Pengepolitikken presser produsenter til uansvarlig produksjon

Pans artikkelserie «sirkulær eller sakte?» spør om vi i jakten på sirkulær økonomi har glemt å få varene våre til å vare lenger? Det fortelles om skosåler som smuldrer opp etter fem år og om Apple som heller vil lage en billig lader enn en som varer lenge. Planlagt foreldelse har blitt et eget begrep på trenden. Hvorfor forsvant lyspærene og nylonstrømpene som holdt så lenge? Det er ikke lønnsomt er det korte svaret. Mange gir skylda på kapitalismen, markedsøkonomien, og fokuset på rask fortjeneste. Eller som Erik Skjeveland skriver i sin artikkel, det er «Ond kjærlighet» til penger.

Samtidig må vi erkjenne at vi er avhengige av markedsøkonomien og penger. I butikken er det tusenvis av varer som alltid er der. I hjemmet ditt er det strøm i stikkontakten og rent vann i krana døgnet rundt. Livet vårt blir stadig enklere. Alt dette er kun mulig på grunn av markedsøkonomien og den koordinerende funksjonen som penger har. Bedriftene som tilbyr oss varene har sine kostnader som må dekkes, og uten fortjeneste vil de ikke overleve særlig lenge. Sannheten er nok litt mer nyansert enn at det er markedsøkonomien som har skylda.

For det første har verdens befolkning gått fra å være 2,5 milliarder i 1950, til å være 7,8 milliarder i dag. Har vi nok ressurser til å produsere varer som holder i 50-100 år til alle sammen? For det andre må bruk-og-kast-samfunnet også sies å være et tydelig tegn på velstand. Vi har det rett og slett særdeles godt, når vi enkelt kan kaste et bomkjøp i søpla, uten videre konsekvenser for personlig økonomi. For det tredje har vi som forbrukere aldri hatt det enklere med tanke på å bytte ut en tilbyder til fordel for en annen. Er strøm- eller mobilregninga for høy? Bytt leverandør! Dette gjør at virksomheter må kjempe enda hardere om å fange oppmerksomheten vår, og vi bombarderes derfor av reklame som innprenter i oss at gresset alltid er grønnere på den andre siden.

Problemstillingen er svært komplekst og systemisk, og det er umulig å sette fingeren på én årsak. Men det finnes en faktor som har en systemisk virkning som jeg mener er en stor pådriver til problemstillingen. Det handler om noe så tilsynelatende uskyldig som inflasjon.

Poenget med inflasjon er å stimulere til økonomisk vekst

Sentralbanken i Norge og i mange andre land, har som sitt viktigste pengepolitiske mål at konsumprisindeksen over tid skal vokse nær 2 % årlig. Konsumprisindeksen er et gjennomsnittsmål på inflasjonen i prisnivået på varer og tjenester i samfunnet. Inflasjonen styres ved at det sakte, men sikkert skapes flere og flere valutaenheter, gjennom banksystemet. Siden pengemengden øker, vil kjøpekraften per pengeenhet gå ned, og dermed må prisen på saker og ting øke, slik at de fortsatt gjenspeiler samme verdi.

Poenget med at pengene våre taper seg litt i verdi hvert år, er at dette insentiverer folk til å forbruke og investere, i stedet for å holde på pengene. Dette stimulerer økonomien med økt vekst og sysselsetting. Stimuli har gjerne en positiv kortsiktig effekt, mens den langsiktige effekten ofte er negativ. For å opprettholde effekten, må dosen gjerne økes fordi toleransen stiger, og de negative virkningene blir stadig større. En av disse negative effektene er at vi får produkter av stadig lavere kvalitet. En annen er at kostnader i større grad blir skjøvet ut av bedriftsbudsjetter, og over på miljø og mennesker i form av forurensning, og dårlige arbeidsvilkår.

Poenget med at pengene våre taper seg litt i verdi hvert år, er at dette insentiverer folk til å forbruke og investere, i stedet for å holde på pengene.

Inflasjon fører til mer uansvarlig produksjon og produkter av lavere kvalitet

For hvordan påvirkes produksjon og foretak av at prisen på varer stiger hvert år? La oss gjennomgå et eksempel, og sette det på spissen for å gjøre det enkelt.

Tenk deg en vinprodusent, som plutselig ser at prisen på alle ressurser som inngår i sin vinproduksjon øker med 50 %. Vinprodusenten har da tre valg.

1) Sette opp prisen på vinen sin med 50 %. 2) La være å sette opp prisen, og heller redusere lønnsomheten per solgte enhet. 3) La være å sette opp prisen, og på en eller annen måte redusere kostnadene sine.

Dersom vinprodusenten ikke ønsker å skalere opp sin produksjon, kan vi utelukke alternativ 2, siden det etter hvert vil føre til konkurs. En naturlig reaksjon ville vært alternativ 1, å øke prisen med 50 %. Men dersom hovedkonkurrentene i samme vinkategori ikke setter opp sine priser, vil vår vinprodusent miste kunder til sine konkurrenter. Blir kundegrunnlaget for lite, går han konkurs. Den som blir mest belønnet og som vinner markedsandeler er den produsenten som ikke setter opp prisen, og som klarer å redusere kostnadene sine. Dette kan gjøres ved å øke produktiviteten eller å utvide produksjonen slik at man får såkalte stordriftsfordeler hvor kostnaden per enhet går ned.

Det er sunt for miljøet og økonomien at produktiviteten øker – da får vi det samme for mindre ressursbruk. Og dette fenomenet med kontinuerlig forbedring er naturlig, og gjelder uansett om man har inflasjon eller ei. Men med et pengepolitisk mål om å øke prisene hvert eneste år, blir presset høyere og det kan sette urealistiske krav til produsenten med tanke på stadig produktivitetsøkning eller produksjonsutvidelse.

Over tid betyr det at inflasjon bidrar til å drive små produsenter og samvittighetsfulle produsenter ut av markedet (de som setter opp prisen når de ikke klarer å effektivisere eller øke produktiviteten). De små, som har klart seg, finner du gjerne igjen som et luksusprodukt under Jacobs Utvalgte hos MENY. Siden gjennomsnittsnordmannen ikke handler ukentlig fra den dyreste hylla på MENY, faller dermed disse varene utenfor den «kurven» med varer som brukes til å måle inflasjonen med.

De som blir aller mest belønnet, er de som klarer å drive kontinuerlig forbedring og innovasjon, eller/og være uansvarlige uten at noen merker det. I eksempelet med vin kunne det rett og slett vært å vanne ut vinen. For til slutt må man gjerne ta noen snarveier, hvis man ønsker å være med i kappløpet.

Shrinkflation

En annen måte å holde tritt med den generelle prisveksten på, er ved såkalt «shrinkflation», hvor produsenter gjør volumet på produktet sitt mindre.

Men for de fleste foretak er ikke dette mulig, slik at de må finne andre og mindre uskyldige metoder.

Inflasjon øker utviklingstempoet mer enn normalt

Inflasjon gjør det billigere å låne penger, fordi lånet skal tilbakebetales i en fremtidig pengeenhet som er mindre verdt. Dermed insentiveres alle til å låne mer penger enn de ellers kunne ha gjort.

For folk betyr det at de kan forbruke mer med en gang, mens for produsentene betyr det at de kan investere mer, og dermed dras fremtidig konsum og produktivitet inn i nåtiden og alt går mye raskere. Og siden gjeldsnivået bare har økt, betyr det at tempoet på økonomien bare har gått raskere og raskere. Det igjen innebærer et økt tempo på bruk-og-kast-økonomien.

Når prisen på butikkvann øker, betyr det altså ikke at vannet har blitt bedre, men at valutaen har blitt devaluert

Sparerne må betale

Her er det viktig å påpeke at den reelle lånekostnaden må alltid tilbakebetales, men at det er sparerne i befolkningen som må bære denne skjulte kostnaden, til fordel for låntakerne. For når penger – eller, mer presist, kreditt – blir utstedt av banken, må kjøpekraft eksproprieres fra den allerede eksisterende pengemengden i samfunnet.

Når gjeldsnivået når svimlende høyder, har det historisk sett ført til økt inflasjon eller hyperinflasjon, som betyr at det skapes stadig mer penger, og at det er sparerne som må betale for den lånefinansierte forbrukerfesten.

Pengepolitikken presser produsenter til uansvarlig produksjon

Når prisen på butikkvann øker, betyr det altså ikke at vannet har blitt bedre, men at valutaen har blitt devaluert med den intensjon om å stimulere til forbruk, lån og investering. Høykvalitetsvarer fra produsenter som ikke vil inngå kompromisser blir til nisjeprodukter for et miljøbevisst kundesegment, som hvermansen ikke vil bruke penger på.

Tilbake i butikkhyllene står det skjøre produkter i glinsende plast med en pris som tiltrekker, fordi produsentene vet så godt at pris er viktigst. Neste år må disse produsentene finne enda en ny måte å kutte kostnader. Klarer de å innovere med kniven på strupen i et beintøft marked, med den feilraten og kostnadene som innovasjon medfører? Eller kan de bytte ut en komponent til fordel for noe som er billigere, fordi produsenten av denne komponenten har sin produksjon i et land med løsere krav til utslipp og arbeidsvilkår?