Om ulv og svin på skogen

Artikkelen er korrigert 20.11.20: Utbruddet det siktes til i Slovakia gjelder europeisk svinepest, ikke afrikansk.

Da jordbruksrevolusjonen var i sin spede begynnelse i den fruktbare halvmåne, var store deler av Norge fortsatt dekka av is. Seinere fulgte en periode hvor Norge var varmere enn i dag, med løvskog over store deler av landet. Arter som rådyr og villsvin spredte seg, men døde ut, muligens på grunn av påfølgende kuldeperioder. Rådyr dukka opp i Norge igjen på slutten av 1800-tallet, etter å ha vært utrydda i lang tid, og har blitt så vanlige at ingen lenger trekker i tvil at de hører hjemme her. De seinere åra har villsvin også begynt å spre seg innover i landet fra svenskegrensa igjen.

Selv om den svenske villsvinbestanden har sin opprinnelse i rømte oppdrettsdyr er villsvinets inntog i norsk natur også et symptom på varmere klima. Mens varmekjære fugler som isfugl blir vanligere, og stadig flere norske hekkefugler velger å overvintre i Norge istedenfor å trekke sørover, er villsvinet på full fart tilbake til de gamle hjemtraktene sine. Det beste er selvfølgelig om vi greier å stanse klimaendringene og dermed bedrer vilkåra for de sjeldne, kuldekjære, arktiske artene som er spesielle for Norge – snøugle, fjellrev og mange andre. Men etter hvert som klimaendringene fører til at vi får mer løvskog, hvor villsvinet er naturlig hjemmehørende, følger villsvinet med. Likevel er Norge helt i utkanten av villsvinets utbredelsesområde, og potensialet for spredning er trolig begrensa.

Villsvin roter og graver, bringer ny jord til overflata og gammel lenger ned, sprer frø og skaper åpne områder hvor planter kan etablere seg. De er på mange måter en berikelse som bidrar til å skape mangfold og variasjon i skogen, men de kan også gjøre skade på avlinger og spre sjukdom, spesielt når de blir for mange. Jegere kan redusere det totale antallet villsvin, men siden det stadig kommer inn nye fra Sverige er det lite som tyder på at de kan utrydde dem, og siden jegerne skyter fra avstand, benytter seg av overraskelsesmomentet, uten å først «teste» svinas flukt- og forsvarsferdigheter, kan de sjelden se hvilke som er sjuke.

Ulv, derimot, kan effektivt regulere villsvinbestanden og luke ut sjuke individer. Ved utbrudd av europeisk svinepest i Slovakia har det vist seg at områder med ulv enten ikke blir berørt i det hele tatt eller at ulvene raskt bringer utbruddet under kontroll og hindrer videre spredning. Områder uten ulv kan derimot bli hardt ramma, med katastrofale følger for både villsvin og tamsvin. Når det gjelder tuberkulose begrenser ulv mulighetene for smitte ved å ta ut de sjuke svina, mens disse kompenseres for ved at færre dør av sjukdom, slik at bestandsstørrelsen ikke påvirkes noe særlig. Ulven utfører dermed en økosystemtjeneste som ikke bare er til gode for villsvina, men også for menneskene som høster av dem og husdyra som deler habitat med dem.

Ved utbrudd av europeisk svinepest i Slovakia har det vist seg at områder med ulv enten ikke blir berørt i det hele tatt eller at ulvene raskt bringer utbruddet under kontroll og hindrer videre spredning.

Hvis villsvinbestanden ikke reguleres gjennom predasjon vil den regulere seg selv gjennom sjukdom. Det mest effektive tiltaket man kan gjøre for å redusere risikoen for smitte er dermed å verne ulven. Heldigvis befinner kjernen av villsvinets utbredelsesområde i Norge seg innenfor ulvesona. Villsvin og ulv opptrer i et samspill, balanserer hverandre; hvis habitatet er riktig, og en av artene er til stede, bør helst den andre være det også.

Om det er snakk om skrantesjuke, tuberkulose, svinepest, miltbrann eller bare dårlig hold, er effekten av ulvens predasjonstrykk på klovdyr noe av den samme: ulven luker ut smittebærere og svake individer og bedrer dermed helsa til bestanden som helhet. Ja, i enkelte tilfeller har mennesker endra balansen i en sånn grad at utviklinga er vanskelig å snu, men dette er ingen grunn til å fortsette på samme måte. Det er tvert imot et argument for naturrestaurering, for sameksistens, for «rewilding».

Det er nok uansett fåfengt å forsøke å utrydde villsvin. De har allerede etablert seg, og utviklinga i Norge vil trolig gå den samme veien som Sverige, hvor folk gradvis vendte seg til dem og etter hvert begynte å tenke på dem som naturlig forekommende. I afrikanske land har jeg sett vortesvin, busksvin, til og med skogsvin, og jeg ser fram til å støte på villsvin i Norges skoger. Villsvin var i Norge før jordbruksrevolusjonen, før skogbruket. For noen kan de være en ressurs, for andre et problem, men rent økologisk er de en berikelse.