Når rovdyr er på dagsorden i Stortinget, er det ikke plass til fakta

Mens Statens Naturoppsyn og et helikopter nå jakter på et verdifullt ulvepar for å flytte det, er det på sin plass å tenke over hvilken spesiell stortingsbehandling som gjorde at miljøministeren ble tvunget til å gjennomføre denne operasjonen.

I løpet av mine tre og et halvt år på Stortinget har jeg aldri sett maken til mangel på faktakunnskap og desto mer politisk taktikkeri og stemmefrieri enn i ulvedebatten 4. desember.

Endelig friskt blod i stammen

Utgangspunktet og saksbehandlingen var ikke mindre oppsiktsvekkende:

Senterpartiet fremmer et representantforslag som skal stanse en midlertidig buffersone rett utenfor vedtatt ulvesone for å beskytte et svært verdifullt ulvepar mot lisensjakt. Dette er noe rovdyrnemnda lokalt har vedtatt – med flere Senterpartifolk som medlemmer. Dette forslaget får av alle ting en hastebehandling i Stortinget. Det betyr at saken ikke blir utreda på noen som helst faglig måte. Saken bare oppstår i Stortinget, uten at Miljødepartementet og statsråden overhodet har fått saken til uttalelse.

Hadde det skjedd, kan det nok hende at i hvert fall Arbeiderpartiet hadde dempet sin retorikk. For da hadde det kommet fram at saken er av langt større betydning enn de fleste i salen kunne ane. Det prøvde jeg å formidle fra talerstolen.

For det første bygger hele den skandinaviske ulvestammen på fem individer. Alle ulver er etterkommere av dem. Vi har en voldsomt innavlet ulvebestand i Skandinavia, så innavlet at svenskene for noen år siden vedtok å sette ut ulv fra fangenskap. Det ble stoppet bl.a. ved at Norge var imot dette og henviste til at det da var kommet nytt blod fra et par innvandrere i to flokker. Dette syns jeg også er en god holdning.

Men det forutsetter at bestanden skal få tilførsel av en og annen ulv som klarer å komme seg fra Finland/Russland rundt Bottenvika og så yngle i Sør-Skandinavia. Ellers vil ulvebestanden lide av innavlsdepresjon – med små kull og muligheter for ulike fysiske misdannelser. Forskerne i det svensk-norske Skandulv, som har verdensrenommé for sine resultater, sier at det kan holde med én ny innvandrer fra Finland/Russland hvert femte år for at innavlen ikke skal bli for dramatisk.

Med det er ingen enkel øvelse for en ny finsk/russisk ulv å komme til oss. Tre av fire blir skutt på veien, for i Nord-Skandinavia skal det ikke være ulv, bl.a. pga. samiske interesser.

I november 2019 kom så en ny finsk/russisk ulv vandrende – som nummer seks – siden 1983. Hurra, nytt blod, ropte biologer og genetikere. Friskt blod i stammen!

Senterpartiet mot rovdyrnemnda

En enkeltulv på feil sted kan gjøre stor skade på beitedyr. Denne ulven var ikke noe unntak. Den tok trolig fire tamrein i Elgå reinbeitedistrikt. Derfor ble den bedøvet og transportert lenger sør. Men den vandret delvis nordover igjen. Her fant den altså ei ledig tispe i et ledig revir. Det er mest innenfor ulvesonen, men også noe utenfor.

For å ikke risikere at den verdifulle ulven skulle bli skutt i lisensjakta som foregår utenfor ulvesonen, lagde rovdyrnemnda i regionen en buffersone nord for sona der det ikke kunne jaktes.

Da fyrte Senterpartiet seg opp. Kanskje litt underlig, for rovdyrnemnda hadde godkjent dette, og den henviser jo stadig partiet til i rovdyrsaker. Dette å ha en buffer rundt ulvesona, det er jo heller ikke noe nytt. Det har vært praksis før.

Likevel; hastevedtak ble bestemt, og debatten kom, i Stortinget fredag den 4.12.

Ulveparet ville være beste vokter mot andre ulver

Når vi først får et revir, med et foreldrepar og etter hvert ei familiegruppe, så holder de seg der. Foreldreparet er revirets beste voktere mot andre ulver – enda bedre enn Statens Naturoppsyn. Ingen andre ulver får etablere seg innenfor det usynlige gjerdet, i et område på kanskje tusen kvadratkilometer.

Hva med valpene da? Kan ikke de skape hodebry for beitenæringen lenger vest? Nei, omtrent ikke, sier forskningen.

Av 40 ulver som er skutt i skadefelling/nødverge i beitesesongen – i løpet av 20 år fram til 2017 – er 39 født i Sverige. Det er svenske ulver som skaper hodebry for beitenæringa, ikke de norske. Enkeltulven på Hadeland, som herjet i saueflokkene der i 2017, var en svenske.

Det er altså i stor grad den svenske Riksdagen og ikke det norske Storting som bestemmer skadene av ulv på sau i Sør-Norge.

Det verste er jo at dette ikke er et beiteprioritert område.

Stortingsvedtak i strid med kartet

Ulvehannen, med sine verdifulle gener, og den norske ulvetispa har altså funnet kjærligheten sammen i sitt revir. Det fine er at det ikke finnes beitende sau i dette området og heller ikke tamrein. Likevel klarte Senterpartiet og Fremskrittspartiet å få med seg Arbeiderpartiet på et vedtak der buffersona for å verne ulveparet skulle fjernes. Taler etter taler gjentok den etablerte sannhet om at det var en utvidelse av ulvesona, en «snikutvidelse» i et beiteprioritert område.

(artikkelen fortsetter)

Det verste er jo at dette ikke er et beiteprioritert område. Jeg etterspurte et kart fra Høgskolen i Innlandet der reviret ble inntegnet på gjeldende forvaltningsplan for rovdyr (se kart over). Da jeg mottok dette, ble det klart at dette kartet skulle vært delt ut og lagt på alle stortingsrepresentantenes bord. Det vil si: Jeg sendte det til viktige, utvalgte representanter i Ap. Men til ingen nytte. De fulgte Sp og Frp ved voteringa mandag 7. desember.

Hvordan er det mulig at beslutninger omkring så viktig naturforvaltning ikke når stortingsrepresentantene? Hvordan er det mulig å hastebehandle slike spørsmål der det faglige grunnlaget er så viktig?

Så er spørsmålet hvordan jula blir for dette paret. Hannen har da for andre gang blitt forfulgt i snøen med helikopter, bedøvet, handtert av mennesker og sluppet løs i fremmed natur med nytt radiohalsbånd. Vil paret fortsatt holde sammen etter dette? Vil de slå seg til ro i tildelt, ledig revir? Eller vil de vandre «hjem» igjen – til Deisjøreviret der de har slått rot? I så fall står de i fare for å bli skutt.

En fredelig jul til alle!