Staten løy for FN: Domstolene er for dyre for miljøsaker

Om jeg hadde vunnet 5000 kroner i flaxkalenderen jeg fikk av min mor, hadde jeg vært glad. Hadde jeg vunnet 100 000 kroner, ville jeg vært enda litt gladere. Det er fordi det er forskjell på de to summene. Tyve ganger forskjell – for å være nøyaktig. Og denne teksten handler om forskjellen mellom 5000 og 100 000 kroner og hvorfor staten fortalte FN at en runde i norske domstoler med en miljøsak koster det ene, mens sannheten er nærmere det andre.

Rammen for denne sammenligningen er at Norge har undertegnet Århuskonvensjonen, en internasjonal miljørettsavtale litt utenom det vanlige. I stedet for å kreve konkrete handlinger eller former for adferdsendring, pålegger denne avtalen landene som har signert den å gi folk verktøyene de trenger for å være med på å verne om miljøet.

Århuskonvensjonen slår fast at vi har rett på informasjon om miljøet og om virkningen av ting vi planlegger å gjøre i naturen. Konvensjonen slår også fast at vi har rett til å delta i demokratiske prosesser som handler om miljøet.

Og mye kunne vært skrevet om disse to første delene av avtalen. For eksempel har vi i Norge gode lover som garanterer oss tilgang til miljøinformasjon, men norske naturverdier er så dårlig kartlagt at informasjonen ofte ikke finnes.

Hva koster det å prøve en miljøsak for en domstol?

Det er imidlertid den tredje delen av Århuskonvensjonen vi i den norske avdelingen av den internasjonale juristkommisjonen (ICJ) sitt fagutvalg for miljø- og klimasaker har sett på. Den sier at vi har rett til å få prøvd beslutninger som har virkning for miljøet av et kompetent overprøvingsorgan uten at dette er «uoverkommelig dyrt». Og selv om det finnes mange prøvingsorganer i Norge, som forvaltningen og sivilombudsmannen, vil det eneste som oppfyller de nærmere kravene i konvensjonen, for mange saker, være domstolene.

Og da staten i høst begynte arbeidet med å rapportere til FN om egen oppfylling av konvensjonen, var de klare på at prøving i domstolene, det er noe du kan få for fem krølla 1000-lapper.

Staten har kommet frem til dette tallet ved å definere store kostnadsposter i en rettssak som «sidekostnader» og ikke tatt dem med. Og ut av regnestykket forsvinner dermed penger til undersøkelser av den berørte naturen, eksperter og kjentfolk, til advokater, flere dager i domstolene enn én, og eventuelle ankeomganger.

Da staten i høst begynte arbeidet med å rapportere til FN om egen oppfylling av konvensjonen, var de klare på at prøving i domstolene, det er noe du kan få for fem krølla 1000-lapper.

Staten må ta Århuskonvensjonen på alvor

Det er ikke ofte vi kan sette to streker under svaret i jusen, men det kan vi her – denne typen utregning er gal. Århuskomiteen som våker over konvensjonen har vært glassklare på at alle kostnader skal regnes inn når man vurderer om prøving er uoverkommelig dyrt.

Anslaget om at prøving i norske domstolene koster 5000 kroner ligger så langt unna sannheten at det fremstår som uærlig. Snittkostnaden for en sak ligger nærmere 100 000 kroner. En slik lemfeldig omgang med sannheten illustrerer en nonchalant holdning til forpliktelser på miljøfeltet i Norge.

Norge har aldri nådd et eneste av klimamålene vi har satt for oss selv. Tidligere i år fant Riksrevisjonen frem sterke ord i sin kritikk av statens elendige oppfølgning av FNs bærekraftsmål. En fersk rapport utarbeidet av Sabima, WWF, Forum for utvikling og miljø og Naturvernforbundet viste at Norge kun er på vei til å oppfylle fire av 43 av verdens naturmål, mens situasjonen har blitt verre under seks. Norsk natur forsvinner i et raskt tempo. Hyttebygging, oppdrettsanlegg, veibygging, gruvedeponier og vindmøller er noen av inngrepene som fortrenger villmarken.

Uansett hvor du står politisk eller hvilket engasjement du måtte mønstre for miljøet, bør det være klart at det er store verdier som står på spill. Det er alvorlige beslutninger som tas og vi bør ha rett til informasjon, mulighet til demokratisk deltagelse, men også rett til å få prøvd beslutningene i domstolene uten å risikere økonomisk ruin. Staten må ta Århuskonvensjonen på alvor, rapportere ærlig på hvor langt unna målet vi er i dag, og så foreta endringer.

Om dette gjøres gjennom å opprette en egen miljønemnd, lage støtteordninger for miljøsaker eller egne prosessregler for miljøsaker i domstolene, er en annen diskusjon for en senere dag. I dag er det viktigste at vi alle kan være enige om at 5000 kroner og 100 000 kroner er to ulike summer og at den ene er langt mer uoverkommelig enn den andre.