OEDs mea culpa

Fram til i går var den grundigste og mest saklige gjennomgangen av konsesjonssystemet for vindkraft en lite omtalt rapport fra Miljødirektoratet fra 2015: "VINDKRAFT: Håndteringen av miljøhensyn i konsesjonsordningen – situasjonsbeskrivelse og anbefalinger". Den beskrev svakheter i konsesjonsordningen – og foreslo forbedringer. Mange av dem finner man igjen i stortingsmeldingen som ble lagt fram i går: Behovet for å sile ut dårlige prosjekter tidlig, bedre konsekvensutredninger og veiledere for disse, mer standardisert format for plantegninger, tydeligere avveiinger mellom kostnad og nytte og ikke minst en ordentlig vurdering av om prosjektet lønner seg for samfunnet, og ikke bare for bedriften.

Fra 20 til 4 år
Miljødirektoratets problem var at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ikke behøvde å høre på dem. Det er de, med Olje- og energidepartementet (OED) over seg og som eneste klageinstans, som bestemmer hvor og hvordan vindkraft bygges i Norge. I 2015 handlet den nasjonale vindkraftdebatten først og fremst om hvordan man skulle få fortgang i utbygging i Norge. Da ble Miljødirektoratets innspill som sand i maskineriet.
Fem år senere er politikken altså snudd på hodet – sammen med en rekke forblåste landskap spredt over hele Norge. Det kanskje viktigste i forslagene som olje- og energiminister Tina Bru (H) la fram i går, er at det i utgangspunktet ikke skal gå mer enn 4-5 år fra et foreslått vindkraftverk er konsekvensutredet, til turbinene begynner å snurre. Til sammenlikning bygges nå Kvitfjell vindkraftverk i Troms 20 år etter at det ble konsekvensutredet, og Sørmarkfjellet i Trøndelag 15 år etter konsekvensutredning. Det har stor betydning, for kunnskapen om hvordan vindkraft påvirker natur, miljø og mennesker, utvikler seg raskt. Myndighetenes krav til utredningene er blitt stadig bedre, men fremdeles er det store blindsoner og spørsmålstegn ved om konsekvensutredningssystemet er tilstrekkelig upartisk.

OED snur
Stortingsmeldingen er full av intensjoner om bedre og tidligere involvering av kommuner og fylker, naboer, reindriftsnæring og Sametinget. Den pusser støv av regionalplanene for vindkraft, som flere fylker har hatt i over 10 år. I planene sa fylkene hvor vindkraft var egnet og ikke. Problemet var at NVE og OED overkjørte dem. Bl.a. tillot de Bjerkreim vindkraftverk i Rogaland på tvers av regionalplanen, uten nærmere begrunnelse enn at det var tilstrekkelig nettkapasitet.
I det hele tatt er det lett å lese stortingsmeldingen som et stort mea culpa fra OED. Forsmaken fikk vi tidligere i år, da departementet for første gang sa seg uenig med NVE og avslo en søknad om å utsette igangsettingsfrist fra 31.12.2020 til 31.12.2021. Slike utsettelser har tidligere vært en formalitet. Saken gjaldt Andmyran vindkraftverk i Troms, som hadde fått konsesjon i 2005. OEDs grunn til avslaget var den bedrede forståelsen av hvor viktig myr er som karbonlager. Prosjektet blir sannsynligvis skrinlagt fordi det umulig vil kunne bygges i løpet av 2020.

Kampen mot klokka
Det er fortsatt drøyt 20 vindkraftkonsesjoner som ikke er under bygging. Hvor mange av dem vil stoppes? En god del. NVE skrev i et brev i november 2019 at de ikke vil gi forlenget igangsettingsfrist utover 31.12.2021. Likevel har enkelte – som det kontroversielle Innvordfjellet vindkraftverk – søkt om ytterligere forlengelse. Akkurat det satte Stortinget en spiker i kista for i går, bare noen timer etter framlegget av stortingsmeldingen, ved å be regjeringen om å ikke gå utover fristen 31.12.2021.
Det tar gjerne ett år å bygge et vindkraftverk i flatt terreng nær eksisterende veier, over to år om større inngrep kreves. Alle prosjekter som per i dag ikke har fått godkjent akkurat hvor og hvordan anlegget skal bygges – såkalt detaljplan og miljø, transport- og anleggsplan (MTA-plan) – vil derfor ha store problemer med å bli ferdige i tide. Da spørs det om de vil stikke spaden i jorda.

Drøyt 20 vindkraftkonsesjoner er ennå ikke under bygging. En god del vil nå måtte skrinlegges.

Vi må snakke om rettssystemet
Noen vindkraftmotstandere øyner også håp om å stoppe vindkraftverk som kan nå fristen 31.12.2021, som Haram i Møre og Romsdal og Øyfjellet i Nordland, der anleggsarbeidene så vidt er i gang. De fikk vann på mølla av Stortingets vedtak i går om at «dersom det skulle foreligge feil eller mangler» i konsesjoner «som er i strid med lovgivingens krav skal forvaltningen stanse vedtaket.» Akkurat det er det liten sjanse for – fordi vi i Norge, i motsetning til bl.a. Sverige, ikke har noen reell uavhengig rettslig prøving av konsesjoner. Klager på NVEs vedtak går til OED – som allerede har behandlet klager på de fleste kontroversielle konsesjoner. Det skal mye til for at de vil mene at de selv har brutt loven når de har gitt eller opprettholdt slike konsesjoner. I tillegg vil utbyggerne da åpenbart ha grunn til å gå til søksmål mot NVE og OED.
Dét problemet kan ikke finne sin løsning i en stortingsmelding om vindkraft, fordi problemet handler om den unikt svake stillingen naturen har i norsk rettsvesen: I motsetning til våre naboland har vi ikke spesialiserte miljødomstoler eller -nemnder som kan behandle slike klager på en måte som både er juridisk og miljøfaglig kyndig og billig nok for klagerne til at de faktisk tør å ta saker til retten.
Så lenge vi ikke har noe sånt, vil utbyggingsvedtak i Norge skape større konflikter og ha lavere legitimitet enn i andre land – særlig når fordelene ved utbyggingen synes urettferdig fordelt eller tilfaller andre enn lokalsamfunnet.
Det var lett å forstå klima- og miljøminister Sveinung Rotevatns hjertesukk da han la fram stortingsmeldingen: Han påpekte at vindkraft står for en liten andel av nedbygging av norsk natur og sa «jeg håper at de mange som nå har engasjert seg sterkt for naturen, mot vindkraft, også vil videreføre engasjementet sitt lokalt i mange andre saker».
Det er bra han peker på at kampen for natur bør handle også om hytter og kjøpesentre. Men om vi virkelig skal se dem i sammenheng, er det på høy tid for både ham, vindkraftmotstandere og resten av miljøbevegelsen å koble disse lokale sakene til kampen for at naturen skal få en sjanse i rettsvesenet vårt. Den kampen gir ingen raske seire, ingen åpenbar fiende, og er mye mindre fotogen. Men desto viktigere.