Snakk mer om hjemmekontor og mindre om hydrogen

Hydrogen og lyntog har ingenting med korona å gjøre. Likevel har grønne politikere brukt pandemien for å piske liv i disse hestene som har ligget halvdøde i flere tiår. I stedet burde de bruke tid og spalteplass på å bevare de nye gode, grønne løsningene som har vist seg å fungere de siste månedene.
“Når krisa er over skal vi ikke tilbake til det gamle – vi skal inn i det nye. Vi må bruke krisen til å omstille Norge i en grønnere retning”, uttalte klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn i en pressemelding 29. mai om regjeringens grønne krisepakke på 3,6 milliarder kroner. Milliardsatsingen skulle gå til “klimavennlig teknologi, til hydrogen, til grønn skipsfart og til sirkulærøkonomi.”

Gjenbruk av formuleringer og ideer

Jeg heier på klimavennlig teknologi, men frykter at krisepakka ikke vil føre til større endringer i grønn retning enn sist gang nesten det samme ble sagt - da regjeringen i 2015 skulle takle et dramatisk fall i oljeprisen. Og før det i 2009, da hjulene skulle i gang igjen etter finanskrisa. Det mest sirkulære ved uttalelsen er antakelig at den er så godt brukt. Fantasiløsheten er ikke nødvendigvis bedre i opposisjonen: 20. mai foreslo et utvalg i SV en “grønn ny deal” med bl.a. bygging av lyntog mellom Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim innen 2031. Den ideen har jeg hørt siden jeg begynte å lese aviser en gang rundt 1990.

Jeg sier ikke at hydrogen eller lyntog er dårlige forslag. Men det er altså løsninger som har slitt med at de alltid har ligget noen år fram i tid. Når oljeprisen har gått til bunns, blir det ikke lettere for slike løsninger å konkurrere mot råbillig olje og flybensin. Det har gjort betalingsviljen til næringslivet lavere det siste året, og dermed må offentlige subsidier øke tilsvarende for å realisere dem. Lista er blitt lagt høyere.

Mange grønne politikere og skribenter som ikke har dratt fram gamle prosjekter fra skuffen de siste månedene, har ofte begrenset seg til noe vagt om at denne krisa viser at folk er klare til å endre seg om det trengs. “Krisen kan være en mulighet til å revurdere et system som fra før av var på kollisjonskurs med en fornuftig bruk av verdens ressurser”, skrev Ole Jacob Christensen her i Pan 11. april, og jeg har selv både tenkt og sagt noe av det samme. Men la oss se på det mer nøkternt: Selvsagt var folk klare til å gjøre hva som helst da fortvilte italienere fortalte oss at vi hadde to uker på oss for å unngå å havne i deres situasjon. Problemet er at klima- og naturkrisa uttrykker seg annerledes. Distansen i tid og rom mellom årsak og virkning er så enorm at den krisa ikke slår oss i mellomgulvet. Kanskje gjør den det om tørke og ekstremvær en dag fører flyktninger i milliontall til Europa, men da er det ikke noen ukers utslippskutt som vil redde verken dem eller oss. Med andre ord er det å klamre seg til et falskt håp å tro at vårt demokratis rimelig gode håndtering av pandemien er noe som vi kan sette vår lit til i klima- og naturkrisa.

Tidsvinduet for endring er nå, ikke etter en seminarrekke en gang i 2021.

Den grønne bevegelsen har en slags historisk tendens til å løfte seg opp til et så høyt abstraksjonsnivå at forslagene aldri kan bli til reell endring. Litt som å navigere etter stjernene og ende med å bli så opphengt i stjernene at du plutselig glemmer hvor du skal sette foten. Da blir du stående stille. Deler av debatten minner meg om 1970-tallets prat om “Ny Økonomisk Verdensorden” eller det store forskningsprogrammet “Alternativ framtid” som Framtiden i våre hender på begynnelsen av 1980-tallet brukte mye av sin politiske kapital på å få i gang. Er du under 40, er sjansen stor for at du ikke har hørt om dem. For ambisjonene var så store, tankene så abstrakte og så løsrevet fra den politiske virkeligheten at de ikke kunne skape reell endring. Tidsvinduet for slik endring er nå, ikke etter en seminarrekke en gang i 2021.

Så hva burde vi heller snakke om?

I stedet burde vi i dag ta utgangspunkt i hva som faktisk har endret seg pga. pandemien og som mange synes å leve godt med:

1) Mindre reising, særlig med fly.

Åpenbart grønt.

2) Mer hjemmekontor og fleksibel arbeidstid.

Ikke bare blir det færre arbeidsreiser, men det kutter også behovet for rådyr og natur- og klimaskadelig utbygging av vei og bane. Rushtid er et tapsprosjekt for miljø, økonomi og livskvalitet (ja, Tyskland bruker pendletid under 30 minutter som en offisiell indikator for å måle livskvalitet).

For eksempel er ny E18 foreslått vest for Oslo kun fordi de fleste vil på jobb mellom 7 og 9 om morgenen og hjem igjen åtte timer senere. Det er ikke gjort beregninger av hva en jevnere fordeling av trafikken gjennom døgnet eller normalisering av et par dager hjemmekontor i uka ville bety for køene. Likevel står man nå på nippet til å vedta et prosjekt for 16,3 milliarder kroner - for 4,4 kilometer E18 (og 8,7 kilometer andre veier). For ordens skyld: Det samme argumentet kan brukes mot både ny jernbanetunnel og ny T-bane gjennom Oslo sentrum.

3) Mer familietid - og kortere arbeidstid og mindre lønns- og forbruksvekst.

Når et flertall av norske arbeidstakere sier at de ville foretrekke kortere arbeidstid framfor lønnsvekst, har alle sine ting de vil bruke mer tid på, men med over 600 000 norske barnefamilier er jeg overbevist om at motivasjonen som gjelder flest, handler om barn. Vi snakker ikke home-schooling, men litt mer tid med ungene tror jeg de fleste småbarnsforeldre har satt pris på den siste tida. Heldigvis har de med barn under 12 år i utgangspunktet rett til ubetalt permisjon. Men det krever grei økonomi i utgangspunktet. Kortere arbeidstid er mye lettere å få til og mer rettferdig om den blir redusert for alle - i takt med at produktiviteten går opp.

Årets tariffoppgjør, som er utsatt til høsten, har perfekt timing for at arbeidsgiverne skal gå med på det: Telenor rapporterer om økt produktivitet med hjemmekontor, og jeg hører om statlige prosesser som nå går fortere fordi saksbehandlere klarer å jobbe mer konsentrert. Samtidig skorter det uansett på midler for å øke lønna. For mange bedrifter handler tida framover om å bevare arbeidsplasser når kundene uteblir. Dette minner om bakteppet for det knallharde tariffoppgjøret i den økonomiske krisa i 1986. Da ble løsningen nettopp å kutte arbeidstida - og vi fikk 7,5-timersdagen.

Er det næringslivet og Høyre som leder an?

Telenor synes å ta hintet, ved å annonsere at de vil at ansatte fortsetter med hjemmekontor om de vil. Staten og kommunene, derimot, har ikke sagt noe om hvilke nye arbeidsmåter de ønsker å ta vare på etter pandemien. Kanskje var det en gang naturlig å tenke på arbeidslivspolitikk som noe kun arbeidslivets parter skulle bry seg om detaljene i (selv om den korte veien mellom LO og Ap og mellom arbeidsgivere og Høyre gjorde det skillet fiktivt). I 2020 er det ikke lenger det. Hvordan vi organiserer arbeidslivet har store konsekvenser for offentlige budsjetter, klima, natur, samferdsel og ikke minst helse. Derfor bør politikerne på banen, og det er gledelig at Oslo Høyre foreslo 30. mai å la kommunalt ansatte beholde hjemmekontor der det er praktisk mulig. MDG-byråd Arild Hermstad støttet forslaget, men det er interessant at forslaget ikke først kom fram den kanten.

Miljøbevegelsen har heller ikke kommet på banen. Er de redde for å bevege seg inn på fagbevegelsens revir, om de snakker om regler i arbeidslivet? Heldigvis ble Norges første fagbok om “Grønne tariffavtaler” lansert 8. juni, med kapitler – forslag til konkrete krav om bl.a. hjemmekontor og reisebestemmelser. I år er attpåtil “alt” på bordet i tariffoppgjøret, ikke bare lønn, slik det er annethvert år. Da er det ekstra heldig at forhandlingene er utsatt til august. “Grønne tariffavtaler” bør være obligatorisk sommerlektyre for alle parter i forhandlingene.