Stortingsmelding hvitvasker og viderefører dagens vindkraftpolitikk

Det var med stor skuffelse vi i La Naturen Leve opplevde Olje- og energidepartementets (OED) pressekonferanse 19. juni, og vi nyttet påfølgende dager til å fordype oss i Stortingsmelding 28 (2019/20). Vi kommer tilbake med en grundigere høringsuttalelse, men presenterer her hovedinntrykk av meldingens manglende helhetstenking og faglig kvalitet. Den fremstår som svaret på et bestillingsverk: Hvordan kan norsk vindkraftutbygging fortsette omtrent som før, men med mindre lokal motstand og færre konflikter? Og det var faktisk den bestillingen Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) fikk våren 2019 og som de svarte på i en rapport fra januar 2020. Stortingsmeldingen er langt på vei en blåkopi av denne rapporten. Vindkraftskeptikere har i mange år opplevd et NVE som har promotert vind-industrien nesten mer aktivt enn den sjøl, og fått massiv kritikk for sin misforståtte samfunnsrolle fra forskningsmiljøer, andre offentlige aktører og miljøorganisasjoner.

Regjeringen legger til grunn at vindkraft skal være en viktig del av norsk kraftforsyning i tiår fremover. Innstramming av konsesjonsprosess og intensjon om sterkere involvering av lokale og regionale aktører framstår som kosmetikk så lenge utdatert lovverk og dagens avgjørelsesmyndighet opprettholdes.

Manglende vilje til helhetlig energipolitikk
Meldingen drøfter ikke det helt grunnleggende spørsmålet: Er mer vindkraft overhodet nødvendig i vannkraftlandet Norge? Det er påvist av sentrale forskningsmiljøer ved NTNU at vi vil får mer enn nok kraft i årene fremover. Særlig viktig vil det være med en kraftfull satsing på energieffektivisering/sparing, der det ansås et potensial på minst 40 TWh. Dette nevnes knapt i meldingen. Heller ikke gis en faglig holdbar fremstilling av potensialet ved oppgradering/utvidelse av eksisterende vannkraftverk, som bare i begrenset grad medføre naturinngrep. Kombinert med allerede store kraftoverskudd (ca. 15 TWh årlig) og økende nedbør, vil det være rikelig med kraft til å dekke den nødvendige elektrifisering av Norge og til å gi viktige klimabidrag til våre europeiske samarbeidspartnere. Det er derfor oppsiktsvekkende at meldingen sier: Det er fortsatt mulig å bygge ut og oppruste deler av vannkraften, men det er vindkraft som i dag utgjør det største potensialet for ny fornybar kraftproduksjon i Norge.

Manglende rolleforståelse
Stortingsmeldingen tar ikke opp rolleforståelsen i vindkraftpolitikken. Den gir ingen klargjøring av NVEs rolle som fagorgan. Vi ser at NVE ofte markedsfører vindkraft vel så ivrig som utbyggerne. Det kan ikke være NVEs rolle, og de har fått massiv kritikk for dette. NVE bygger samtidig sine avgjørelser på konsekvensutredninger foretatt av konsulentfirmaer som dels er medlemmer, dels styremedlemmer i vindkraftforeningen NORWEA, som arbeider aktivt for å fremme mer vindkraft! Det gjelder store selskap som Multiconsult, Rambøll og Norconsult, som dermed viser manglende forståelse for habilitetsproblematikken og gir konsesjonsbehandlingen et betydelig troverdighetsproblem. Det tvilsomme ved slik rolleblanding er blant annet tatt opp av jusprofessor Markus Hoel Lie.

Vurdering av naturverdier
Hensynet til samlet økologisk belastning og føre-var-prinsippet ved mangelfull kunnskap som Naturmangfoldloven fronter, er ikke drøftet seriøst. Dette gjelder ikke minst for trekkende bestander av fugl og flaggermus som ofte vil møte en rekke vindkraftverk på sine sesongmessige trekk. Dette er grupper som allerede viser dels dramatiske bestandsnedganger. Det har til nå vært fritt fram for energimyndighetene å fortolke Naturmangfoldloven, hvilket jeg tidligere har omtalt i artikkelen «Norsk natur er rettsløs» her i Pan. Sjøl om meldingen foreslår tettere samarbeid mellom berørte direktorater, foreslås avgjørende myndighetsforhold opprettholdt. I meldingen sies også: Det fremgår samtidig en forventning om at fylkeskommunene og kommunene legger til rette for en bærekraftig utvikling i fjell og utmark. Her er det i meldingen forståelig nok ingen kildehenvisning, siden fagmiljøene har vist at det er det stikk motsatte som i praksis skjer. og natur og jord nedbygges som aldri før. At regjeringen har «vingeklippet» fylkesmennenes anledning til å reise innsigelser av miljøhensyn i arealsaker bedrer naturligvis ikke situasjonen for miljø og bærekraftig utvikling.

Lovverk som grunnlag for lokal medvirkning
Da konsesjonsbehandling av vindkraftverk ble flyttet fra Plan- og bygningsloven til Energiloven i 2009 ble lokalsamfunnene redusert til en høringsinstans. Kommunene er våre viktigste samfunnsaktører i all annen arealforvaltning, og bygging av så vel motorveier som flyplasser skjer med kommunene som sentrale planaktører. Regjeringen har fått sterke politiske og faglige anbefalinger om å endre dagens planpraksis og overkjørsel av lokalsamfunn, som er grobunn for mye av den lokale fortvilelse og sinne som har kommet til uttrykk. Disse anbefalingene om å vurdere tidligere plan- og forvaltningspraksis overhøres. Dette begrunnes blant annet med behovet for å nasjonal politikk på dette området – i motsetning til bærekraftighet som omtalt under forrige punkt.

Splittede lokalsamfunn
Stortingsmeldingen tar ikke opp en utfordring som splitter de mange berørte lokalsamfunn. Det vil fremdeles være slik at de som stiller sin eiendom til rådighet for reising av vindturbiner får godt betalt, mens regningen i form av reduserte materielle verdier og livskvalitet i lokalsamfunnet ikke tilgodeses. Dette har jeg tidligere omtalt i artikkelen «Vindkraft splitter lokalsamfunnene» her i Pan. Om avsetting av arealer til vindkraft ble styrt av Plan- og bygningsloven som omtalt i forrige punkt, ville vi redusere risikoen for slike utfall.

Næringsutvikling
Det sies i meldingen: Utbyggingen legger grunn­lag for arbeidsplasser, og industri- og nærings­utvikling basert på våre fornybare ressurser. Dette er en påstand med svært tynn dokumentasjon og i strid med både erfaringer og norsk forskning, eksempelvis fersk forskning fra Norges Handelshøyskole. Negativ påvirkning av reiselivsnæringen bagatelliseres i meldingen, til tross for at f.eks. NHO Reiseliv har påpekt dette som en stor utfordring.

Avvikling av vindkraftanlegg?
En stor svakhet ved meldingen er at den ikke tar opp et spørsmål kommunepolitikere og lokalbefolkning lenge har vært svært opptatt av: Avviklingsfasen. Hva skjer hvis et vindkraftverk går konkurs eller nedlegges? Dagens konsesjonsregime forutsetter at utbygger stiller garanti for opprydding og tilbakeføring i løpet av det 12. driftsåret – men sier ingenting om det økonomiske ansvaret ved konkurs eller nedleggelse før dette. Det stilles heller ingen krav til garantiens form, innhold eller størrelse. Med dagens eierstruktur i norske vindkraftverk, der de aller fleste eies av utenlandsk kapital med uoversiktlige eierforhold i såkalte skatteparadiser, er det ingen selvfølge at opprydding ved konkurs eller nedleggelse blir noen enkel affære. La Naturen Leve har gjentatte ganger skriftlig og muntlig tatt disse spørsmålene opp med NVE og OED, uten å få gehør.

Denne stortingsmeldingen var trist lesing og dessverre bensin til et allerede brennende bål!