Slik skjedde biodieselsvindelen

I forrige sak så vi at det er mange ubesvarte spørsmål knyttet til biodiesel fra brukt frityrolje importert til Europa fra Øst-Asia. Europeiske myndigheter kan ikke undersøke forholdene der. Derimot har de rullet opp storstilt svindel midt i Europa.

Nederland er en stor produsent av biodiesel, hovedsakelig for eksport. Kampen Biodiesel var en av de største aktørene, og eieren Cees Bunschoten en av Nederlands 500 rikeste. Selskapet både produserte biodiesel fra brukt frityrolje og importerte ferdig biodiesel fra andre land.

Fordi Kampen selv hadde et produksjonsanlegg, foretok det nederlandske miljødirektoratet (Nederlandse Emissieautoriteit – NEa) en rutinekontroll. Inspektørene ante ugler i mosen og sendte en bekymringsmelding som endte hos politiet. Etterforskningen viste at Kampen hadde forfalsket sertifikater som skulle bevise at biodieselen var laget av avfall (som brukt frityrolje), for at den skulle kvalifisere for høyere pris enn «vanlig» biodiesel. Retten har funnet det bevist at Kampen Bioediesel tjente omtrent 2 millioner euro på det, og sammen med dom for hvitvasking av 3 millioner euro, ble Bunschoten i august 2019 dømt til 30 måneders fengsel, hvorav 20 måneder ubetinget. Selskapet gikk konkurs og anlegget solgt videre til en annen aktør.

Dette er likevel bare en forsmak på etterforskningen som nå foregår: Under kodenavn «Fosfor» etterforsker nederlandske, belgiske og britiske myndigheter en atskillig større mulig kriminell virksomhet: De mistenker at 59 % av all biodiesel Kampen solgte i 2015, urettmessig ble solgt som laget av brukt frityrolje. Det tilsvarte nesten en tredjedel av alt «bærekraftig» biodrivstoff produsert og importert til Nederland det året, og på papiret ga det et kutt i klimagassutslipp på 438 000 tonn – antakelig altså på falskt grunnlag. Og som nederlandske myndigheter skriver i et brev til parlamentet: «Det er ikke sannsynlig at biodiesel som uriktig er blitt sertifisert som bærekraftig, bare har blitt markedsført i Nederland.» Norge er en av de store forbrukerne av nettopp den type biodiesel som Bunschoten ble dømt for forfalskning av.

Det er ikke sannsynlig at biodiesel som uriktig er blitt sertifisert som bærekraftig, bare har blitt markedsført i Nederland.

Hvordan kunne dette skje?

De fleste land i Europa pålegger bensinstasjonene såkalte omsetningskrav: De må selge en viss andel biodrivstoff i bensin og diesel. I Norge er denne andelen nå 22,4 % av mengden drivstoff solgt, mens den er 16,4 % i Nederland (målt etter energi, og selv om biodrivstoff har litt mindre energi per liter enn det fossile, bruker Norge likevel mer biodrivstoff per innbygger).

Dette er ganske høye krav, og har sammenheng med at Nederland og Norge er blant de få europeiske landene som lar alt som er kategorisert som laget av avfalls- og restprodukter «telle dobbelt» under omsetningskravet: En liter biodiesel fra brukt frityrolje teller som to liter palmeolje. Derfor utgjør avfallsprodukter en mye større del av biodieselråvarene i Norge og Nederland enn ellers i Europa: I Nederland var 72 prosent av biodrivstoffet i 2018 laget av avfalls- og restprodukter (brukt frityrolje sto alene for 56 prosent). I Norge var andelen avfalls- og restprodukter samme år ca. 38 prosent – men fordi vi brukte mye mer biodrivstoff per innbygger enn Nederland, brukte vi også mer avfalls- og restprodukter per hode.

Dobbelttellingen har gjort at bl.a. biodiesel fra brukt frityrolje er blitt verdifullt – den prises nå nesten dobbelt så høyt som palmeolje. Når markedet for avfallsstrømmer i tillegg er betydelig mer globalt enn EU-markedet for konvensjonelt biodrivstoff, som er basert på mat- og fôrvekster, oppstår en åpenbar risiko for juks.

Bærekraftig biodrivstoff har ikke nødvendigvis andre kjemiske egenskaper enn annet biodrivstoff. For at biodrivstoff skal bidra til å oppfylle omsetningskravene, må det derfor være sertifisert som bærekraftig av en EU-godkjent aktør. Disse er private, med International Sustainability Carbon Certification (ISCC) som den største. De må riktignok søke myndighetene om godkjennelse, men når godkjennelsen først er gitt, driver ikke myndighetene videre tilsyn av den privat drevne sertifiseringen. Kampen Biodiesels svindel ble som sagt oppdaget gjennom offentlig tilsyn.

NEa konkluderer tørt med at ikke er noen grunn til å anta at risikoen for svindel er mindre ellers i Europa, for ikke å snakke om verden for øvrig.

Et system like sterkt som det svakeste leddet

Hvordan finner svindlerne hull i systemet? Et stikkord her er «massebalanse». Det går ut på at mengden bærekraftssertifisert biomasse som går ut fra en bedrift, skal tilsvare mengden som kom inn. Slik skal man i teorien kunne følge biomassen fra opphavsstedet, gjennom hele kjeden av kjøpere, selgere og raffinerier, og fram til sluttbrukeren, via en tilsvarende kjede av sertifikater.

Kravet til massebalanse hindrer derimot ikke at de fysiske partiene kan kombineres eller deles opp på veien, så lenge det nye sertifikatet reflekterer den korrekte andelen. Siden dokumentasjonen ikke er knyttet til ett bestemt fysisk parti, åpner dette for at biomasse feilaktig kan utstyres med bærekraftsertifikat før den går videre i kjeden.

Logikken ved massebalanse-systemet er ikke særegen for biodrivstoff. I en epost til Pan drar NEa paralleller til kraftmarkedet: Nederland har lenge kjøpt «grønne sertifikater» for elektrisitet fra Norge, men rent fysisk har denne elektrisiteten gjerne kommet fra fossile kilder utenfor Norge. Nederland har bare kjøpt sertifikater fra norske kraftprodusenter. Dokumentasjonskjeden er altså frikoblet fra den fysiske leveransen. Dermed faller hele systemet sammen om det lages et falskt sertifikat ett sted i verdikjeden. Jo lenger verdikjeden er, jo større er risikoen. Og verdikjeden for brukt frityrolje er veldig mye lenger enn for grønne sertifikater fra norsk vannkraft.

– Et annet viktig element er at bedrifter som har fått sertifisering som leverandør av bærekraftig biomasse [slik Kampen Biodiesel hadde, siden de hadde eget produksjonsanlegg, journ.anm.], har rett til selv å utstede bærekraftssertifikater for leveransene sine, og det tilsynet som utføres av private aktører, er ikke grundig nok, skriver NEa til Pan.

I sin analyse slår NEa fast at de delene av leverandørkjedene som befinner seg utenfor EU, er tilnærmet umulig å føre kontroll med. De private sertifiseringsorganene har da også bare til oppgave å bekrefte at bedriftene har rutinene i orden og at papirene oppfyller gjeldende krav til dokumentasjon – ikke at opplysningene som står i dem, stemmer med virkeligheten.

Ønsker utvidet myndighet

Grunnen til at alle land i EU krever innblanding av biodrivstoff i bensin og diesel, er EUs fornybardirektiv, som stiller krav om at i 2020 må 10 prosent av energien i transportsektoren være fornybar. Direktivet ble revidert i 2018 for å peke ut retningen fram mot 2030, og innebærer strengere krav til hva som kvalifiserer som bærekraftig biodrivstoff, og mindre satsing på brukt frityrolje og slakteavfall. Det nye direktivet omtales gjerne som «RED2» (Renewable Energy Directive 2).

Innen juli 2021 må EU-landene bestemme seg for akkurat hvordan RED2 skal gjennomføres nasjonalt. NEa har foreslått tiltak som for tiden er til behandling hos det nederlandske parlamentet. Det viktigste består i å utstyre NEa med større myndighet og personell til å utføre flere kontroller. Erfaringene fra de pågående straffesakene viser at selv om verdikjedene er komplekse, kan man med riktige metoder få et godt bilde av aktivitetene til den enkelte bedrift. Med et utvidet ansvarsområde kan NEa lage årlige, risikobaserte program for kontroller som kan samkjøres med andre kontrollinstanser (for eksempel tollvesenet) og med andre land.

Samtidig mener NEa det bør utarbeides retningslinjer for private sertifiseringsorgan, både i og utenfor Nederland, for å gi dem en større rolle i å undersøke om sertifikater stemmer med virkeligheten, og med plikt til å rapportere om avvik. Dette er allerede i ferd med å følges opp av EU-kommisjonen, som er i ferd med å forberede nye regler for sertifiseringsorganene.

Testmetoder og database

RED2 sier også at det skal opprettes en EU-database for bærekraftige drivstoff til transport, hvor alle transaksjoner og all bærekraftsinformasjon skal oppføres, for å gjøre sporing enklere. For øyeblikket er planen at databasen skal være operasjonell sommeren 2021. Et viktig spørsmål for databasen er hvor langt tilbake i verdikjeden man skal stille krav til sporing av f.eks. brukt frityrolje. Jo lenger tilbake råstoffet må spores, jo mer komplisert – men også lavere risiko for juks. Bransjeorganisasjonen EWABA (European Waste-to-Advanced Biofuels Association) og de fleste andre aktører ønsker at sporingen skal starte allerede ved restauranter og innsamlingspunkt og gå helt til drivstoffet når det europeiske markedet, sier generalsekretær Angel Alberdi i videointervju med Pan.

Han forteller at det foregår utvikling av en testmetode for å kunne skille brukt frityrolje fra fersk olje: Portugisiske forskere har utviklet en metode som så langt har gitt svært gode resultater.
– Universitetet i Wageningen gjennomfører nå en uavhengig studie av metoden, og håpet er at innen utgangen av 2021 skal metoden være vitenskapelig bekreftet og fagfellevurdert, forteller Alberdi.

Strid om dobbelttelling

Analysen fra NEa legger vekt på at dobbelttellingsmekanismen i seg selv ikke er den viktigste årsaken til juks. Dobbelttelling bidrar først og fremst til å favorisere bruk av avfallsstrømmer på bekostning av mat- og fôrvekster, men den kan også være et mulig økonomisk insentiv til juks. Med bedre offentlig kontroll vil fortsatt bruk av dobbelttelling være et spørsmål om politisk veivalg. Dobbelttellingsmekanismen var oppe til debatt i 2017, og det ble da bestemt å videreføre den. Nå i forbindelse med det nye fornybardirektivet er mekanismen igjen under diskusjon, og hva utfallet til slutt blir, er foreløpig uvisst.

Men vil økt kontroll være tilstrekkelig? Organisasjonen Milieudefensie, som tilsvarer det norske Naturvernforbundet, tror ikke det. De ønsker at Nederland gjøre større endringer i biodrivstoffpolitikken.
– Innføringen av RED2 er for det første en sjanse til å slutte helt med støtteordninger for mat- og fôrvekster i biodrivstoff. RED2 setter et tak på hvor mye av medlemslandenes fornybarandel som kan oppfylles med slike vekster, men gir landene muligheten til å sette grensen ved null, og det bør vi benytte oss av. I tillegg setter RED2 en «myk» grense – som betyr at medlemslandene kan velge å gå over den – for bidraget fra biodrivstoff laget av brukt frityrolje og slakteavfall. Dette taket er på 1,7 prosent, og Nederland bør ikke gå over det, sier Anne Wijers, som leder den pågående kampanjen for ny biodrivstoffpolitikk hos Milieudefensie. Både i Norge og i Nederland var denne andelen i 2019 langt høyere.

– Akkurat nå importerer vi brukt frityrolje og slakteavfall fra mer enn 80 land, mer enn halvparten fra asiatiske land. Det er stor konkurranse om bruken av brukt frityrolje, og vi frykter at det kan ha forskyvningseffekter. Brukt frityrolje som sendes til Nederland, kan bli erstattet i opphavslandet av for eksempel palmeolje, som kan føre til avskoging, og det er også fare for juks med sertifikater, sier hun.

Frykter konsekvensene av mer biodrivstoff

Milieudefensie er bekymret for at politikerne legger til rette for en sterk økning i bruk av biodrivstoff i Nederland de kommende årene – mye større enn RED2 krever. Det skyldes at politikerne og flere økonomiske sektorer i 2019 forhandlet fram et bredt klimaforlik, med mål om å gjøre store kutt i klimagassutslippene fram mot 2030. Akkurat som i Norge er mer biodrivstoff til transport ett av de viktigste tiltakene for å nå målet. I tillegg til drivstoff for veitrafikken, ønsker den nederlandske regjeringen å introdusere et høyt innblandingskrav også for flydrivstoff. Den eneste økonomisk lønnsomme teknologien for produksjon av biodrivstoff til fly i dag, er basert på planteolje, inkludert brukt frityrolje. Dersom Nederland skal oppfylle sine egne målsettinger for «bærekraftig» flydrivstoff, vil landet alene legge beslag på nær en femdel av den brukte frityroljen som er tilgjengelig i det europeiske markedet.

– Vi er ikke imot kravet til en økende andel fornybar energi i seg selv, for dersom det kommer i form av fornybar elektrisitet, er jo det bra. Det vi er imot, er at drivstoffleverandørene skal kunne oppfylle målet ved hjelp av biodrivstoff fra mat- og fôrvekster, og vi vil også unngå at den enorme økningen som det legges opp til, skal oppfylles ved hjelp av importert brukt frityrolje, som vi ser på som risikabelt.

Hva er rettferdig?

Det er åpenbart at dagens system ikke forhindrer at noe kan klassifiseres som bærekraftig uten å være det, mener Wijers.
– Og risikoen for juks øker fordi man kan dobbelttelle brukt frityrolje. Dette instrumentet kom inn fordi man ville begrense bruken av mat- og fôrvekster og insentivere bruk av avfalls- og biprodukter. Vi mener man bør stoppe all bruk av mat- og fôrvekster. Da vil det ikke lenger være noen grunn til å insentivere brukt frityrolje og slakteavfall, og dermed blir dobbelttellingen unødvendig, sier hun.

Det er ikke bare miljøorganisasjoner som er motstandere av dobbelttelling. Uno-X Forsyning i Norge er leverandøren til bensinstasjonskjedene Uno-X og YX og deler Wijers syn, forteller daglig leder Alex Guindos.
– I stedet bør det innføres en plikt for å redusere klimagassutslipp fra drivstoff med en viss mengde hvert år, og et krav om avansert andel biodrivstoff som trappes opp år for år, sier han til Pan.

Nederlandske myndigheter har nettopp annonsert et «integrert rammeverk for bærekraftig biomasse». Dette skal gjelde for all biomasse som brukes i industriell produksjon, ikke bare drivstoff. Inntil dette er på plass, bør det ikke lages nye insentiver for å øke bruken av flytende biodrivstoff, mener Milieudefensie.
– Et viktig moment i denne debatten, er hvor stor del av det globale markedet for biomasse Nederland kan legge beslag på. Vi er et lite land. Er det rettferdig at vi skal bruke enorme mengder biomasse som heller kunne blitt brukt til å gjøre energisystemene i opphavslandene mer bærekraftige? Bare fordi vi har penger til å kjøpe disse innsatsfaktorene, betyr ikke det at det er riktig å gjøre det, sier Wijers.

Nederland er lite, Norge er stort. Kan vi ikke bruke skogen for å lage vårt eget biodrivstoff? Det skal vi undersøke i neste artikkel: Norsk skog på tanken: Kampen om råstoffet