MDG trengs i dette tiårets definerende verdikamper

Eivind Hoff-Elimari skriver at «woke-vekkelsen’ kan bli like giftig for den grønne leiren som AKP(m-l) var for 1970-tallets idealisme». En slik konklusjon bygger på en misforståelse av hva moderne rasisme og feminisme handler om. Kamp mot diskriminering, og for frigjøring av minoriteter som har blitt historisk undertrykt, er like viktig nå som før.

Jeg er helt uenig med Hoff-Elimari i at «selve grunnlaget for den grønne bevegelsen er konservatisme». Grunnlaget for den grønne bevegelsen er dyp og grunnleggende kjærlighet. Kjærlighet for alt levende; for det som er for stort til å forstås og det som er for smått til å ses; for ting som har vært og ting som skal komme; for ting som må vernes og ting som må endres. For noen betyr slik kjærlighet å være verdikonservative i noen spørsmål. For meg, og mange partifeller, betyr det å være liberal. Vårt parti kan ikke overse at samfunnet fortsatt er urettferdig og at etniske minoriteter, skeive, transpersoner og kvinner er grupper som fortsatt opplever diskriminering og begrensninger.

Vi underspiller disse problemene om vi nedgraderer dem til å bli et spørsmål om modernitet på høygir, heller enn grunnleggende verdikamper. Grønn ideologi handler for meg om en radikal utvidelse av våre omsorgssirkler, til å inkludere alle mennesker, dyr, naturen og framtidige generasjoner. Ingen andre partiet har en slik horisont. Og det er nettopp radikal omsorg jeg opplever kjennetegner mange av mine partifeller som identifiserer seg selv som «verdikonservative», ikke et hold om konservatisme for konservatismens skyld. Den konflikten Hoff-Elimari skisserer er ikke noe jeg kjenner igjen i mine verdikonservative partifellers ønsker om gode, verdige liv for alle.

Grønn ideologi handler for meg om en radikal utvidelse av våre omsorgssirkler, til å inkludere alle mennesker, dyr, naturen og framtidige generasjoner. Ingen andre partiet har en slik horisont.

Jeg stusser derfor på at antirasisme og transdebatt løftes som eksempler på to kulturmarxistiske feilgrep som vil utvanne den grønne ideologien. I såfall må det finnes en særnorsk, konservativ grønn ideologi som skiller seg fra den europeiske. Våre søsterpartier profilerer seg i veldig stor grad på liberale verdier og rettighetskamp. Det er en kjerne i den internasjonale grønne bevegelsen. MDG trengs ikke bare i klimakampen, men også i de store verdikampene i vår tid.

Det må vel også være lov å påpeke at egen “svoger- og lunsjbordforskning” ikke akkurat er statistisk gyldig anslag på hvilke saker folk synes er viktige. Har Hoff-Elimari for eksempel spurt svigerinnene sine om hva de tenker rundt ytterligere abortrettigheter? Har noen ved Hoff-Elimari lunsjbord opplevd å bli konsekvent stoppet i sikkerhetskontrollen på flyplassen, for tilsynelatende ingen annen grunn enn hudfargen deres?

Antirasisme er ikke en importert ikke-sak fra USA, selv om rasismen har et annet uttrykk her hjemme. At noen av slagordene brukt under Black Lives Matter-demonstrasjonen foran Stortinget var på engelsk er en syltynn kritikk av bevegelsen. Mange av demonstrantene har ikke norsk som morsmål. Andre er fra en generasjon hvor sammenblanding av norsk og engelsk er helt vanlig. Dessuten er bruk av engelske slagord en effektiv måte å vise at man er en del av den internasjonal bevegelse, spesielt når den har sitt opphav og spredning på sosiale medier. Klimastreikerne har brukt #fridaysforfuture og #metoo-bevelgsen har ikke døpt seg om til #megogså – ingen har kritisert dem for å bedrive amerikansk identitetspolitikk. At 15 000 følte behovet for å samles, selv i en pandemi som mange har kjent konsekvensene av på kroppen, er et testament til hvor viktig saken er for veldig mange – og hvor neglisjert rasismedebatten har vært i Norge.

Kritikk av systemisk rasisme innebærer ikke nødvendigvis en overbevisning om at rasismen er villet eller bevisst, men en anerkjennelse av at diskriminering kan eksistere på et overordnet plan på tross av gode intensjoner. Nettopp fordi politikere er mennesker og politiske systemer er skapt av mennesker er det ikke nok å kun «rette blikket mot oss selv» når vi snakker om rasisme. Mennesker er feilbarlige, og derfor må vi tørre å snakke om hvordan våre systemer også er det.

BLM-demonstrasjonen utenfor Stortinget var like mye et opprop for systematisk antirasisme. Det samme var forslaget om å fjerne Churchill-statuen. Statue-debatten kom ikke fra en intensjon om å skrive om historien, men heller å tenke over hvem man skal gi hederstegn. For historien er ikke nøytral – hvilke sider vi viser fram og hvordan vi framstiller folk betyr noe. Det er en politisk debatt verdig.

(artikkelen fortsetter)

Transseksualitet er ikke en trend eller et tegn på at moderniteten har gått til hodet på ungdommen som ønsker å stå «fritt til å velge eget kjønn». Det er mange diskusjoner det er verdt å ha om kjønnsroller og kjønnsidentitet. Men det er en lang vei fra å hevde at transdebatten er et problem for et solidarisk og medmenneskelig parti som MDG.

Hoff-Elimari ber om at vi ikke skal forkaste «selv den mest intuitive kunnskap om hva vi homo sapiens faktisk er». Slik «intuitiv kunnskap» har aldri vært satt i stein; kvinner var mindreverdige, og de homofile var psykisk syke. I flere tiår har ideen om homo economicus, det superrasjonelle mennesket, dominert. Om det konservative verdisynet innebærer å elske naturen slik den er, bør det også inkludere å elske mennesker slik de er. Noen er trans og det er helt naturlig.

Om det konservative verdisynet innebærer å elske naturen slik den er, bør det også inkludere å elske mennesker slik de er. Noen er trans og det er helt naturlig.

Hoff-Elimari unnlater å nevne bakgrunnen for SV og MDGs forslag om å kompensere de som hadde gjennomgått kjønnskorrigerende operasjon før 2016. Inntil da måtte man tvangssteriliseres ved å fjerne reproduktive organer for å kunne endre juridisk kjønn. Uavhengig av hvor man står i transdebatten håper jeg man kan være enige om at tvangssterilisering er et alvorlig og unødvendig maktovergrep, som staten bør stå til rette for.

Helt til slutt: Selv om mange av sakene Hoff-Elimari trekker fram kan legges under fanen «verdiliberal», tror jeg det er viktig at den grønne bevegelsen også kan skille mellom de enkeltsakene man er uenige om. Man kan være for selvbestemt abort, men ikke aktiv dødshjelp. Jeg er «trans-ally», men vil ikke nødvendigvis støtte kjønnsnøytrale personnummer. Dersom man faller om på gata er det viktig for sykehuset å vite hvordan de skal dosere medisinen, og her er kjønn en viktig faktor.

Sist gang noen skulle danne regjering i Norge, lå kvinners rett til selvbestemt abort på forhandlingsbordet. Det er et av mange eksempler på hvorfor MDG trengs som en verdiliberal kraft i norsk politikk. Klimasaken har ikke råd til at vi taper de unge, progressive velgerne til andre partier, og politikk for rettigheter og frihet er for viktig til å bli påklistret den overfladiske merkelappen “radikal”.

At høyresiden ikke har tatt eierskap til antirasisme og transpositivisme får stå for deres egen regning. Vi ofrer ikke vår blokkuavhengighet ved å være tydelige der de ikke er det. Det er som Hoff-Elimari sier: det er velgerne som sikrer oss valgseier. Nettopp derfor må vi tydelig vise at vi er et parti som ikke er redd for å stå i bresjen for marginaliserte grupper.