Naturen taper når bukken passer havresekken

Artikkelen ble først publisert 28.1.21.

Ifølge Artsdatabanken er nedbygging og annen ødeleggelse av natur de største truslene mot naturmangfoldet i Norge. Konsekvensutredninger av planlagte naturinngrep skal belyse hvordan inngrepet vil påvirke naturen og artene som lever der.

Konsekvensutredninger i kraftbransjen (vindmøller og småkraftverk) var tema for en artikkel på hos NRK 21. januar. Her rettes det søkelys mot forhold som svekker tilliten til disse utredningene. I en oppfølgingssak 22. januar er mange aktører i bransjen enige i at systemet for kartlegging kan forbedres. Aktørene i bransjen peker på mangel på ressurser som årsak til ubehagelighetene som er avdekket.

Vi i BioFokus er enig i at ressurser er et viktig moment i denne saken, og det er opplagt mange saker der knapphet på tid er en viktig årsak til svake utredninger.

Ressursmangel er ikke hovedproblemet

Når det er sagt, vil vi hevde at ressursmangel ikke er hovedproblemet. Kartlegging av natur er en kompetansekrevende og kompleks øvelse. BioFokus har mye erfaring fra småkraftsaker, der det f.eks. er bekkekløfter som skal utredes. Det er åpenbart at man trenger tid i slik kompleks og variert natur for å kunne avdekke sjeldne arter og gjøre gode vurderinger for øvrig. Men man må også vite hva man leter etter for å finne det. For å kunne levere en naturutredning av god nok kvalitet må man derfor ha god kjennskap til både relevant artsmangfold og sentrale naturtyper i den naturen man jobber i. Økt tidsbruk kan bare i liten grad veie opp for bristfeldig kompetanse.

Skill bukken fra havresekken

Som NRKs artikkel viser, kan det være krevende for en biolog å rapportere til oppdragsgiver og samtidig meddele at en utbygging blir vanskelig. Eller levere en utredning innenfor et stort konsulentselskap som slår beina under en planlagt storkontrakt med utbygger. I mange deler av samfunnet betaler man for en tjeneste som man forventer skal være fordelaktig. I tilfellet med naturutredninger er ofte resultatet det motsatte. Ubehagelighetene i dette kan påvirke kartleggingen og rapporteringen av naturverdiene. Det er vanskelig å vite hvor omfattende problemet er. Poenget er at det kan oppstå uheldige bindinger med dagens system. Konsekvensene av slike bindinger varierer, men i verste fall ender man opp med en vinklet utredning der utbyggers behov setter den objektive naturvurderingen i skyggen. At kartlegger ikke har økonomiske interesser knyttet til planlagte tiltak er i henhold til god norsk forvaltningspraksis.

Å overlate bestilleransvaret for naturutredninger til en sektoruavhengig myndighet gjør det mulig å selektere sterkere på kvalitet, og ikke bare på pris.

Løsningen kan være å overlate bestilleransvaret for naturutredninger til en sektoruavhengig myndighet. Dette gjør det mulig å selektere sterkere på kvalitet, og ikke bare på pris, som nå ofte er tilfelle ved at man antar at mange tilbydere er kompetente nok. Naturutredninger bør så gjennomføres i en tidlig fase av prosjektet, før utbygger har brukt store summer på planlegging. Da vil man raskt avsløre realismen i tiltaket og sikre et nøytralt og upartisk kunnskapsgrunnlag med høy tillit.

Ikke presenter avbøtende tiltak før utbygging er bestemt

Et annet moment som øker faren for vinklede konsekvensvurderinger er bruken av avbøtende tiltak. Dette er ulike tiltak som er ment å bøte på skaden der naturverdier blir berørt av et inngrep. Med dagens praksis kommer de avbøtende tiltakene på banen allerede før man har bestemt om planene skal realiseres. Det er altså vanlig å legge planer for å «sminke liket» før man vet om døden vil inntreffe. Dette gjør at beslutningstakere må vurdere om inngrepet bør unngås, samtidig som mulige avbøtende tiltak presenteres.

Det er altså vanlig å legge planer for å «sminke liket» før man vet om døden vil inntreffe.

Det er lett å oppfatte de avbøtende tiltakene som langt mer betydningsfulle enn de faktisk er. I mange tilfeller er forslagene mer å regne som generelle miljøhensyn. Eller som journalist i Stavanger Aftenblad, Arnt Olav Klippenberg, i 2017 så treffende beskrev avbøtende tiltak: «Effekten er som regel minimal, men folk slutter å klage».

Løsningen på dette er å rendyrke den delen av naturutredningen som beskriver og verdsetter naturen. Dette vil føre til at beslutningstakere i sterkere grad har fokus på å unngå at verdifull natur blir berørt.

Samordne sektormyndighetenes krav til utredninger av naturverdier

Om man hever blikket litt, og ser litt mer overordnet på konsekvensutredninger, vil man oppdage at det er ulike lovverk som gjelder for samme flekk med natur. Ulike inngrep er underlagt ulike sektormyndigheter som igjen stiller ulike krav til utredninger. Eksempelvis vil man kunne få avslag på søknad om etablering av hyttefelt med hensyn til gammelskogsverdier som argument. Dagen etter kan skogeier hogge skogen med loven i hånd.

BioFokus håper at alle parter er enige i at en ordning som systematisk fremmer habilitet, bygger kompetanse og sikrer kvalitet er veien å gå. Forvaltningen og politikere skal kunne ta gode og riktige beslutninger basert på et godt kunnskapsgrunnlag. Som NRK sin artikkel viser, er dette utfordrende innenfor dagens system.