Miljøbevegelsen vokser. Kravene skjerpes. Ungdommen gjør opprør. Er det en forbigående stemningsbølge eller starten på en revolusjon?
«Kloden dør ikke, den blir DREPT» Plakaten ble båret av en skolestreikende jente i trettenårsalderen. Ansiktsutrykket var alvorlig. Anklagen var direkte og utilslørt og ærlig. Hun var en av flere millioner skoleelever som har tatt til gatene denne våren.
Jenta med plakaten målbærer et stemningsskifte blant de yngste. Den ironiske distansen til politikk som har preget en del ungdomsgenerasjoner er blåst bort. Greta Thunberg har aktivert en konfliktlinje ingen har gjort før henne – en kamp mellom de voksnes rett til å dyrke sine vaner og privilegier, og de unges rett til en levende klode. Dagens ungdomsgenerasjon er den første som har trengt å ta en slik kamp. Det er liten tvil om at demonstrasjonene har gjort dypt inntrykk på både foreldre, besteforeldre og politikere. Men vil opprøret vokse videre? Vil det omsettes i radikal miljøpolitikk? Eller er det bare enda en stemningsbølge som snart vil legge seg?
Mens miljøbølgene har kommet og gått har forbruk og utslipp eksplodert.
Miljøbølgene som kom og gikk
Veteranene i miljøbevegelsen har sett stemningsbølgene komme og gå siden 60-tallet. I 1969 marsjerte 20 millioner amerikanere i gatene på «Earth day». Republikaneren Richard Nixon erklærte miljøkampen som en hovedsakene for sin presidentperiode og slo fast at 70-tallet skulle bli «The decade of environmentalism». Noen år senere samlet Framtiden i våre hender tusenvis til sitt stiftelsesmøte og selv landsfader Einar Gerhardsen var kritisk til forbruksveksten i samfunnet han hadde bygget.
Den første miljøbølgen ble avløst av et tiår med nyliberalisme, jappetid og sterk vekst i utslipp og forbruk før en ny miljøbølge traff oss omkring 1990. Denne gangen var det USAs George Bush senior som gikk til valg på å bli «the environmental president». Miljøsaken var topprioritet for velgerne i blant annet Norge og Sverige. Men også denne miljøbølgen stilnet. Velgerne rettet blikket mot andre problemer, de høye ambisjonene fra Rio-toppmøtet i 1992 ble aldri innfridd. Utslippene fortsatte å øke. Det gjør de fortsatt.
Mens miljøbølgene har kommet og gått har forbruk og utslipp eksplodert. 60 prosent av verdens dyreliv har blitt borte siden miljøbevegelsens første blomstringstid. Er det naivt å tro at en annen miljøpolitikk er mulig?
En optimistisk hypotese – arbeiderbevegelsen som forbilde
En optimistisk hypotese er at miljøbevegelsen går i arbeiderbevegelsens fotspor. Det tok nærmere hundre år fra den første fagforeningen ble dannet i Norge til Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten. Veien mot makt gikk via tilbakeslag og skuffelser. Kravene om kortere arbeidstid, velferdsordninger og reduserte forskjeller ble først oppfattet som ekstreme og utopiske. Det ble påpekt at ambisjonene ville innebære drastiske inngrep i menneskenes liv. Tiltak som mangedobling av skattenivået, innføring mange års skoleplikt og krav om åttetimersdag er reguleringer som får bompenger og flyseteavgifter til å blekne.
Spørsmålet er om vi er modne for rask endring. Eller har vi fortsatt en lang og seig kamp foran oss slik arbeiderbevegelsen hadde på begynnelsen av 1900-tallet?
Men arbeiderbevegelsen la stein på stein. Da sosialdemokratene tok over regjeringsmakten etter krigen skjedde endringene plutselig i rekordfart. Samfunnet hadde modnet. Hundre år med opinions- og organisasjonsarbeid hadde endret folks verdier. I dag er arbeiderbevegelsens mest radikale gjennomslag helt ukontroversielle. De betraktes som grunnleggende infrastruktur i et fritt, sivilisert og moderne velferdssamfunn.
Hvis miljøkampen skal lykkes må hovedkravene fra dagens miljøbevegelse bli morgendagens selvfølgeligheter. Energiproduksjonen må være 100 % fornybar, forbruket i rike land må være redusert, menneskeheten må ha kuttet arealbruken for å gi mer plass til dyr og natur. Veien dit vil gå gjennom store inngrep i menneskenes liv og vaner, men endringene blir neppe større enn de som var nødvendige for å bygge velferdsstaten. Spørsmålet er om vi er modne for rask endring. Eller har vi fortsatt en lang og seig kamp foran oss slik arbeiderbevegelsen hadde på begynnelsen av 1900-tallet?
Opprørstegn 1: Premissene endres i miljøbevegelsens favør
Det siste årets vekst i miljøengasjementet tyder på at det er ekte opprør i lufta. Politikerne kan ikke lenger gjemme seg bak uforpliktende ønsker om å redusere utslipp. På klimaområdet stilles det nå stadig tydeligere krav om at utslippskuttene må tallfestes, og at tallene som legges frem må stemme med klimaforskernes karbonbudsjetter.
Den økte bruken av karbonbudsjetter som premiss for politikkutformingen gir mange beslutningstakere en brutal aha-opplevelse når de innser hvor radikal politikk som kreves. Budsjettene er dessuten et nådeløst og presist verktøy som gjør det lett for velgerne å avsløre utilstrekkelig politikk. Her er noen eksempler på hvordan på hvordan klimapolitikken har flyttet seg de siste årene:
- Det internasjonale ordskiftet har gått fra å snakke om togradersmålet til å bruke 1,5-gradersambisjonen som utgangspunkt for politikkutforming. Ettersom temperaturen allerede har steget 1 grad snakker vi om en dobling av ambisjonsnivået.
- I USA er en femtedel av kongressrepresentantene tilhengere av en «Green New Deal» som vil avvikle fossil energiproduksjon i USA på 10 år. Forslaget fra stjerneskuddet Alexandria Ocasio Cortez har satt en helt ny standard for ambisiøs klimapolitikk i verdens mektigste land.
- EU var nylig en hårsbredd fra å kreve forbud mot oljeboring i Arktis. Europaparlamentet ønsker å skjerpe EUs klimamålsettinger fra 40 til 55 % kutt innen 2030 i tråd med 1,5 gradersambisjonen.
- Miljøbevegelsen har fått et radikalt tilskudd (Extinction Rebellion) som mobiliserer til sivil ulydighet og stiller tøffere krav til politikerne enn noen andre. De har fått både Storbritannia, Skottland og Irland til å erklære «climate emergency». Deres neste krav er total utfasing av fossil energi innen 2025.
- I Norge kan kravet om stans i oljeleting ta over rollen som den viktigste miljøpolitiske kampsaken etter seieren i slaget om LoVeSe. Det er et sjumilssteg at fokuset flyttes fra vern av et enkeltområde til hvorvidt nye letelisenser får plass innenfor karbonbudsjettet.
Klimakrisens ofre er i ferd med å komme til den samme erkjennelsen som arbeiderbevegelsen kom til for mange år siden
Opprørstegn 2: Generasjonsopprøret - interessepolitikkens inntog i miljøpolitikken.
Miljøbevegelsens svakhet har vært mangelen på ofre. Der arbeiderbevegelsens kamp ble ført av og for ofrene for et brutalt klassesamfunn har miljøkrisens ofre vært stemmeløse. De har ikke vært tilstede for å representere egne interesser, og deres representanter i miljøbevegelsen har kjempet i motvind fordi både politikere og folk flest har slitt med å mobilisere et stort engasjement for mennesker som enda ikke finnes. Dette er i ferd med å endre seg. Miljøpolitikk handler ikke lenger om en fjern fremtid. Ofrene har blitt store nok til å heve stemmen og kjempe for sine rettigheter.
Generasjonsoppgjøret har allerede fått politiske konsekvenser. Det var Europas ungdom som sørget for at de De Grønne gjorde sitt beste EU-valg noensinne nylig. I Tyskland stemte 36 % av førstegangsvelgerne grønt. Målinger tyder på at De Grønne var størst blant unge både i Storbritannia og Østerrike.
I tillegg begynner vi å se ungdomsgrupper som krever økonomiske erstatninger for tapene de påføres av klimaendringer. Både oljeselskaper som Equinor og land som Norge er utsatt for slike søksmål. Klimakrisens ofre er i ferd med å komme til den samme erkjennelsen som arbeiderbevegelsen kom til for mange år siden: Lovfestede rettigheter er en forutsetning for varig gjennomslag.
Opprøret må vokse raskt
Det er et opprør i lufta. Men det er fortsatt svakt sammenliknet med arbeiderbevegelsens mobilisering i forrige århundre. Og klima- og naturkrisen venter ikke på oss. Dersom artsmangfoldet er borte og balansen i klodens klima har brutt sammen, er det ikke lenger mulig å vinne.
Derfor trenger vi en miljøpolitisk revolusjon allerede ved stortingsvalget i 2021.