Når samiske rettigheter og miljøvern kolliderer

På åttitallet allierte samer og miljøvernere seg, og sto sammen mot Alta-Kautokeinovassdraget. Førti år senere står Natur og Ungdom side om side med reindriftssamene som kjemper mot etableringen av gruve i Nussir. Gruva er planlagt slik at den både vil hindre reinflytting og beite på land, og samtidig true samisk kystfiske i fjorden.

Reindrift er en næring som krever store arealer, og reinen flyttes etter de beste beitene. Dette har reindriftssamene gjort gjennom hundrevis av år, og dette kan de fortsette med i hundrevis av år hvis vi tar vare på naturen de er avhengige av. Det er ikke en selvfølge, for i dag er reindrifta presset fra alle kanter. Gruver, veier, vindkraft, vannkraftverk, kraftlinjer og hytter krever areal, og på toppen av dette kommer klimaendringene, som blant annet gjør det vanskeligere å finne nok fôr til reinen. Reindrift er ikke bare en viktig tradisjonsnæring og grunnlag for samisk kultur, det er også en grønn næring som utnytter lokale naturressurser til viktig, miljøvennlig matproduksjon. Dette er en produksjonsform som må bevares og styrkes.

Så hvordan kan interessen for miljøvern kollidere med samiske rettigheter?

En prioritering av hensyn

Det første stikkordet her er vindkraft. Natur og Ungdom ønsker mer fornybar kraftproduksjon, og sier derfor ikke nei til all ny vindkraft. Videre er vi opptatt av at man er tydelige på hvilke vindkraftprosjekter som burde prioriteres. Naturmangfold må være viktigere enn estetikk i landskapet, og reindriftsområder må være viktigere enn friluftsinteresser. Natur og Ungdom mener at vindkraft ikke må legge beslag på viktige beiteområder for tamrein, og at inngrep som undergraver ressursgrunnlaget for reindrift ikke kan aksepteres. Vi kan med andre ord stå på samme side i flere av de store arealsakene i Sapmi i dag. På Kalvvatnan vant vi, på Fosen tapte vi, og på Øyfjellet og Rásttigáisá står kampen i dag.

Men selv om vi kan stå sammen i dag skal vi ikke glemme at Natur og Ungdoms arbeid for en fornybarsatsning har skapt et økt press på reindrifta. En tydeligere linje fra oss fra begynnelsen av om at reindriftsarealer er uaktuelle for vindkraft, kunne unngått noen av de ødeleggende inngrepene som har blitt gjennomført. Det kan vi ikke grave oss for langt ned for, men fokuset må være på hvordan vi bidrar i dag og i framtiden til at de samlede inngrepene i reindriftsområder blir lavest mulig. Det bringer oss over til en annen arealkonflikt, som vi har snakket langt mindre om i organisasjonen vår.

3000 rein påkjørt de siste årene

Da jeg ble med i Tromsø Natur og Ungdom i 2014 så var det én sak som skapte desidert mest engasjement i lokallaget. Vi kjempet for tog til Tromsø. Vi møtte samferdselsministeren, vi sendte brev, vi tente bål, vi gikk i tog og vi reiste hele strekningen med buss og banner. Vi fikk gjennomslag på NUs landsmøte i 2015 om at Tromsbanen må “utredes med sikte på utbygging.” I denne uttalelsen er ikke reindrift nevnt.

Vi fikk gjennomslag på NUs landsmøte i 2015 om at Tromsbanen må “utredes med sikte på utbygging.” I denne uttalelsen er ikke reindrift nevnt.

Når jeg i etterkant har lært om presset på reindrifta gjennom Repparfjordsaken og vindkraftarbeidet, er det rart å tenke på at vi aldri snakket mer om reindrift i vårt arbeid med Nord-Norgebanen. Rundt 3000 rein er påkjørt de siste årene rundt Nordlandsbanen, til enorm belastning for reineierne. Flere reindriftsutøvere og samiske organisasjoner har vært tydelig på at de ikke ønsker at jernbanen bygges videre nordover. I tillegg til påkjørsler innebærer nye jernbanestrekninger store naturinngrep og støy som kan ramme reindriftens tilgang på arealer drastisk.

I dag er vi tydelig på at hensynet til reindrifta må være prioritert i valg av trasé. Det vi har lært fra andre arealsaker er at det ikke er en selvfølge at Sametinget og reindriftsnæringa blir involvert tidlig i prosessen, eller at staten tar kostnaden for skikkelig utredning av konsekvensene for reindrifta og andre hensyn som samiske kulturminner. Det finnes mange verktøy i verktøykassa som kan tas i bruk for å minimere belastninga av jernbanen, som tuneller, gjerder og bruer som kan bygges over flyttleier. Vi må være forberedt den dagen Nord-Norgebanen blir skikkelig utredet, for da må vi må ta en vurdering på om dette er inngrep vi kan akseptere. For mens vi venter på Nord-Norgebanen skjer det nye inngrep hver dag, og klimaendringene øker i styrke. Inngrepene må vurderes etter samla belastning på naturmangfoldet. Selv ikke en hjertesak som Nord-Norgebanen kan sees isolert.

Inngrepene må vurderes etter samla belastning på naturmangfoldet. Selv ikke en hjertesak som Nord-Norgebanen kan sees isolert.

Sjølaksefiske

Langs kysten i dag jobber Natur og Ungdom for en bedre fiskeripolitikk for å sikre mulighetene for fortsatt miljøvennlig kystfiske, som også står sentralt i kystsamisk kultur. Da snakker vi alltid om fiskefartøyene som fisker hvitfisk som torsk, hyse og sei.

Vi jobber også mot nye åpninger av miljøskadelige oppdrettsanlegg, og bruker et økende press på villaksen som argument. Denne arten har Norge et særlig ansvar for i internasjonal sammenheng, men likevel har bestanden blitt halvert siden 80-tallet. Vi snakker lite om at det også drives sjølaksfiske i samiske områder. Villaksen har vært en viktig matkilde, og hatt stor betydning for hvor man har bosatt seg. I dag er det derfor en viktig bærer av den samiske kulturen.

Et ja eller nei til sjølaksefiske handler ikke bare om samiske rettigheter, men om villaks som en matressurs skal være tilgjengelig for flere folk enn Bård Tufte Johansen og andre frelste sportsfiskere.

Oppdrett, vannkraft og forurensing

Etter hvert som det har gått dårligere med villaksen har det blitt strengere reguleringer mot sjølaksefisket. Sjølaksefiske står for omtrent halvparten av laksefisket, også skjer resten gjennom sportsfiske i elvene. Man har lyktes i å begrense overfiske de siste årene, og i dag vurderes fisket til å ha mye mindre negativ belastning på villaksbestandene enn oppdrett, vannkraft og forurensing.

Diskusjonen om sjølaksefiske viser at ren naturverntenkning ofte strider i mot bevaring av samiske rettigheter.

En konfliktlinje mellom naturvern og samiske rettigheter handler om blandede bestander og om sportsfiske. Grunnen til at mange naturvernere har tatt til orde for innstramminger i sjølaksefiske, er fordi man ikke vet hvordan tilstanden til bestanden man fisker på er når man tar laksen før den går opp i elva. Når en sportsfisker står i elva og fisker derimot, er det større sannsynlighet for at man fisker på en bestand som har høstbare overskudd.

Ingen rettighet for en rik lord å fiske i Altaelva

Om det er nødvendig å redusere fiskepresset, burde Natur og Ungdom ta til ordet for å begrense sportsfisket eller å begrense sjølaksefisket? Det er ingen rettighet for en rik, engelsk lord, for kongen eller for en byjente fra Tromsø å få slippe til med fluestanga i Altaelva, men det er en urfolksrettighet å utøve sin kultur. Her har ikke Natur og Ungdom tatt stilling enda, men vi jobber for å minimere belastningen fra oppdrett, vannkraft og forurensing. Dersom færre laks dør av miljøproblemer, blir det høstbare overskuddet større, og det kan da tillates mer fiske.

Diskusjonen om sjølaksefiske viser at ren naturverntenkning ofte strider i mot bevaring av samiske rettigheter. Om vi går dypere inn i det kan vi lære mye om naturvern. Et ja eller nei til sjølaksefiske handler ikke bare om samiske rettigheter, men om villaks som en matressurs skal være tilgjengelig for flere folk enn Bård Tufte Johansen og andre frelste sportsfiskere. Det handler om å følge tradisjoner og opparbeide kunnskap om naturen. Tenk så mye verdifull informasjon om villaksens liv og vandringer en femtegenerasjons sjølaksefisker sitter på!

Vår felles kamp med samene i Norge gir oss enormt mye verdifull kunnskap. Hensynet til de samiske rettighetene må belyses, og man kan ikke fortsette å se på naturverdier og klimagassutslipp som et isolert regnestykke. Dette hensynet tvinger oss til å se på miljøvern på riktig måte. Hvordan ønsker vi å bruke naturen? Hvordan liv vil vi ha i framtida? Og hvilke aktiviteter og forbruk vil vi prioritere i en verden der naturen har en tålegrense, og ressursene og arealet er begrenset?