Miljøaktivisten som "ga opp"

Å engasjere seg i miljø- og rettferdighetsspørsmål er naturlig nok belastende. Selv førte jeg i mange år en kamp ledsaget av både sinne, sorg og redsel. På den tiden var det ingen som snakket om økosorg eller frykten for at vi ikke skulle vinne kampen. Selv om vi jobbet med tunge saker var det viktig å vise håp. Det var ikke rom for tvil, uvisshet eller fallitterklæringer. Vi kjempet videre på den eneste måten vi visste, fordi vi følte at vi ikke hadde noe valg.

Er håpet menneskets undergang?

Heldigvis hadde jeg et par medaktivister jeg kunne prate med, og det var i en slik samtale for tre-fire år siden at Sigrid Steen Haugen spurte meg, “Kanskje er det håpet som står i veien?” For hva var det egentlig vi håpet på? Jeg og Sigrid snakket mye sammen i den tiden. Vi leste oss opp på internasjonale tenkere og miljøer som jobbet med slike spørsmål og som stilte seg kritiske til håp og raske grønne løsninger. Noen snakket nokså konkret om kollaps av et urettferdig og allerede sårbart system og hvordan vi kan skape mer ytre motstandsdyktighet og bedre måter å organisere oss på. Andre snakket mer om følelser og indre robusthet: Hva er det jeg frykter? Hvordan akseptere uvisshet og mangel på kontroll? Hva kan jeg gjøre for å kunne leve godt her og nå? Dette ble starten på en omveltende og pågående reise, som kort ble skildret i et intervju med NRK for over et år siden under den fengende, men noe misvisende tittelen Miljøaktivisten som ga opp. “Jeg måtte jo ikke gi opp”, skrev folk til meg i ettertid. Men var det det jeg gjorde?

I en artikkel i Vice om sivilisasjonskollaps, skriver Nafeez Ahmed om hvorfor det er så vanskelig å snakke om alvorsgraden i dagens situasjon uten å bli møtt med enten klimaskepsis eller klimaoptimisme; “Responsen er forståelig fordi mange bruker håp som en overlevelsesmekanisme for noe så alvorlig og samtidig ute av vår kontroll. Å ta innover seg at klima- og naturkrisen både er en eksistensiell trussel òg ukontrollerbar er svært ubehageleg for de fleste” skriver forskeren Matthew Hornsey m.fl. . Mange klarer å holde det gående lenge ved hjelp av denne overlevelsesmekanismen. Selv klarte jeg det til slutt ikke. Gapet ble stadig større mellom det håpet jeg viste offentlig – vi skal fikse det! – og det jeg gikk og kjente på i privatlivet – vi kommer ikke til å klare det.

Mulighetene som ligger i aksept

Aksept er et ofte misforstått begrep og det kan blandes med det å gi opp. I møte med sykdom eller kriser omtaler imidlertid psykologer aksept som en mer aktiv holdning, der det handler om å møte og akseptere, for så finne ut hvilke handlingsrom man har igjen. Etter over ti år i kamp trakk jeg meg for et par år siden tilbake fra miljøbevegelsen for rett og slett å få tid og rom nok til å lytte til både meg selv og til andre stemmer enn jeg pleide. Sigrid og jeg startet en gruppe som heter Dyp Tilpasning, med mål om at folk som aksepterer at verden slik vi kjenner den vil endre seg, åpent kunne dele tanker og spørsmål med hverandre. Parallelt med dette startet vi på et bokprosjekt om aksept, endring og andre måter å reagere på. En del av prosjektet er en dagbok som jeg har ført i over to år. Når jeg nå leser bakover i denne dagboken er det lett å se hvor komplisert og lang en akseptprosess kan være.

Jeg har innsett at det ikke er et mål å kvitte seg med økosorgen. Å kjenne følelser av sorg, sinne og redsel i møte med noe av det vi står overfor er både riktig og naturlig. Det er et tegn på at vi anerkjenner tilknytningen vår til både medmennesker og til jorden. De som tør å ta dette innover seg er modige. Jeg har imidlertid også innsett at det ikke er riktig når sorgen setter oss ut av spill og gir oss dårlig livskvalitet, slik det holdt på å gjøre med meg. Det å tillate seg å kjenne på at målet om å beholde hverdagen slik vi kjenner den verken er realistisk eller ønskelig, betyr ikke dermed at vi må synke ned i avgrunnen med åpne øyne, eller at vi skal si fra oss alt ansvar for omverdenen. Kanskje er det tvert imot et premiss for å ta ansvaret på alvor. Og hva om det til og med er et premiss for å leve godt her og nå?

For økosorg handler ikke bare om følelsen vi får av å se arter forsvinne eller natur bygges ned. Det handler også om den nagende følelsen av å ikke ‘passe inn’ i samfunnet, av å plutselig så tvil om den virkelighetsforståelsen man frem til nå har forholdt seg til, samtidig som man innser at man ikke har noe å erstatte den med. I dette tomrommet oppstår det gjerne eksistensielle kvaler, men det oppstår også muligheter. Spørsmålet er hvordan vi kan bruke disse følelsene til å få en bedre forståelse for verden, for oss selv og rollen vår videre.

Om å søke sammenhenger og kompleksitet

For selv om vi kanskje aner kompleksiteten og sammenhengene, så oppmuntrer kulturen vår oss til å fragmentere verden i små biter som vi enklere kan forstå og som ironisk nok fører til at vi forstår mindre. En viktig del av min egen prosess har derfor vært å bryte med dette tankesettet og forstå hvorfor: Hvorfor gjør vi som vi gjør? Hvorfor fortsetter vi å gjøre det vi vet er skadelig? Hvorfor velger vi de løsningene vi gjør? Og ikke minst, hvorfor føler jeg som jeg gjør?

Det som tidlig ble klart for meg, er at ingen av disse spørsmålene kunne ses på isolert. Spørsmål om kriser relaterer ikke bare til natur og klima, men også til fattigdom, kvinneundertrykkelse og rasisme. Spørsmål om løsningene vi presenterer, dreier seg ikke bare om sirkulær økonomi og skolestreiker, men også om nye skole- eller rusreformer, teknologiutvikling og vitenskap. Spørsmål om følelser handler heller ikke bare om økosorg eller bekymring for fremtiden, men også om ting som ensomhet, utenforskap og avhengighet. For når alt kommer til alt, er global oppvarming og økosystemer som forsvinner bare symptomer på noe langt mer komplekst, og det vi egentlig befinner oss i er en eksistensiell krise. Både som sivilisasjon, men også som individ.

Å erkjenne disse sammenhengene betyr også å se en dypereliggende fellesnevner, en erkjennelse av at denne sivilisasjonskrisen egentlig ikke kan forstås ordentlig uten å se på kulturhistorien vår og de tankesettene som vi i dag tar for gitt. For meg har det å søke en slik forståelse ikke bare vært avgjørende for hvordan jeg har det, det har også vært avgjørende for hvordan jeg ser på vegen videre. Ordene eksistensiell krise utløser ikke lenger bare følelser av sorg og redsel i meg. De vekker også ydmykhet, undring og fascinasjon.

Kollektiv dødsangst

Jeg har etterhvert innsett at for meg personlig, så handlet ikke miljøkampen bare om moral og det å beskytte alt rundt meg. Den pirket også borti noe mer underliggende, nemlig frykten for døden. Å skulle erkjenne en eksistensiell trussel betydde plutselig at jeg måtte for alvor vedkjenne meg døden, noe jeg ikke hadde fått kulturell opplæring i. Som Per Anders Nordengen skriver i kronikken Husk at du skal dø i Aftenposten 29.3.18: “Et eksempel på tabuet rundt døden er tausheten om døden i skolen. Den nevnes ikke i skolen sin formålsparagraf eller i læreplanene, selv om vi vet at barn og ungdom grubler både over sin egen og andres død.”

Å gi slipp på kontrollen

Å akseptere sykdom og død, kriser og endring som en del av livets syklus handler imidlertid egentlig om å gi fra seg en illusjon av kontroll. Og kanskje er nettopp dette kontrollbehovet den sentrale mekanismen som preger kulturen vår i dag. For selv om vi kan si at vi mennesker bestandig har søkt å kontrollere omgivelsene våre, så snakker historikere om hvordan omfanget av denne kontrollen har endret seg parallelt med forståelsen vår av virkeligheten. Fra en underliggende bevissthet om at ‘alt henger sammen med alt’, vendte den vestlige kulturen seg etterhvert mot nye metaforer som menneskehetens herredømme over naturen, erobring av naturen ognaturen som en maskin. Et syn som rettferdiggjorde både makten menneskene tok over den naturlige verden, men også erobring og dominans over andre mennesker.

Uten tilstrekkelig tid til å endre oss selv og måten vi tenker på, fortsetter vi å presentere de samme løsningene og ta de samme avgjørelsene som dytter oss rundt i samme spor.

Selv om vi til en viss grad anerkjenner hvordan dette synet har skapt handlinger og systemer som viser seg å utfordre livsgrunnlaget vårt, så har vi neppe stor nok forståelse for hvor dypt disse kulturelle mekanismene sitter i oss. Denne overseelsen gjør at løsningene og fortolkningene våre inneholder de samme mekanismene som har skapt problemene de er ment å løse. Det er vanskelig og smertefullt å gi slipp på denne kontrollen, og fordi vi er sosialisert inn i en fortelling om det moderne mennesket med fremskritt, teknologi og kontroll, og fordi vi mangler andre verktøy, skynder vi oss inn i handling uten rom for gransking av oss selv og tankegodset vårt. Og uten tilstrekkelig tid til å endre oss selv og måten vi tenker på, fortsetter vi å presentere de samme løsningene og ta de samme avgjørelsene som dytter oss rundt i samme spor.

Også vi som snakker om eksistensiell krise og samfunnskollaps forsøker å kontrollere og forenkle kompleksiteten ved hjelp av analyser og fremtidsprognoser som forteller oss hvordan vi best kan forberede oss og tilpasse oss endringer som kommer. Eller vi bekrefter separasjonen mellom oss og naturen ved å snakke om plikt og moral eller føre misantropiske argumenter mot befolkningsvekst, fremfor å se oss som det vi er: En art som blomstret – for så å muligens visne bort. Jeg vet at jeg er skyldig i begge deler.

Obligatorisk deltakelse og sentralisert makt

Det er imidlertid ikke lett å få øye på andre handlingsrom enn de vi er vant til, fordi systemet vårt krever obligatorisk deltakelse. Intensjonelt eller ikke er undertrykkende mekanismer bygget inn i strukturene av systemet. Så selv om vi gjerne ønsker oss å kun være på de godes side, befinner de fleste av oss i stedet i den smertefulle posisjonen av å aldri kunne være skyldfrie. Obligatorisk deltakelse kan derfor forklare både det som psykologene kaller kognitiv dissonans, et slags ubevisst selvforsvar der ens meninger blir tilpasset den livsstilen man fører og ikke omvendt, men også hvordan andre igjen tviholder på tanken om at vi skal ‘fikse’ klimakrisen og ‘redde’ jorden ved hjelp av metoder som, enten de er i sentrum eller helt i ytterkanten, holder seg innenfor rammene av den kulturelle virkelighetsforståelsen vi har vokst opp med.

Handlingsrommet som vi i hovedsak benytter oss av i dag bunner dermed ut i at vi skal kreve handling fra styresmakter og selskaper, altså de med makt innenfor det rådende systemet, enten det er snakk om økonomiske reformer, eller ‘systemendring’ ved hjelp av dagens politiske plattformer. På den ene siden kan man diskutere hvor effektivt dette i realiteten er. For når alt kommer til alt, så er det ikke styresmaktene, selskapene eller menneskene som sitter i de ulike posisjonene, som er det virkelige problemet. På samme måte som oss, er de fanget av et system som er designet anti-økologisk og som insentiverer en viss type oppførsel, tenkning og handling. På den andre siden fører det å se til disse menneskene og institusjonene for handling, og det å holde dem ansvarlige, til at resten av oss sitter igjen med en følelse av maktesløshet. Det er mange som i dag stiller spørsmål om vi, ved å følge denne strategien, i realiteten styrker grunnmuren til systemet, samtidig som vi gir fra oss vår egen makt og flytter fokus fra andre alternativer som hadde vært bedre for oss, men som vi blir fortalt er urealistiske eller ugjennomførbare. Som forfatteren og aktivisten Adrienne Maree Brown blant annet nevner i sin liste over kulturelt innlærte verdier: “Vi lærer å være stille, høflige og lovlydige, for ikke å forstyrre status quo; vi lærer å være veldig gode på det som allerede er mulig, og å la det umulige være i fred”.

Mangel på fantasi

Hvorfor er det så vanskelig for oss å tenke utenfor boksen? Og hvordan utfordrer man seg selv på tanker, holdninger og handlinger vi har lært fra barnsben av? I en kronikk i Aftenposten 13.12.20 skriver redaktørene for Markedsmennesker at vi ‘læres fra vugge til grav opp til å være markedsmennesker, blant annet gjennom skolepolitikken der vi investerer i barnas «humankapital» og måler resultatene i form av fremtidig inntekt’. Dagens system er altså ikke intuitivt eller spontant, som vi liker å tro. Det er avlet frem gjennom generasjoner og vil fortsette å være slik til det enten bryter sammen, eller vi river det ned.

Hvor mange av oss har ikke stilt spørsmål til barn eller ungdommer om hvilken utdanning de skal ta, eller hva de skal ‘bli’ når de blir store? Sakte men sikkert fratar vi barn muligheten til å se for seg en helt annen virkelighet enn den vi abonnerer på, eller for den saks skyld marginalt ulike muligheter enn dem vi har i dag. “Vi skylder barna våre håp”, sier vi. Men er det virkelig håp vi skylder dem? Skylder vi dem ikke heller fantasien, kreativiteten og utopiene? Skylder vi dem ikke andre muligheter enn dem vi finner ‘realistiske’? Det man som regel oppdager i møte med barn, er at de er forbausende villige til å forestille seg endring og fundamentalt forskjellige virkeligheter. Etterhvert som vi blir eldre fratas vi imidlertid fantasien og ender opp med å finne tanken på å gi opp mye av det vi har, som så smertefullt.

Men hvordan kan veien videre se ut?

Jeg velger å tro at vi i prinsippet har det i oss å skape et samfunn der vi både tar vare på hverandre og verden vi er en del av. Jeg har stadig mindre tro på at det kan skje innenfor rammene av den kulturen og de systemene som dominerer i dag. Det betyr selvsagt ikke at vi skal slutte å presse systemene og institusjonene vi kritiserer, men at målene våre bør sikte langt over et slikt press. Som produkt av min samtid, har jeg imidlertid ikke fantasi nok til å forestille meg hvordan vi kan organisere oss radikalt annerledes, noe som også gjør meg skeptisk til andre som mener de har løsningen på problemene - spesielt hvis de tilhører definisjonsmakten. Gitt at mange av oss mangler både fantasi og nøytralitet blir dermed ikke det viktigste spørsmålet lenger “hva skal vi gjøre?”, men heller “hvordan kan vi legge til rette for at vi skal klare å se forbi de rammene og systemene som vi har blitt sosialisert til å følge?”

Vi er egentlig heldige som lever i en tid som krever noe annet av oss og som hinter om muligheter vi tidligere trodde var umulige.

I kretsene som jobber med disse spørsmålene, brukes en metafor: Hvis vi skal oppnå en radikal endring i kultur og atferd, må vi først kompostere oss selv, med viten om at hvis ikke tankegodset vårt og alle våre blindspots komposteres fullstendig, vil vi skape de samme systemene og problemene på ny. Selv beveger jeg meg nå i utkanten av det noen kaller postaktivisme. Optimismen her ligger i det som oppstår når vi legger ideen om verden slik vi tror vi kjenner den til side, og lager rom sammen med andre for å finne nye sammenhenger og eksperimentere med nye måter å organisere oss på. Hva vil oppstå idet vi lytter til andre stemmer enn vi pleier? “For mange urmennesker er ikke kollaps av vårt nåværende system nødvendigvis dårlig nytt”, sier organisasjonen Gesturing Towards Decolonial Futures. Dette er en tanke jeg tror det er viktig å reflektere over. Hva skjer om vi kombinerer vår tiltro til vitenskap med en erkjennelse av dens tilkortkommenhet og nærsynthet, og idet vi lytter til intuisjon og følelser i tillegg til rasjonalitet? Hva vil tvinges frem når vi utfordrer egne antagelser og impulser, og hva vil blomstre hvis vi skjermer barn fra institusjonalisert ‘realitetsorientering’ og vedtatte sannheter? Hva ville skjedd om vi nektet å delta i undertrykkende institusjoner og samtidig anerkjente ukonvensjonelle valg? Hva blir vi, hvis vi ydmykt aksepterer kompleksitet og mangel på kontroll og fokuserer på hva vi virkelig behøver her og nå? I beste fall kan slike rom bli grobunn for en kursendring mot et nytt samfunn og nye måter for mennesker å organisere seg på. Skulle det imidlertid vise seg å være for sent, vil det uansett være en god oppskrift på hvordan vi kan leve godt her og nå.

Jeg skal innrømme at prosessen med å ikke streve så fælt med å skulle ‘redde’ det hele har vært tidkrevende, arbeidsom og innimellom vanskelig. Jeg vet også at det har vært avgjørende å bruke den tiden jeg har tatt og tørre å snakke høyt om ting som mange ikke vil snakke om. Den siste tiden viser meg imidlertid at det går an å leve godt mens man sørger. Det går også an å la seg fascinere og imponere over alt vi mennesker har fått til, uansett om det er destruktivt eller ikke. Der jeg befinner meg nå, velger jeg å tenke at vi egentlig er heldige som lever i en tid som krever noe annet av oss og som hinter om muligheter vi tidligere trodde var umulige.