Miljøbevegelsen trenger selvransakelse

Innlegget ble først publisert i Drammens Tidende 29. februar 2020.

25. februar fortalte jeg på Facebook at jeg meldte meg ut av begge folkeopprørsgruppene som ti prosent av FB-Norge vil være med i når du leser denne teksten. Vi snakker om Folkeopprøret mot klimahysteriet og motreaksjonen Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahysteriet.
Årsaken til utmeldingen: Ingen av gruppene tilfører noe til miljødebatten. Jeg ser bare demonisering, latterliggjøring, identitetskonsolidering, symbolpolitisering og avstander som tilsynelatende blir større og større i verdens nest mest likestilte samfunn.

«Vi» er ikke noe bedre enn «de andre»
Hva om vi prøver å snakke til og med, i stedet for om hverandre, spurte jeg retorisk – og kanskje litt naivt.
For jeg ser liten grunn til å tro at dette er nært forestående. De to nevnte folkeopprørene følger samme oppskrift som nett-ekkokamre har gjort i mange år: fristeder for demonisering av meningsmotstandere, halleluja-sirkler for opphaussing av «riktige meninger», og lav toleranse for avvikende synspunkter.
For å motvirke dette må alle gå i seg selv. Jeg kunne skrevet mye om oppførselen til grupperinger på ulike radikale ytterpunkter av samfunnsdebatten. Men det beste er å starte med å feie for egen dør.
Så, til alle i miljøbevegelsen: Nei, «vi» er ikke noe bedre enn «de andre».

Deler av miljøbevegelsen ser dessverre ut til å mene at en betydelig andel av landets befolkning er «unnværlige»

Det oppleves like respektløst når vi bruker hersketeknikker for å skyte fra vår høye hest på klimafornektere, rasister, Frp-ere og alle andre vi mener fortjener en merkelapp. De blir definitivt ikke mer positive til våre argumenter av å høre at de er idioter. Vi høster som vi sår.
Her er tre oppfordringer til hvordan vi miljøfolk kan bidra til et bedre debattklima – og få flere med på miljøsaken:

1. Vær ydmyke og selvkritiske
En kritisk holdning til virkemidler for å redusere klimautslipp er ikke det samme som å fornekte menneskeskapte klimaendringer. Å sette spørsmålstegn ved om kostbare, lokale klimatiltak er den mest effektive måten å nå togradersmålet på, kontra nasjonale eller internasjonale tiltak, betyr ikke at man ikke vil være med på klimadugnaden. Og, å stille spørsmål vil ikke si at man er kategorisk uenig.
Målet til alle i miljøbevegelsen er en bærekraftig klode hvor både natur, dyr og mennesker kan leve sammen i harmoni. For å komme dit må tiltakene faktisk være mest mulig treffsikre.
En åpen debatt er veien til disse løsningene. Vi må tåle at våre forslag ettergås i sømmene uten å automatisk gå i forsvarsposisjon, og vi må bli flinkere til å stille oss de samme spørsmålene selv.

2. Alle skal med
Deler av miljøbevegelsen ser dessverre ut til å mene at en betydelig andel av landets befolkning er «unnværlige», blant annet fordi de lever på en måte som gjør det bortkastet å bruke ressurser på dem.
Jo da, i et klimaperspektiv er det smartere å bruke ressursene der man kan nå flest mulig, for eksempel gjennom kollektivtransport i de store byene hvor man kan gjøre større kutt i personbiltrafikk enn på lavere befolkede steder.
Men vi lager ikke en felles klimadugnad ved å fortelle folk at de skal straffes fordi de bor feil sted.
Jeg mener at vi trenger alle med på laget dersom vi ønsker et skikkelig, bærekraftig grønt skifte. Det innebærer at de som bor utenfor byene også må føle seg som likeverdige deltakere i det nye samfunnet vi vil skape.
Når du opplever at nære tjenester, butikker, skoler og kollektivtransport forsvinner, og samtidig kritiseres for å bruke bilen, er det naivt å tro at du ukritisk vil omfavne grønne løsninger.
Og hvis ikke dette argumentet er nok, så bør naturen være det. På samme måte som klimaet er truet, er de naturbaserte løsningene under press. Alt vi tar for gitt kommer fra naturen, og den forsvinner i rasende fart.
Når bygdene fraflyttes, er det ingen igjen til å forvalte kulturlandskapene, drive bærekraftig jordbruk og holde naturopplevelsene i hevd.
En distriktsfiendtlig klimapolitikk er en naturfiendtlig miljøpolitikk. Derfor mener jeg at miljøbevegelsen trenger et stort distriktsløft. Hele Norge er dyrebart og alle er like mye verdt, samme hvor de bor. Vi kan ikke gi avkall på noen hvis vi skal lykkes med det grønne skiftet.

Vi lager ikke en felles klimadugnad ved å fortelle folk at de skal straffes fordi de bor feil sted.

3. Røyk ut våre egne
Forventer vi at «de andre» tar avstand fra dårlige holdninger i sine rekker, må vi bli flinkere til å stille våre egne «råtne egg» til ansvar.
Senterpartiets Simon Nordanger bør være et eksempel til etterfølgelse da han konfronterte partifeller som boikotter årets TV-aksjon. Han sa tydelig fra at det er uakseptabelt å sabotere viktig arbeid mot global marin plastforsøpling bare fordi man er uenig med WWFs rovdyrpolitikk. Det koster, men er den eneste måten å gjøre det på. Vi bør ta dette som en invitasjon til å gjøre det samme selv!
Jeg etterlyser flere modige mennesker på miljøfeltet som sier fra når ekkokamrene går over i offentlig gapestokk. Holdninger som bryter med eget verdigrunnlaget bør stilles til ansvar.
Det var mine oppfordringer til miljøbevegelsen. Nå sender jeg stafettpinnen videre.
Hvem andre vil ta utfordringen med å selvransake «sine egne»?