Skolestreikene og demokratiet

Vi står midt oppe i en koronavirus-pandemi med truslene og utfordringene dette skaper. Mens utfordringene på ett nivå handler om at vi alle skal følge enkle hygieneråd, er situasjonen kompleks og krevende for nasjonale helsemyndigheter og internasjonale organer som Verdens helseorganisasjon. Tiltakene som er satt i verk har store konsekvenser for økonomi, samfunnsinstitusjoner, sivilsamfunn og kulturliv. Mange frykter for arbeidsplassene sine, og ikke alle har det trygt hjemme. At ulike land velger forskjelllige tilnærminger, får fram at det er vanskelige avveininger som må gjøres. Begrunnelsen som statsministeren gir for tiltakene som iverksettes og byrdene de fører med seg, ser ut til å ha bred oppslutning: solidariteten med de av oss som er mest helseutsatte ved smitte. Dette er viktig fordi det gir et signal om et samfunn vi ønsker å leve i.

Håndtere en krise som en krise
Samtidig gir håndteringen av koronavirus-pandemien grunn til å reflektere over hvordan vi møter andre kriser. Det jeg har arbeidet med de siste årene, er hvordan den økologiske krisen er blitt fulgt opp i skole og utdanning og dermed, overfor barn og unge. Det internasjonale samfunnet med FN i spissen har etablert institusjoner som Klimapanelet og Naturpanelet som gir oppdatert kunnskap om truslene mot livet på kloden i dag og i framtida. Beskyttelsen av klodens liv er nedfelt i viktige avtaleverk som Klimakonvensjonen og Konvensjonen om biologisk mangfold. Den store utfordringen er her at kunnskapen og løftene om beskyttelse ikke har blitt fulgt opp i politisk handling. Som initiativtakeren til skolestreikene for klimaet, Greta Thunberg, gjentatte ganger har påpekt: Krisen håndteres ikke som en krise. Det snakkes ikke om en unntakstilstand. Alvoret er som kjent mest akutt når det gjelder den menneskeskapte globale oppvarmingen. Her er konsekvensene av ikke å gjennomføre radikale reduksjoner av klimagassutslippene store, og tidsvinduet for å handle har krympet dramatisk inn.

En stilltiende overenskomst
Demokratiet hviler på en stilltiende overenskomst som knytter borgerne til hverandre, slår den politiske filosofen Hannah Arendt fast. Dette forhindrer ikke at vi kan være rykende uenige. Det er mulig å se klimakrisen som et uttrykk for at barn og unge og deres framtid ikke omfattes av de båndene som holder samfunnet sammen, og som koronavirus-pandemien ser ut til å ha mobilisert.

Arendt forholdt seg til sivil ulydighet som et politisk virkemiddel i borgerrettighetskampen i USA. Sammen med andre politiske filosofer som John Rawls mente hun at sivil ulydighet lot seg forsvare når fundamentale fellesverdier stod på spill. Da kunne sivil ulydighet være en legitim sikkerhetsventil, men, ifølge Arendt, var den reservert myndige, voksne borgere.

Det tankevekkende i denne situasjonen er at de skolestreikende elevene appellerer til verdiene som er nedfelt i FN-konvensjonene og som eksempelvis Parisavtalen skal følge opp.

Skolestreikene og sivil ulydighet
Men hva hvis barn og unges interesser ikke er beskyttet av dagens politikkutforming, hva om deres framtidige livsvilkår ikke blir sikret og anerkjent, og det ikke er tid til å vente til barna er myndige? Det er denne situasjonen skolestreikene for klimaet har synliggjort når millioner av elever i en rekke land har gått ut av klasserommene og stått fram som demokratiske borgere. Barn og unge er samfunnets umyndige uten stemmerett som her har tydd til et politisk virkemiddel som er en parallell til sivil ulydighet.

Det tankevekkende i denne situasjonen er at de skolestreikende elevene appellerer til verdiene som er nedfelt i FN-konvensjonene og som eksempelvis Parisavtalen skal følge opp. Det er altså verdier som fellesskapet stiller seg bak, både verdens nasjoner og verdenssamfunnet. Verdiene Greta Thunberg gjentatte ganger har appellert til, er kosmopolitiske, det vil si at de gjelder enhver og er gyldige overalt. Men de har altså ikke blitt fulgt opp i praksis.

I debatten om sivil ulydighet er et tilbakevendende spørsmål om dette virkemiddelet truer demokratiet eller tvertimot kan styrke det. Arendt argumenterer for at det siste kan skje ved at verdier som ikke er blitt ivaretatt, blir offentlig kjent. Slik er det også mulig å tenke om skolestreikene for klimaet. En gruppe i befolkningen uten makt og myndighet og uten stemmerett, rommes ikke av fellesskapets solidaritet, noe som er et demokratisk problem. Skolestreikene har gjort dette synlig for all verden. Men for at skolestreikene for klimaet skal kunne ha en slik demokratisk funksjon, må også denne samfunnsgruppen bli hørt, det må altså føre til politisk handling som gir beskyttelse.

En gruppe i befolkningen uten makt og myndighet og uten stemmerett, rommes ikke av fellesskapets solidaritet, noe som er et demokratisk problem.

For alle som er opptatt av skole og utdanning, er skolestreikene for klimaet et tvetydig uttrykk. Mange av de skolestreikende ungdommene forteller at det er på skolen de har lært om de menneskeskapte klimaendringene og at det haster med å få redusert klimagassutslippene. På den måten kan skolen sies å ha lyktes med en viktig side ved sitt samfunnsoppdrag. Samtidig rammer skolestreikene for klimaet skolen som samfunnsinstitusjon. Verken fysisk stenging av skolebygg som vi opplever nå under koronavirus-pandemien eller skolestreiker for klimaet som vi har levd med en stund, er varige løsninger på noe. Det viktigste nasjonale myndigheter her kan gjøre for å styrke skolens arbeid med den økologiske krisen, er å selv ta den på alvor.

Demokratiet trenger dette bildet
Det føles lenge siden nå, men det var senest i forrige måned, 7. februar, at Norge som en oppfølging av Parisavtalen fra 2015 sendte inn nye, skjerpede klimamål fram mot år 2030. Den gang var det Barnas Klimapanel som trykket på innsendingsknappen, omgitt av klima- og miljøministeren, barne- og familieministeren og finansministeren. Begivenheten fant sted under en pressekonferanse med et stort oppbud av journalister og fotografer og ble raskt spredt i riksmediene. I lys av skolestreikene for klimaet blir denne iscenesettelsen av et samarbeid mellom store og små forståelig: Demokratiet vårt trenger dette bildet.

Greta Thunberg ville nok ikke blitt med på å sende inn klimamål på vegne av en regjering. Hun har konsekvent rettet blikket mot faktiske resultater. Og i klimapolitikkens historie har løfter om klimakutt notorisk blitt brutt. Regjeringen har for lengst slått fast at den ikke når løftene som er satt for inneværende år. Skulle dette endre seg, skyldes det andre forhold enn en villet politikk, som at koronavirus-pandemien gir en nedgang i produksjon og forbruk.
Koronavirus-pandemien vil gå over om en stund, og forhåpentligvis lykkes vi med å begrense skadevirkningene ved å løfte i flokk. I beste fall vil dette gi kunnskaper og erfaringer som vi kan ta i bruk i møte med vår tids største kriser, den økologiske krisen og klimakrisen. Et viktig poeng jeg her har forsøkt å få fram, er at håndteringen av disse krisene også er avgjørende for demokratiet.