Slik vant vi klimasøksmålet mot Nederland

Jeg bor i et land hvor mer enn en fjerdedel av landarealet allerede er under havnivå. Jeg har brukt store deler av det siste tiåret på en kamp for klimarettferdighet. Sammen med 886 nederlendere har miljøstiftelsen Urgenda, som jeg var med på å grunnlegge, gått til verdens første søksmål mot en regjering vi mener er skyldig i å unnlate å beskytte sitt folk mot klimaendringene.

Den endelige seieren fikk vi i nederlandsk Høyesterett, i Haag 20. desember 2019. Det var en passende avslutning på et år som markerte et vannskille i kampen mot global oppvarming. Saken har inspirert andre søksmål over hele verden. Sammen har vi skapt et nytt miljørettslig verktøy og sendt et krystallklart signal til bidragsyterne til de fortsatt voksende klimagassutslippene: Passiviteten deres er ikke forsvarlig lengre.

Seieren har fått konsekvenser. Allerede har regjeringen stengt ned ett av landets fem kullkraftverk og lansert nye tilskudd til energisparende aktiviteter og fornybar energi. Forhåpentligvis har vi også inspirert andre søksmål, som kan få til liknende endringer i andre land.

Rettssystemet må med i klimakampen

I 2011 leste jeg Revolution Justified av advokat Roger Cox. I boken viser Cox hvordan katastrofale klimaendringer vil true både oss og våre barn, og at regjeringer ikke på langt nær gjør nok for å forhindre det. En av de få demokratiske måtene å få stater til å handle på, mente han, er gjennom rettssystemet.

Hva om dommerne leser vitenskapen? Det er sannsynlig at de vil anerkjenne at klimatrusselen er reell. Vil de ikke da lande på at å «ikke handle» er farlig uaktsomhet og bryter myndighetenes forpliktelser overfor borgerne?

Slik følte i hvert fall jeg det. I 1995 var jeg i Berlin på den første klimakonferansen til FN. Konferansen ble tema for min juridiske avhandling, og i tiårene som fulgte forsøkte jeg å få til en forandring som advokat og som aktivist. Jeg fikk også tre barn. For hvert år som har gått med tomme løfter og økende utslipp, har klimaproblemet flyttet seg fra hodet til hjertet. Nå handler det om mine barns framtid.

For hvert år som har gått med tomme løfter og økende utslipp, har klimaproblemet flyttet seg fra hodet til hjertet. Nå handler det om mine barns framtid.

Jeg bestemte meg for å saksøke staten for å tvinge den nederlandske regjeringen til å gjøre det den hadde sagt i årevis var nødvendig: Å redusere utslippene av klimagasser med mellom 25 og 40 prosent innen utgangen av 2020, sammenlignet med 1990.

Likheten mellom Norge og Nederland

Før du kan gå til søksmål må du ha prøvd å nå målet på andre måter. Så i november 2012 organiserte Urgenda et offentlig seminar like ved det nederlandske parlamentet, i Haag. I teorien kunne politikere på seminaret løpe tilbake til debatten i parlamentet og kreve tiltakene vi ba om samme dag.

Med oss som foredragsholdere hadde vi den frittalende amerikanske klimaforskeren James Hansen, som blant annet har bidratt til søksmålene anlagt av unge mennesker i USA og i Norge. Vi fikk også med oss Urgenda-medstifter Jan Rotmans fra det nederlandske folkehelse- og miljøinstituttet (RIVM). Han skapte den første integrerte modellen for klimaendringer, IMAGE, som har blitt brukt i internasjonale klimaforhandlinger. I publikum satt politikere, pressen og engasjerte borgere. Vi forklarte dem farene ved å gjøre ingenting og la fram de overveldende bevisene for de alvorlige effektene av menneskeskapte klimaendringer.

Seminaret hadde liten effekt.

Den samme måneden skrev vi et brev til den nederlandske regjeringen der vi krevde 40 % reduksjon av klimagassutslipp innen 2020. Vi fikk et vennlig brev tilbake. Regjeringen var enig i at klimaendringene er et alvorlig problem, og at de trenger å ta affære. Men regjeringen skrev også at den «ikke ønsket å være et foregangsland» og hevdet at en slik tilnærming ville bremse velstand og næringsliv, og øke karbondioksidnivået som et resultat.

Det var ironisk at dette budskapet kom fra et verstingland når det kommer til bruk av fornybar energi. I likhet med Norge har Nederland et internasjonalt rykte for å være grønne, men det er takket være cycling and recycling. Når det gjelder klimaendringer, snakker vi mye og gjør lite.

I likhet med Norge har Nederland et internasjonalt rykte for å være grønne, men det er takket være cycling and recycling. Når det gjelder klimaendringer, snakker vi mye og gjør lite.

På den tiden var Luxemburg og Malta de eneste EU-landene som fikk en lavere andel av energien sin fra fornybare kilder. Med store naturgassfelt til havs, en stor kjemisk industri, intensivt jordbruk og utstrakt bruk av kull, er Nederland ett av landene som gjør minst for å stanse klimaendringene. I 2014-2016 var Nederland på topp ti i verden målt i utslipp per innbygger.

Regjeringens oppfatning av at landet er «for smått til å handle», som staten hevdet i retten i april 2015, antyder at de fleste land i verden heller ikke burde gjøre noe.

886 nederlendere vs. staten

I desember 2012 saksøkte vi, stiftelsen Urgenda, den nederlandske staten. Vi oppfant det vi kaller crowd pleading: Publikumsfinansiert søksmål. Vi ba folk bli med og hjelpe oss med å lete etter argumenter i rettssaker over hele verden. Stiftelsen samlet de 886 medsaksøkerne, som alle var nederlandske statsborgere, inkludert barn – hvorav den yngste var 5 år da vi begynte. 20. november 2013 leverte vi stevningen til tingretten og krevde 40 % reduksjon av klimagassutslipp innen 2020, eller – hvis dette ikke var mulig – minst 25 % sammenlignet med 1990.

Vi var på ingen måte sikre på at vi ville vinne. Jeg tvilte aldri på argumentene våre, men vi visste ikke om dommerne tok seg tid og vilje til å dykke dypt nok inn i vitenskapen om klimaendringer. Vi har kanskje en 50 % sjanse, tenkte jeg.

24. juni 2015 klokka 10.00 ble dommen lest opp. Jeg satt foran i salen, så på dommerne, og forsøkte å tvitre hovedkonklusjonene. Halvveis inn i sammendraget sluttet jeg å tvitre fordi jeg begynte å innse at dommerne fulgte resonnementet vårt. Jeg kikket på advokatene for å sjekke om jeg hadde rett. De konsentrerte seg for hardt til å få øye på meg.

Dommerne var enige i at den nederlandske regjeringen hadde brutt sin aktsomhetsplikt ved å ikke gjennomføre tilstrekkelige tiltak for å forhindre farlige klimaendringer som forringer folks levekår. De baserte argumentene sine på erstatningsrett og doktrinen om farlig uaktsomhet. Fordi regjeringen hadde signert flere dokumenter fra FN og EU som erklærte at industrilandene skulle redusere klimagassutslipp med mellom 25 og 40 prosent i 2020, uttalte dommerne at Nederland som et absolutt minimum måtte redusere utslippene med 25 %. Kanskje 40 % er nødvendig, erklærte de, men den øvre grensen er etter regjeringens skjønn.

Sekundet etter at dommerne forlot rettssalen, brøt salen ut i en eksplosjon av glede. Folk ropte, gråt, applauderte og klemte. Knapt noen hadde forventet at vi skulle vinne.

Dommen ble kunngjort på nederlandsk og engelsk samtidig, noe som bidro til å spre den. På en halvtime var nyheten over hele verden. Vi ble overveldet av reaksjonene. Samtaler strømmet inn fra folk fra Canada til New Zealand. Noen gråt i telefonen og sa at de nesten hadde gitt opp, men nå hadde de håp igjen.

Etter seieren ble vi fremstilt som klimaaktivister av media. De mente det ikke som et kompliment. Men jeg tok det som det: En aktivist er en som handler.

Seier i lagmannsretten

I september 2015 anket regjeringen dommen, til tross for en spontan internasjonal kampanje som ba dem om å la være – inkludert meldinger fra kjendiser som skuespilleren Mark Ruffalo (som har spilt Hulken siden 2012) og modellen Cameron Russell. I to år arbeidet vi med ankesaken. I oktober 2018 fikk vi dom nummer to, og igjen vant vi! Alle de 29 ankepunktene fra staten ble avvist.

Faktisk var denne dommen enda hardere mot regjeringen. Tingretten hadde ment at vi ikke kunne anføre brudd på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, fordi et slikt brudd måtte anføres av et menneske, ikke en organisasjon – til tross for at medsaksøkerne besto av hundrevis av mennesker. Lagmannsretten var uenig. Den erklærte at den nederlandske regjeringen er forpliktet til, i henhold til artikkel 2 og 8 i konvensjonen, å beskytte innbyggerne ved å redusere utslippene med 25 % innen 2020.

I det norske klimasøksmålet mener staten det samme – at saksøkerne, som er organisasjoner, ikke kan anføre at staten har brutt menneskerettighetskonvensjonen. De norske saksøkerne mener, som vi, at vi som en gruppe mennesker selvsagt kan gjøre det.

Rettssaken har allerede kuttet utslipp

Regjeringen anket dommen umiddelbart, denne gangen til Høyesterett. Lite var blitt gjort for å oppnå 2020-målet. Det hadde gått seks år siden vi anla saken med krav om handling innen 2020. Regjeringen trengte hjelp uansett utfall i Høyesterett.

24. juni 2019 – på fireårsdagen til den første dommen – publiserte Urgenda en klimapolitisk handlingsplan. Den var produsert i samarbeid med 800 organisasjoner, inkludert papirprodusenter, bønder, lokale energikooperativer og store miljøorganisasjoner. Den foreslo 54 tiltak som regjeringen fortsatt kunne gjennomføre for å redusere klimagassutslippene med 25 % innen utgangen av 2020. Disse inkluderte fartsgrense på 100 km/t i stedet for 130, økt vannstand i naturreservatene og energisparende alternativer for helse- og industrisektoren.

Regjeringen trengte hjelp uansett utfall i Høyesterett.

I desember 2019 falt så Høyesteretts dom. Vi vant på nytt. Utslippene i 2020 må være minst 25 % lavere enn i 1990. Og regjeringen har begynt å handle:

Den har stengt ned ett av landets fem kullkraftverk og startet en «omvendt anbudskonkurranse» for selskapet med det beste tilbudet for å legge ned ett andre kullkraftverk. Lovgivning vil tvinge de gjenværende kullkraftverkene (tre av dem var splitter nye, åpnet i 2015 og 2016!) til å driftes på teknisk minimum, det vil si maksimalt 25-33 % av kapasiteten. I tillegg til disse tiltakene for å redusere bruken av kull kraftig, bestemte regjeringen seg også for å gjennomføre 30 av de 54 tiltakene i handlingsplanen vår for 2020. Om lag tre milliarder euro ble avsatt til dette. Dermed ble det en ganske lykkelig slutt på denne rettssaken – et nødvendig skritt mot en mye større reduksjon i 2030.

Det har vært en lang, hard vei, med mange opp- og nedturer for hele teamet, fra anspente diskusjoner til søvnløse netter. Men jeg er glad vi holdt kursen og inspirerte andre over hele verden til å si til sine ledere: «Trapp opp».