Oljedirektoratet kunne visst regne likevel

Sommeren 2013 vedtok Stortinget åpningen av Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet. Det var første gang på tjue år at et helt nytt område ble åpnet for oljeboring, og det var lengre nord og øst enn noen sinne før. Det var helt på tampen av den rødgrønne regjeringen, med Ola Borten Moe fra Senterpartiet som olje- og energiminister.

Når et område er åpnet av Stortinget kan regjeringen dele ut oljelisenser i området. Og det var disse lisensene, de første i det nye området, som Natur og Ungdom og Greenpeace har gått til søksmål for å stanse. Søksmålet dreier seg først og fremst om at oljeboring i Arktis strider med Grunnlovens miljøparagraf, når vi vet at verden har funnet mer olje, kull og gass enn vi noen gang kan bruke. Men lønnsomheten av oljeboring er også et diskusjonspunkt.

Inntektene som vippet vektskåla i oljas favør

I åpningsprosessen gjør politikerne en avveining mellom miljø og økonomi. Dersom én del av vektskåla viser seg å være helt feil, kan det få konsekvenser for gyldigheten av vedtaket, og dermed for klimasøksmålet som skal til Høyesterett 4. november.

I to rettsinstanser har miljøorganisasjonene ment at statens lønnsomhetsberegninger mangler flere sentrale elementer. Et hovedpoeng er at tallene ikke er diskontert, som er den vanlige måten å beregne om investeringer er lønnsomme på. Diskontering kalles også nåverdiberegning fordi det handler om å sammenlikne inntekter og utgifter på tvers av tid. De fleste av oss vil heller ha 100 kroner i dag enn i morgen. Inntektene fra en oljeinvestering blir fordelt over flere tiår, mens utgiftene i stor grad kommer når oljeinstallasjonen bygges. Derfor vil et oljeprosjekt med en anslått inntekt på 100 milliarder kroner kunne være ulønnsomt selv om utgiftene bare er på 50 milliarder – det kommer helt an på diskonteringsrenta. En årlig diskonteringsrente på 4 % betyr f.eks. at én milliard kroner som vi først får om 30 år, er like mye verdt som knappe 300 millioner kroner i dag.

Diskontering ligger bak alle investeringsbeslutninger. Myndighetene gjorde det før Barentshavet Øst ble åpnet for oljeleting på 80-tallet. I samferdselsprosjekter er det påbudt å diskontere, og Olje- og energidepartementet anbefaler selv en diskonteringsprosent som er høyere enn i samferdselssektoren. Men i åpningen av Barentshavet sørøst var det, ifølge statens forklaring så langt i klimasøksmålet, ikke nødvendig.

Nå viser det seg at Oljedirektoratet hadde diskontert tallene i forkant av åpningen. De holdt bare akkurat det notatet, som viste at oljeboringen kunne resultere i netto tap for staten, hemmelig for resten av regjeringen og Stortinget.

Det som først virket som dårlig håndverk, viser seg å være del av en kampanje fra Oljedirektoratet for å skape et positivt inntrykk av oljeboring i Barentshavet.

De holdt bare akkurat det notatet, som viste at oljeboringen kunne resultere i netto tap for staten, hemmelig for resten av regjeringen og Stortinget.

Hvem jobber Oljedirektoratet for?

Dette er ikke første gang vi ser konturene av et direktorat som ikke jobber for oss alle, men for å fremme én bestemt næringsinteresse. Tidligere har Oljedirektoratets leder gått ut i media og foreslått at Lofoten, Vesterålen og Senja åpnes for oljeboring. Under striden om «iskantsonen», verneområdet som i praksis setter en nordlig grense for oljeboring, hadde Polarinstituttet, Havforskningsinstituttet og Miljødirektoratet én mening om hvor iskantsonen lå – basert på naturfaglig forskning. Oljedirektoratet hadde en annen, basert på konsekvensen en slik grense ville få for næringsvirksomhet. De refererte ikke til fiskeri, bare så det er klart.

Det er på ingen måte ideelt for Høyesterett å få presentert nytt bevismateriale så kort tid før rettssaken. Men dette blir de nødt til å forholde seg til. Staten har hele tiden forsvart seg med at diskontering er unødvendig i en åpningsprosess. Det argumentet kan de ikke bruke lenger. Et tilleggsargument fra staten har vært at det politiske flertallet ikke nødvendigvis ønsker oljeboring av rent økonomiske årsaker. Det kan for eksempel være snakk om strategiske interesser eller arbeidsplasser. Det argumentet vil kanskje få større plass i Høyesterett.

Statssubsidierte oljejobber

Hvis det stemmer at det politiske flertallet ønsker subsidierte oljejobber, bør dette fremmes i debatten. Kanskje først og fremst fordi det virker som at det kan stemme.

Oljeboring har beveget seg fra et næringspolitisk middel for velstand og utvikling, til et mål i seg selv.

Senest for fire uker siden svarte olje- og energiminister Tina Bru i Stortingets spørretime at hun ikke ville vurdere klimarisikoen i den nyeste oljetildelingen i Barentshavet. Det sa hun til tross for at vi har et skattesystem hvor staten tar mesteparten av risikoen, og til tross for at Miljødirektoratet ba om en vurdering av klimarisiko for staten i lys av at verden helst skal slutte å bruke fossile brennstoff så raskt som mulig.

Enten tror oljepolitikerne blindt på at oljeboring blir lønnsomt, selv om tallene sier noe annet, eller så er ikke lønnsomhet det egentlige målet. Oljeboring har beveget seg fra et næringspolitisk middel for velstand og utvikling, til et mål i seg selv.