lengre tidshorisont enn det vi har i dag, må det økonomiske systemet ta utgangspunkt i økosystemets tåleevne og ikke i menneskets behov. Om et slikt system blir noe bedre for menneskene på kort sikt er mindre sikkert, men mer bærekraftig vil det være.