Dammann er ikke bare kjent som grunnleggeren av Framtiden i våre hender. Han har også gjennomlevd flere dyptgripende samfunnskriser. PAN ringte ham for å ta en prat om den krisen vi nå befinner oss midt oppe i.
– Hvordan tar du hensyn til koronaviruset?
– Jeg og kona mi holder oss mer inne, men jeg er ute og jogger en tur hver morgen som jeg pleier. Barn og barnebarn som bor i nærheten kommer innom, men vi passer på å holde avstand. Jeg er veldig glad i å omfavne folk, så jeg synes det er litt vondt å ikke kunne gjøre det, sier Dammann.
Rasjoneringskort synes jeg var positivt, for da fikk alle likt.
– Vi tenkte ikke at det burde vært annerledes
For 80 år siden, da han var en ung gutt, skjedde det mange hadde varslet om, men som de aller færreste hadde trodd var mulig. Norge ble invadert.
– Hvordan husker du 9. april 1940?
– Før jeg skulle på skolen den morgenen, fikk vi beskjed om at tyskerne var på vei og at vi skulle flykte vekk. Far var over vernepliktsalder, men ville melde seg som frivillig. Jeg husker en veldig besluttsomhet og rask pakking. Så snart vi klarte, kom vi oss inn i en drosje. Mens vi kjørte ute av Oslo, så vi tyskerne marsjere inn i byen i to kolonner, på hver side av drosjen. Vi kom fram til Landåsen i Nordre Land der mor, søsknene mine og jeg skulle bo. Da vi kom dit, dro far av gårde. Jeg husker hans frykt. Han prøvde å spise egg før han dro, men spydde. Det jeg husker mest var frykten for at han ikke skulle overleve, forteller Dammann. Faren hans kom tilbake da krigshandlingene var over og begynte tidlig med å hjelpe jøder og andre over til Sverige.
– Jeg ante at det foregikk skremmende ting, men jeg fikk ikke vite noe, sier han. Faren endte med å gå i dekning, og moren endte med syv måneder på Grini da Dammann var 12 år. Som storebror i en søskenflokk på tre ble han raskt bråvoksen.
– Etter at krigshandlingene var over, slo det meg hvor utrolig raskt vi barna tilpasset oss den nye situasjonen. Vi manglet det meste. Slikkerier kunne vi ikke få, bare svart, surt brød. Jeg husker «sildepannekaker» stekt i tran. Næringsrikt, men forferdelig vondt, ler Dammann.
– Men raskt vennet vi barna oss til det. Vi tenkte ikke at det burde vært annerledes. Vi merket at foreldrene fant løsninger. Det ble dyrket i parsellhager, i hager, verandakasser – overalt. Det ble veldig vanlig å bruke naturen, f.eks. å lage neslesuppe. Bærplukkingen ble regulert for at bærene ikke skulle tas før de ble modne. Politimesteren og lensmannen ga beskjed, og det ble respektert i høyeste grad. Rasjoneringskort synes jeg var positivt, for da fikk alle likt. Folk delte, og fellesskap og solidaritet ble utbredt, forteller Dammann.
– Det folk var opptatt av, var ikke det de manglet, men hvordan det gikk med krigen, legger han til.
| Oslo byarkiv– Hva var det som «satt mest i» etter krigen? Hvordan gikk det med matauken?
– Rasjoneringen fortsatte en god stund etter krigen. Dugnad, bærplukking og dyrking fortsatte også. Samtidig var gjenoppbygging var det alle snakket om. Jeg ville aldri begynt i reklamebransjen hvis ikke det var så selvfølgelig at vi måtte få opp omsetningen i økonomi for gjenoppbyggingens skyld.
Spennende å gå på ski til jobben gjennom Oslos gater
Dammann begynte som tekstforfatter i reklamebransjen i 1955. Allerede mot slutten av 1960-årene hadde han «drekki og eti nok», slik den fire år yngre Thorbjørn Berntsen formulerte det nylig.
Året etter innførte OPEC-landene oljeboikott av vestlige land og oljeprisen gikk til himmels. Det ble forbudt å kjøre privatbil.
– Jeg hadde ikke bil, og opplevde ingen stor dramatikk. Jeg så heller ikke at andre opplevde det som krise. Folk som var veldig avhengige av bil så det sikkert som verre, men mange syntes det var litt spennende å gå på ski til jobben gjennom Oslos gater.
– Noen måneder senere skulle du stifte Fremtiden i våre hender. Oljekrisa midt oppi det må ha gitt dere medvind?
– Ja, det var med på det, selvfølgelig. Men det var økt bevissthet i hele samfunnet om ulikhet i verden som var hoveddrivkraft bak bevegelsen. Det at videre vekst for oss i den rike verden var moralsk uforsvarlig, prinsippet om at vi måtte fordele rikdommen bedre både nasjonalt og internasjonalt, fikk vi et flertall med oss på i flere meningsmålinger. Nesten to av tre sa seg enige. Men i et konkurransesamfunn var det ikke lett å gjennomføre i praksis.
DSC 1422 | Oslo byarkiv«Dere oppfatter at dere står over oss på en utviklingsstige. Vi oppfatter at vi står på en annen stige.»
Samoa: Katastrofen som ble løst med latter og begeistring
Er det ett land Dammann mener resten av verden bør la seg inspirere av, er det Samoa, i Polynesia. Han har bodd der med familien i to runder – først ett år 1977-78, og så ett opphold i 1981. Under det første oppholdet ble landsbyen de bodde i rammet av den verste orkanen i manns minne.
– Hyttene blåste ned, palmene blåste ned, brødfrukttrærne blåste ned, alt blåste ned. Vest-Samoa var verdens 3. fattigste land målt i brutto nasjonalprodukt, forteller Dammann. De hadde altså allerede i utgangspunktet veldig lite av de vi tenker på som økonomiske ressurser.
– Men de hadde et system der alle visste man kunne dra til en hvilken som helst landsby som ikke var rammet like hardt, og hente mat. Dette var basert på et system der alle hadde slektninger rundt omkring på øya, forklarer han.
– Da vår landsby skulle gjenoppbygges var det begeistring, fordi vi jobbet sammen og sang og lo. Vanskeligheter blir mindre jo mer du har et system for deling og fellesskap. Samoanernes system sprang ut av at vi levde i familiegrupper på ca. 100 mennesker, der alle kalte hverandre for bror og søster, mor og far. Det er det mest delings- og solidaritetsorienterte samfunnet jeg har sett.
– Var det et kommunistisk paradis?
– Jeg ble kjent med en av de kvinnelige høvdingene, som var blitt utdannet i Europa, USA og New Zealand og kjente godt diskusjonen om kommunisme og kapitalisme. Hun sa: «Dere får ikke til noen av delene, for dere får ikke til det å dele på godene. Dere vokser opp i enheter bestående av kjernefamilier på 3-4 der dere blir opplært til å slåss for egen eksistens, mens vi vokser opp i grupper på 100 der vi lærer å bli glade i hverandre.» Det er naturlig å dele når folk virkelig er glad i hverandre. Det funket ikke i Sovjetunionen der folk skulle lære å bli glade i flere hundre millioner mennesker, sier Dammann og legger til noe annet høvdingen sa: «Dere oppfatter at dere står over oss på en utviklingsstige. Vi oppfatter at vi står på en annen stige.»
Nedstengingen kan lære oss noe
– Hva av alt du har opplevd minner situasjonen nå deg om?
– Det er en del likheter med forholdene under krigen, da mye stanset opp, men jeg er opptatt av at før pandemien oppdaget vi at vi står i den største og verste krisen menneskeheten noensinne har stått overfor: At nærmere av 2/3 av alt biologisk liv på jorden er forsvunnet på fire-fem tiår fordi ti prosent av verdens befolkning har forbrukt så mye av ressursene at andre arter er blitt fortrengt. Utryddelsen har skjedd samtidig som vi har to- eller tredoblet vår velstand. Det er en helt direkte sammenheng mellom utryddelsen og velstanden. Det finnes ingen annen løsning enn å stanse velstandsveksten, sier Dammann, som håper at vi ser at klimaet reagerer positivt på denne nedstengingen og at dette kan lære oss noe.
– Men det bør være mer motivert av hensyn til biomangfold enn frykt, understreker han.
– Du har nevnt betydningen av samhold, at mennesker er sammen, for å møte kriser. Nå kan vi ikke være sammen fysisk. Hva betyr det i møte med krisa?
– Jeg er redd for at det gjør det vanskeligere. Men det ser ut til at vi opplever en slags solidaritet.
– Hva vil samoanerne gjøre med sine «familier» på hundre personer når viruset kommer dit?
– Samoanerne vil ikke klare å splitte seg opp. De vil ta dette sammen.