Norsk skog på tanken: Kampen om råstoffet

Denne serien har fram til nå rettet blikket mot problemene knyttet til de 99 % av flytende biodrivstoff i Norge som blir importert. Er løsningen å produsere vårt eget?

«De påstår at biodrivstoff ødelegger regnskogen – det gjør den ikke. Vårt biodrivstoff skal komme fra europeisk produksjon, og etter hvert også fra norsk skau.»

Året er 2017 og den kommende klima- og miljøvernministeren Ola Elvestuen ser alvorlig inn i kameralinsen mens han adresserer motstandere av regjeringens biodrivstoffpolitikk.

Lenge har regjeringen fått kritikk for å legge til rette for bruk av biodrivstoff i Norge. Selv om biodrivstoff i teorien er karbonnøytralt og derfor klimavennlig, er det veldokumentert at produksjonen av det har ført til store tap av matjord og skogsarealer i Sør-Amerika og Asia.

Nå har politikerne funnet en løsning på problemet: Biodrivstoffet norske bilister fyller på tanken skal i økende grad være av typen «avansert». Dette betyr at drivstoffet ikke skal lages av biomasse dyrket frem ene og alene for å lage drivstoff, men heller av ulike typer «bioavfall» som for eksempel matrester, kloakk og avfall fra skogbruk.

«Utslippene reduseres, samtidig som avansert biodrivstoff ikke er en risiko for indirekte arealbruksendringer eller avskoging av regnskog», konstaterer Elvestuen.

Med god støtte fra norske myndigheter har en rekke industriprosjekter som ønsker å bruke «rester» og «avfall» fra norsk skognæring til å lage avansert biodrivstoff blitt satt i gang. Målet er selvfølgelig å bidra til et bedre klima og miljø – og samtidig sikre distrikts-Norge nye arbeidsplasser.

Dessverre er det en risiko for at det å lage drivstoff av «norsk skau» kan få utilsiktede konsekvenser – for norsk næringsliv og for dyrebar matjord og skogsarealer i andre deler av verden. Det er rett og slett ikke nok tilgjengelig skogsråstoff i Norge til alle som vil bruke det.

Avanserte greier

I statsbudsjettet for 2017 vedtok regjeringen at omsetningskravet for biodrivstoff, altså hvor stor andel av drivstoffet som selges i Norge som må være biobasert, skulle mer enn dobles frem mot 2020.

Videre ble det bestemt at avansert biodrivstoff skal «telle dobbelt» i dette kravet: en drivstoff-selger som Circle K kan oppfylle dagens omsetningskrav om totalt 22,4 % biodrivstoff ved å selge «bare» 11,2 % avansert biodrivstoff.

Omsetningskravet er avgjørende dersom avansert biodrivstoff skal klare å konkurrere på markedet. Ifølge en fersk analyse fra Argus Media på oppdrag fra Miljødirektoratet vil nemlig avansert biodrivstoff være ca. 90 % dyrere enn vanlig bensin i 2030.

Vedtaket i 2017 ble møtt med jubel fra Erik Lahnstein, administrerende direktør i Norsk Skogeierforbund. Han har i årevis argumentert for at produksjon av skogsbasert avansert biodrivstoff kan bli et nytt norsk industrieventyr:

«Dette er en fantastisk dag for alle som er opptatt av å få etablert ny grønn industri i Norge. De viktigste stolpene er nå på plass for å kunne få i gang storskala industrietableringer (…) Jeg kan love at vi skal gjøre det vi kan for å omsette skogens grønne gull til reduserte klimagassutslipp, nye industriarbeidsplasser og økt aktivitet i norske bygder», sa Lahnstein i en pressemelding.

Foruten omsetningskravet har norske myndigheter lagt til rette for fremveksten av en norsk biodrivstoffindustri ved å støtte en rekke prosjekter gjennom Enova og Innovasjon Norge: Silva Green Fuel har fått 116,7 millioner kroner for å bygge et pilotanlegg på Tofte i Asker, og Biozin har fått 34,85 millioner kroner til konseptutvikling og forprosjektering av sin første fabrikk på Åmli i Agder. Også andre produsenter som Quantafuel og St1 Follum har fått tilskudd.

Å produsere avansert biodrivstoff av skogsråstoff krever imidlertid mer enn gode offentlige rammebetingelser i form av omsetningskrav og økonomisk støtte: Det krever også tilgang på tilstrekkelige mengder råstoff fra norske skoger.

For at drivstoffet skal kunne kvalifisere som «avansert», er planen å bruke de delene av trærne som ikke ender opp som plank eller bord («massevirke»), i tillegg til såkalt «restvirke» fra produksjonen på sagbrukene (som bark, flis og sagspon). Vi bruker samlebetegnelsen «skogsråstoff».

Sammenlignet med de fleste andre energikilder er energitettheten i skogsråstoff lav. Man trenger derfor voldsomme mengder med det for å lage drivstoff. Dersom Biozin og Silva Green Fuel bygger alle fabrikkene de har planlagt, vil disse selskapene alene trenge 7,5 millioner «fastkubikkmeter» (fm3) skogsråstoff årlig. Til sammenligning brukte en samlet norsk industri 5 millioner fm3 skogsråstoff i 2019.

Det står som kjent mange trær i skogen, men finnes det nok ressurser til stor-skala biodrivstoffproduksjon?

Elisabeth Lunden Berli er fabrikksjef ved Rygene-Smith & Thommesen, en bedrift som lager tremasse til emballasjeproduksjon i utlandet. Hun er bekymret for konsekvensene av at nye biodrivstoffprodusenter skal konkurrere med den eksisterende industrien om skogsråstoff:– Hvis alle de planlagte prosjektene blir satt i gang, så er det ikke nok trevirke i Norge, forteller hun Pan.

Bergene Holm og Biozin – i skjønn foredling?

I Åmli kommune, omtrent en times kjøring nord for Arendal, finner vi det topp moderne sagbruket Bergene Holm avdeling Nidarå. Vi blir vist rundt på anlegget av fabrikkdirektør Johan Mørland, og blir vitne til en imponerende grad av ressursutnyttelse.

Hver eneste tømmerstokk som kommer inn i sagbruket skannes tredimensjonalt med laser og behandles individuelt, for å sikre at en størst mulig del av stokken ender opp som foredlet trelast-produkt. Av tømmeret som kommer inn fra lokale skogeiere på den ene siden av anlegget, kommer vel 50 % ut igjen som ferdig plank og bord.

Også restvirke fra trelast-produksjonen har sagbruket funnet bruk for. Bark pakkes for eksempel i sekker og selges som hageprodukt, mens store volum flis selges som råstoff til blant annet Rygene-Smith & Thommesen i Arendal.
– Slik som det var tidligere, at ting gikk på fyllinga og greier, er det slutt på for lengst. Vi utnytter hele tømmerstokken - i utgangspunktet er det 100 % utnyttelse, forteller Mørland.

Det er planlagt en Biozin-fabrikk på nabotomta til sagbruket. Bergene Holm-konsernet er majoritetseier i Biozin Holding, og Mørland forteller entusiastisk om de mulige synergieffektene mellom sagbruket og en fremtidig biodrivstoff-fabrikk. Overskuddsvarmen fra Biozins produksjon kan brukes til å varme sagbrukets tørkekammer, og sagspon og bark som sagbruket i dag eksporterer til Tyskland og Sverige kan i stedet sendes rett over veien som råstoff til Biozin-fabrikken.

Men Biozin-fabrikken på Åmli vil trenge langt mer råstoff enn det Bergene Holm avdeling Nidarå kan tilby. I dag kommer omtrent 300 000 fm3 tømmer inn til Bergene Holm avdeling Nidarå hvert år. Av dette blir litt under halvparten restvirke, altså potensielt råstoff for produksjon av avansert biodrivstoff. Biozin-anlegget på nabotomta vil trenge 700 000 fm3 skogsråstoff i året. Sagbruket vil med andre ord ikke kunne forsyne Biozin-fabrikken med mer enn en liten andel av ressursbehovet, selv om det lar absolutt alt av restvirke som i dag selges til andre kunder, gå til Biozin.

Kampen om restene

Den kraftige økningen i etterspørselen etter skogsråstoff som en enkelt Biozin-fabrikk vil føre med seg, kan komme til å gjenspeile seg nasjonalt.

Den ferske rapporten Prosess 21, utarbeidet på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet, viser at det årlige behovet for råstoff fra skogen vil øke med mellom 14 og 20 millioner fm3 frem mot 2050, dersom alle industriprosjektene som i dag er på planleggingsstadiet realiseres.

Blant de planlagte industriprosjektene er det biodrivstoffprodusentene, med Silva Green Fuel og Biozin i spissen, som bidrar mest til den økte etterspørselen, ifølge Prosess 21 sine beregninger.

Denne nye etterspørselen vil komme i tillegg til den fra den eksisterende prosessindustrien, som har behov for omtrent 5 millioner fm3 skogsråstoff hvert år.

Samtidig viser rapporten at den samlede skognæringen i Norge trolig ikke vil klare å øke den årlige tilgangen på råstoff med mer enn mellom 1,5 og 5,5 millioner fm3 frem mot 2050, til en total tilgang på maksimalt 13,3 millioner fm3.

Det kan altså vokse fram et stort gap mellom maksimalt 13,3 millioner fm3 tilgjengelig norsk skogsråstoff og en etterspørsel fra norsk industri på opp mot 25 millioner fm3 i året.

Det er uklart hvem som vil vinne kampen om dette råstoffet, hvis det ikke er nok til alle. Stiller eksisterende industriaktører som Rygene-Smith & Thommesen, eller biodrivstoffprodusenter som Biozin og Silva Green Fuel, med de beste kortene?

Den sterkestes rett?

– Det er ikke hugget i sten ennå, hvordan dette skal skje, svarer Johan Mørland når vi spør om hvordan Bergene Holm avdeling Nidarå planlegger å fordele forsyningen av restvirke fra sagbruket, når Biozin begynner sin produksjon.
– I dag lager dere trelast og en rekke restprodukter, men med Biozin på nabotomta blir det hovedsakelig trelast og råstoff til Biozin?
– I prinsippet kan du si det. Men det er fornuftig å forsyne eksisterende kunder med råstoffet de trenger. Men ja, i teorien kan man gjøre det, forteller Mørland.
– Kan dere forsyne både Rygene Smith & Thommesen og Biozin med råstoffet de trenger?
– Ja, Rygene Smith & Thommesen vil få sitt råstoff fra oss også i fremtiden. Biozin legger vekt på at etablert norsk industri ikke skal fortrenges når produksjonen går for fullt.

Hvis Biozin skal få dekket behovet sitt, så må de støvsuge Agder, Telemark og Rogaland for å få tak i nok trevirke. Og da er det veldig spennende hvordan det går med oss.

Fabrikksjef ved Rygene-Smith & Thommesen, Elisabeth Lunden Berli, er likevel bekymret for både tilgangen og prisen på skogsråstoff som følge av en norsk satsing på biodrivstoff:
– Bergene Holm i Åmli leverer en stor del av det råstoffet vi trenger. Kommer Biozin opp på Åmli, så skal de ha 700 000 fm3 bare der. Vi tar totalt ca. 120 000 fm3, og er forholdsvis små i denne sammenhengen. Hvis Biozin skal få dekket behovet sitt, så må de støvsuge Agder, Telemark og Rogaland for å få tak i nok trevirke. Og da er det veldig spennende hvordan det går med oss.

– Tror du at en generell prisøkning på skogsråstoff vil gjøre det vanskelig for andre næringer å overleve?
– Ja, det er fare for at en del av den tradisjonelle treforedlingsindustrien dør ut.
– La oss si at prisen på skogsråstoff øker med for eksempel 10 prosent, vil dere da måtte sette opp prisen på produktene deres?
– Ja, selvfølgelig må vi det. Og hva vil skje da? Vi er jo i et internasjonalt marked med kunder i Tyskland, Danmark, Spania, Italia og så videre, som da vil se seg om etter billigere produsenter andre steder. Så det er ganske dramatisk. Vi har fremtidsrettede industriarbeidsplasser her, og vi lager et bærekraftig bioprodukt som i mange tilfeller vil kunne erstatte plast.

Borregaard er et norsk selskap som bruker skogsråstoff til å lage biokjemiske alternativer til oljebaserte produkter, som for eksempel kosmetikk og maling. Gisle Johansen, direktør for Spesialcellulose og Finkjemi i Borregaard og leder av ekspertpanelet som står bak Prosess 21-rapporten, mener imidlertid at det er biodrivstoffprodusentene som først og fremst vil slite med å anskaffe råstoffet de trenger:
– Det er ingen tvil om at det kommer til å bli mer konkurranse om skogsråstoff i fremtiden, og da er det produsentene som har høyest verdiskapning som kommer til å stå igjen. Dette kommer til å bli en utfordring for biodrivstoffprodusenter, som har veldig lav verdiskapning per fastkubikkmeter, gitt at de trenger så store volum. Vi i Borregaard har for eksempel svært høy verdiskapning per kubikkmeter sammenlignet med en biodrivstoffprodusent. Også øvrig norsk treforedlingsindustri kan vise til mye høyere tall.

Erik Trømborg, professor i skogøkonomi ved NMBU, minner om at biodrivstoff-produsentene imidlertid har et annet, betydelig konkurransefortrinn sammenlignet med andre næringer:
– Det som er fordelen for biodrivstoff-produsentene er at myndighetenes omsetningskrav for avansert biodrivstoff skaper et eget marked for dem. Andre skogbaserte industrier må i større grad konkurrere i det åpne markedet med rimeligere ikke-fornybare alternativer, og det kan være krevende.

Alternative råstoffkilder?

Selv om de trenger veldig store mengder skogsråstoff, hevder altså Bergene Holm/Biozin at deres produksjon av avansert biodrivstoff ikke kommer til å gå på bekostning av råstofftilførselen til andre næringer som er avhengige av norsk skog.

Biozin skriver på sin nettside at det finnes et «stort råvareoverskudd i norske skoger», og peker på løvtrær og GROT (GRener Og Topper) som råstoffkilder som i liten grad brukes av sagbruk eller industriaktører i dag, og dermed er tilgjengelig for biodrivstoffproduksjon.

For å kunne øke den årlige råstofftilgangen i Norge med hele 5,5 millioner fm3 frem mot 2050 – slik Prosess 21-rapporten forutsetter i sitt maksimum-scenario – er man faktisk avhengig av å klare å hente ut denne typen råstoff.

Ettersom løvtrær og særlig GROT i liten grad utnyttes fra før, er de på mange måter ideelle råstoff for avansert biodrivstoff.

Men hvor realistisk er det egentlig å hente ut løvtrær og GROT i stor skala, når størsteparten av den norske skognæringen er bygget opp rundt avvirkning av gran og furu?

Gisle Johansen peker på at det vil kreve ny infrastruktur og betydelige investeringer:
– Det finnes en veldig fintunet verdikjede med utgangspunkt i gran og furu, der det beste tømmeret blir byggematerialer, og så kjøper prosessindustrien det tømmeret som ikke er egnet til dette og restprodukter fra sagbruksindustrien. Og det finnes ikke noen særlig utbygd sagbruksindustri rundt løvtrær, mens GROT vil måtte bli et råstoff som står på helt egne bein. Så skal du hente ut dette fra skogen, må du alene betale for hogsten og hele logistikken fra skog til fabrikk. Det kan bli relativt kostbart.

At det ikke er noe spleiselag på plass for uthenting av GROT og løvtrær vil med andre ord gjøre det dyrt for biodrivstoff-produsentene å få tak i det «underutnyttede råvarepotensialet» som Biozin beskriver på nettsidene sine.

Også Gjermund Andersen, leder i Naturvernforbundets skogutvalg, er skeptisk til ideen om å oppskalere utvinningen av GROT. Han mener det er mer fornuftig å la grener og topper fungere som næring til livet i skogen:
– Miljøkravet til GROT er at det skal ligge i hogstfeltene i ett år før det hentes ut, slik at alle barnålene og de ytterste kvistene detter av og det ikke blir et for stort næringstap for skogens økosystem. Dersom dette kravet følges er det dermed lite energi å hente fra innsamlet GROT, forteller han.

For å oppsummere: Selv ved maksimal utnyttelse finnes det altså ikke råstoff fra løvtrær og GROT til å mette ambisjonene til mer enn én stor biodrivstoffprodusent. Videre er det dyrt å frakte råstoffet til fabrikken, og mye av næringen fra GROT trenger naturen selv.

Selv om biodrivstoffprodusentene potensielt kan hente ut en viss mengde råstoff fra løvtrær og GROT, må de derfor likevel delta i en intens konkurranse med andre industriaktører om «rester» og «avfall» fra skognæringen.

Dersom biodrivstoffprodusentene klarer å sikre råstoffet de trenger fra norske skoger, betyr det at andre industriaktører enten må nedskalere sin produksjon eller hente råstoff fra utlandet. Eventuelt klarer ikke biodrivstoffprodusentene å dekke behovet sitt i Norge, og må selv se til utlandet for å sikre seg råstoffet de trenger.

Hvis norsk produksjon av avansert biodrivstoff gjør at Norge går fra å være eksportør til importør av skogsråstoff, er det da fortsatt en “grønn” satsing?

Tilbake til start

Da Norge tidligere hadde en stor papirindustri, var det ikke uvanlig at fabrikkene importerte råstoff fra andre verdensdeler i perioder hvor tilgangen på skandinavisk trevirke var dårlig. Den nå nedlagte papirfabrikken på Tofte i Asker, som lå der biodrivstoff-anlegget til Silva Green Fuel skal bygges, importerte for eksempel store mengder eukalyptus fra Sør-Amerika.

Ifølge Prosess 21 er det fullt mulig «å gjenoppta import av sertifisert eukalyptus eller andre løvtreslag fra sørligere strøk».

Ifølge Prosess 21 er det fullt mulig «å gjenoppta import av sertifisert eukalyptus eller andre løvtreslag fra sørligere strøk», hvis etterspørselen etter skogsråstoff i Norge over tid overstiger tilbudet.

Dette kan komme godt med, siden det er lite skogsråstoff tilgjengelig for eksport hos våre naboland Sverige og Finland. Russland har store skoger, men er i praksis utelukket som biomasseleverandør på grunn av høy eksporttoll. Resten av Europa er allerede en netto importør av bioråstoff, og vil trolig måtte øke importen fra resten av verden ytterligere dersom Norge ikke lenger kan eksportere råstoff til kontinentet.

Men er det miljøvennlig å importere skogsråstoff fra fjerne verdensdeler, så lenge det er miljøsertifisert?

Ifølge Regnskogfondet finnes det ingen troverdige sertifiseringsordninger for eukalyptus eller annet tropisk tømmer. Forsker ved SSB, Bjørn Holtsmark, mener dessuten at enhver økning i etterspørsel etter biomasse fra Sør-Amerika og Asia vil bidra til avskoging:

– Hvis Norge og andre vestlige land etterspør mer og mer miljøsertifisert og ‘bærekraftig’ tropisk skogsråstoff, vil plantasjeeiere bruke mer og mer av sine godkjente plantasjer til å dekke denne etterspørselen. Dermed må de hugge mer skog og anlegge nye, ikke-sertifiserte plantasjer for å dekke etterspørselen til andre kunder som bryr seg mer om pris enn miljøsertifisering. Enhver økning av råstoffetterspørselen fører ganske enkelt til økt press på skogarealene, selv om noen kunder kun vil ha sertifiserte produkter, konstaterer han.

Dermed kolliderer vi brått i de samme problemstillingene som følger med konvensjonelt biodrivstoff: Så lenge det finnes et internasjonalt marked for biomasse hvor ikke alle råstoffkundene stiller samme krav til bærekraft og miljø, vil det være en risiko for at en generell økning i råstoffpriser – for eksempel som følge av en norsk satsing på avansert biodrivstoff – fører til tap av skogarealer og matjord.

Gjennom tilskudd og omsetningskrav legger norske myndigheter til rette for en situasjon hvor råstofftilgangen fra norsk skog ikke lenger monner til å dekke behovet til en samlet norsk industri.

Fremveksten av en norsk skogsbasert biodrivstoffindustri vil ikke bare påvirke rammevilkårene til etablerte industrier som allerede lager produkter av skogen, men kan også gjøre at Norge bidrar ytterligere til å øke presset på skogarealer og matjord andre steder i verden. Som var nøyaktig det hele denne avanserte satsingen skulle unngå.

Om importert biodrivstoff ofte er problematisk, og potensialet for norsk flytende biodrivstoff er begrenset, hvordan bør biodrivstoffpolitikken innrettes? Det er temaet for neste artikkel i serien.