Svaret på klimakrisa finnes bare på venstresida

Simen Velle i FpU hevder i Pan at Frp er klimapolitikkens sentrum. Her svarer lederen for Rød Ungdom.

Da koronakrisa traff Norge, var vi ikke sikre på hvordan pandemien hadde oppstått eller hvordan vi kunne begrense smitte på best vis. Likevel ble strenge tiltak innført, penger skuffet inn i sektorer for å redde arbeidsplasser, og det ble gjort ofre for fellesskapets beste.

Hvorfor har vi ikke gjort det samme i møte med klimakrisa? Klimakrisa kan ikke løses med kortvarig krisepolitikk. Klimakrisa er en konsekvens av at mennesker over lang tid har sluppet ut mer CO2 enn jorda kan tåle, og for å bremse og motvirke klimaendringene, må vi legge om store deler av samfunnet, økonomien vår og hvordan vi lever liva våre.

Verdens temperatur har allerede steget med minst én grad sammenlignet med førindustriell tid. Vi må minst halvere klimagassutslippene våre innen 2030, for å forhindre en temperaturøkning på 1,5 grader. Da må vi handle nå, og i motsetning til i møte med korona, ligger løsningene på klimakrisa allerede på bordet.

Rettferdige systemendringer er nødvendig

Skal vi nå klimamåla trenger vi en politikk som kutter utslipp nå, og i framtida. Vi trenger en politikk som rammer rettferdig – de som står for de største utslippa og som har mulighet til å kutte i dem, må stilles til ansvar. Og vi trenger en politikk som bryter med de strukturene som har ledet til klimakrisa i utgangspunktet.

Det betyr bedre busstilbud for de mange, over elbilsubsidier til de få. Det betyr kontrollert utfasing av olja, til fordel for oppbygging av grønn industri. Det betyr at de landa som står for store historiske utslipp og som har økonomiske midler til omstilling, må ta et særskilt ansvar for å kutte ikke bare egne utslipp, men også utslipp på vegne av andre land som ikke har de samme midlene.

Klimatiltak vil nødvendigvis endre store deler av hvordan vi lever og hvordan økonomien er bygget opp – fordi det er økonomien og livsstilen vår som er skyld i klimakrisa i utgangspunktet.

Men klimakrisa krever også systemiske endringer. Vi må vekk fra dagens paradigme om evig vekst. For jorda har begrensa med ressurser. Da kan vi ikke oppføre oss som om de var ubegrensa. I 2020 brukte vi opp jordas ressurser 22. august, riktignok tre uker senere enn i 2019, men likevel altfor tidlig. Vi bruker opp jordas ressurser 60 % raskere enn jorda kan regenerere dem. I Norge lever vi som om vi skulle hatt over tre og en halv jordklode. Vi lever på lånte CO2-utslipp.

Klimatiltak vil nødvendigvis endre store deler av hvordan vi lever og hvordan økonomien er bygget opp – fordi det er økonomien og livsstilen vår som er skyld i klimakrisa i utgangspunktet. Vi har svarene – men dessverre ser de fleste politikerne fra sentrum til høyresida en annen vei.

Symbolpolitikk fra høyresida

Det snakkes ofte om symbolpolitikk i klimasaken, spesielt fra høyresida. Når 100 selskaper står for 71 % av utslippene, men den offentlige diskursen handler om flyskam og at man er et dårlig menneske om man ikke har råd til 1000-kroners bærekraftige olabukser, kan jeg være tilbøyelig til å si meg enig med høyresida. Det fremstår som symbolpolitikk, eller en konkurranse i å være mest «klimapuritansk».

Problemet er at høyresidas svar ikke er reell klimapolitikk, som utfasing av olja, Nord-Norge-banen eller nei til urettferdige, klimafiendtlige handelsavtaler.

Høyresidas svar er alt for ofte at politikere og storsamfunn må ta fingra av fatet – det private næringsliv er de som best kutter utslipp og løser klimakrisa. Bare venstresida nevner statlig styrte omstillinger, går høyresiden i harnisk. Også dette blir symbolpolitikk. Vi har visst om klimakrisa i mange tiår. Klimagassutslippene har ikke gått nevneverdig ned av den grunn.

Årsaken til dette er ikke at «forbrukerne ikke har etterspurt grønne løsninger» – årsaken er at profitt settes over planeten, gang på gang. Etterspør forbrukerne grønne løsninger, og for eksempel kritiserer olja, vil næringslivet svare med å bruke store summer på å vri opinionen i deres favør igjen, og dermed vri etterspørselen. Et eksempel på dette er #dennyeolja, Norsk olje og gass sin ungdomsretta påvirkningskampanje.

Vi har ikke tid til skam

Tida er knapp. Da har vi ikke tid til å kaste bort tiden på diskusjoner om skam. Vi har heller ikke tid til å vente på at markedets «usynlige hånd» skjerper seg. For den hånda vil ikke skjerpe seg av seg selv. Da må vi se til venstresidas løsninger, som har ligget der hele veien:

Vi har heller ikke tid til å vente på at markedets «usynlige hånd» skjerper seg.

Vi trenger en kontrollert omstilling, og en omstilling som er rettferdig. Istedenfor at Norge kan kjøpe seg god samvittighet via klimakvoter, må vi faktisk kutte egne utslipp. Istedenfor at rike kan kjøpe seg god klimasamvittighet med elbiler, må vi gjøre kollektivtransport tilgjengelig for flere. Istedenfor å tro på evig vekst på en begrensa jord, trenger vi en system- og vekstkritisk tilnærming. Og den må være solidarisk – klima- og miljøpolitikken må innse at ulike land har ulikt ansvar og ulike forutsetninger for klimakutt.

Det er disse løsningene som vil gjøre det mulig å kutte klimagass i det tempoet vi trenger. Og det er denne tilnærminga som vil sikre at vi bygger opp et samfunn som er reelt bærekraftig, også for framtida.

Korona-tiltakene kom på plass på kort tid. Heldigvis. I møte med klimakrisa trenger vi samme handlekraft, men vi har et større handlingsrom for å gjøre omstillinga kontrollert og rettferdig. Vi snakker mye om en «ny normal» etter pandemien. Vi må snakke om den nye normalen etter klimakrisa – og det må være en grønn og solidarisk normal, fri fra dagens økonomiske veksttvang og individfokuserte skamkultur.