Ond kjærlighet

Du har sikkert lagt merke til det. Flaskene blir stadig tynnere. Først droppet de glassflaskene og gikk over til plast. Deretter ble plastflaskene tynnere og tynnere. Når en kjøper en litt større flaske nå om dagen virker den fast og fin. Men bare så lenge den er uåpnet. Antakelig fylles de med litt ekstra lufttrykk som gjør at de holder formen. Straks en åpner en flaske merker en forskjellen. Den tynne plasten blir løs og slapp, nesten umulig å holde med én hånd. Jeg merket det først på farrisflaskene, for det er de vi kjøper flest av. Men tendensen er den samme for mange andre større flasker enten de inneholder brus, matolje, saft, mozell, gløgg, vann eller noe annet. Den verste flasken jeg hittil har kommet over er en plastflaske med olivenolje. Allerede etter et par dagers bruk hadde den mistet formen. Jeg måtte klemme den litt hver gang jeg brukte den og ganske snart var den skeiv. Det var som om plasten i flasken var så tynn at den ikke maktet å gjenopprette sin opprinnelige form. Etter som dagene gikk ble den skeivere og skeivere. Til slutt så den ut som dette:

Jeg prøvde å fikse litt på den ved å klemme forsiktig med åpen lokk, men uten hell. Flasken var og ble deformert. Nesten som et postmodernistisk kunstverk.

Hvorfor har produsentene begynt med så kjipe flasker? Den opplagte årsaken er for å spare penger. Tynne flasker bruker mindre plast og varen blir derfor billigere å produsere. Til å begynne med var jeg positiv til dette og tenkte det var en fin måte å være «snill mot miljøet». Men alt med måte.

Denne flasken har etter hvert blitt et symbol for meg på markedsøkonomiens svakheter. Det frie markedet skal jo fungere gjennom tilbud og etterspørsel. En vare lages for å tilfredsstille et behov hos forbrukerne. Men det er jo ikke hele sannheten, og det viser disse flaskene. Ingen har behov for disse slappe flaskene bortsett fra produsentene som tjener penger på dem. Forbrukeren får sikkert en billigere vare, men som sagt: Alt med måte. Om tanken var å minke plastbruken hadde det vært mer miljøvennlig å beholde glassflaskene. Men det hadde vært dyrere.

Ofte synes det som om kampen på markedet står mellom penger og kvalitet. Og ofte er det pengene som vinner. Her er det en kortslutning. Hvorfor er dårlige varer mer lønnsomme enn kvalitetsvarer? Er det virkelig slik at forbrukerne foretrekker billige varer av dårlig kvalitet fremfor dyrere kvalitetsvarer? Et visdomsord sier at man kan «spare seg til fant.» Hvorfor oppfører så mange av oss som fanter? Jeg kjøpte nok denne flasken med olivenolje fordi den var billig. Det må jeg innrømme. Vi nordmenn har jo ikke greie på olivenolje. En type er vel like god som en annen. Jeg tenkte mer på prisen enn på kvaliteten. Jeg sparte meg til flaskefant.

Om tanken var å minke plastbruken hadde det vært mer miljøvennlig å beholde glassflaskene. Men det hadde vært dyrere.

De fleste av oss liker å spare penger. Men vi liker ikke å bli lurt. Problemet ligger kanskje i selve pengene. Penger kan ikke spises eller brukes til noe. Alle kronestykker er like mye verd. Blanke og skinnende kronestykker er verd like mye som skitne og oppskrapte. Så mens en vare kan vurderes ut fra dens kvalitet er penger mer vage, helt uten konkrete egenskaper. Opprinnelig var penger forbundet med kvalitet siden de var laget av edle metaller som gull og sølv. Etter hvert ble metallet i myntene kjipere og kjipere. Så fikk vi papirpenger og deretter plastkort og magnetstripe. Snart kan vi ikke holde eller se pengene i det hele tatt. De er blitt til tall på en skjerm - bits og bytes svevende i bankenes usynlige nettsky. Penger har gått fra gull til null.

Penger har gått fra gull til null.

Overgangen til papirpenger ble forsøkt regulert ved å knytte pengene opp til en konkret gullbeholdning i et lands nasjonalbank. Tiltaket med å kvalitetssikre pengeverdien ble kalt gullstandarden, som Store Norske Leksikon beskriver slik:

«I den norske pengelov av 1873 ble det bestemt at gullinnholdet i den norske krone skulle være 0,40323 g fint gull. Lov om Norges Bank av 1892 bestemte at seddelmengden ikke måtte overstige gullbeholdningen pluss 425 millioner kroner.»

Slik er det ikke nå lenger. Pengene i dagens Norge er – i seg selv – null verd. Når gullstandarden forsvant var det landets stat og myndigheter som stod igjen som garantist for pengene. På norske pengesedler står det derfor klart og tydelig: «Noregs/Norges Bank», sammen med bilder av landets natur og kultur.

Til tross for at staten nå står som kausjonist for pengenes verdi er det likevel mange økonomer og politikere som mener at staten bør ha minst mulig med penger og markedet å gjøre. Det går et hovedskille i politikken mellom de som vil ha en aktiv stat som regulerer markedet, og de som mener at markedet best kan styre seg selv, uten offentlig innblanding. (Bortsett fra når det er bankkrise eller pandemi, selvsagt.) Den britiske økonomen Robert Skidelsky beskriver dette veldig bra i boken «Money and Government». Der påpeker han, blant mye annet, at det har skjedd en bevegelse bort fra en aktiv offentlig regulering av markedet, mot en politikk der markedet gis mest mulig frie tøyler. En aktiv stat vil gjerne fokusere på det å få folk i arbeid. For det er jo arbeid som skaper verdiene i samfunnet. Et fritt marked, derimot, vil ofte være mer opptatt av penger, investering og fortjeneste. I et fritt marked vil arbeidsmarkedet ordne seg selv, er tanken.

Et slikt makroblikk på pengepolitikken kan lett bli litt fjernt fra virkeligheten. Men en kan også se dette fra et forbrukerperspektiv. Tar vi den deformerte flasken min som eksempel kan en si at flaskens markedsverdi og lønnsomhet er blitt viktigere enn dens kvalitet og arbeidet som kreves for å lage den. Lønnsomheten er blitt det viktigste ved en vare – for enhver pris. En ekstrem følge av dette er at noen produsenter lager varer av dårlig kvalitet for å tvinge forbrukeren til å kjøpe en ny når varen går i stykker. Min mor, som nå går i sitt 95 år, har fortalt at like etter krigen kjøpte hun et par nylonstrømper som dukket opp i butikkene. Disse viste seg å være ekstremt slitesterke. De raknet aldri. Så, da de endelig var utslitt, prøvde hun å få tak i nye av samme merke. Men det viste seg å være umulig. Det het seg at produsenten hadde sluttet å lage dem rett og slett fordi de varte for lenge. Lønnsomheten gikk foran kvaliteten.

De fleste av oss kjenner til liknende eksempler. Ta for eksempel mobiltelefoner. En moderne mobiltelefon blir fort utdatert. Dessuten er batteriene vanskelige å skifte, reservedeler er dyre og reparasjoner likeså. Det er som regel billigere å kjøpe en ny mobiltelefon enn å reparere den. I kontrast til dette virker min mors gamle gråe fasttelefonen fremdeles, med manuell dreieskive og det hele.

Etter hvert har forbrukerne begynt å få øynene opp for at mange produsenter helt kynisk lager varer som «ikke varer.» Som svar på dette har det oppstått en egen bevegelse som kjemper for forbrukernes rett til å reparere varene sine. På nettsider som www.ifixit.com og www.repair.org kan en lese mer om dette.

Men, men, tilbake til min deformerte flaske. Hvorfor ble den laget? Skal jeg våge meg på en forklaring må jeg å ty til et bibelvers: «For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser (1. Tim, 6:10).» Her er det rett og slett snakk om en «ond kjærlighet» til penger som fører produsentene vill. Når fokuset i markedet skifter fra kvalitet og godt arbeid til penger og rask fortjeneste hender det at kunden blir lurt.

Nå, i skrivende stund, står det en ny flaske med olivenolje i kjøkkenskapet. Den var også ganske rimelig, men flasken er av glass.