Krig, frihet og pandemi

Frihet er et ord vi knytter sterke følelser til og som vi er villig til å gå i krigen for. Men hva mener vi egentlig med frihet? Frihet er et rikt og mangetydig begrep. Mener vi frihet fra det som begrenser? Frihet fra at andre bestemmer hva jeg skal gjøre eller tenke? Eller frihet til å kunne velge å bli «forfatter i eget liv»? Til å leve livet slik jeg selv vil og med hvem jeg vil? Den første friheten står på spill i en krigssituasjon. Fienden begrenser friheten til å bevege seg, og kan frata deg livsgrunnlaget. Håpet er å vinne krigen og få friheten tilbake. Seierherren står overfor nye utfordringer: Når du kan si hva du vil, kjøpe det du vil, når du vil, ja, når du kan du velge mellom å reise til 100 forskjellige steder i verden, hva gjør du?

Denne «positive» friheten har Ola og Kari Nordmann hatt gradvis mer av siden 1945. Etterkrigstiden har vært en eventyrlig periode preget av økonomisk vekst og masse oljepenger. Har livskvaliteten steget like mye? En viktig del av livskvaliteten er subjektiv og betinger indre frihet. Frihet til å vokse som menneske, til å utvikle seg i pakt med sine kjerneverdier, til å kunne bli den beste versjonen av seg selv.

Har vi det vesentlig bedre i 2020 enn under andre verdenskrig? Samfunnet har endret seg radikalt. Fra å være et bygdesamfunn, bor de fleste av oss nå i store byer med en markedsøkonomi hvor det aller meste kan kjøpes for penger. Er noe tapt på veien? Kan vi lære noe av krigsårene 1940-1945? Jeg vil utforske om vi kan bruke erfaringer fra krigen for å søke tilbake til visdom i ordspråk og økologisk tenkemåte – for å øke vår indre frihet.

Ordet fanger

En av det tjuende århundres viktigste filosofer er Ludwig Wittgenstein (1889-1951). Han søkte tilflukt i de norske fjell i seks perioder. Deler av denne tiden var han professor i filosofi ved universitetet i Cambridge i England.I Norge bodde Wittgenstein mest helt alene i en enkel hytte i Skjolden i Sogn ved inngangen til Jotunheimen. Her skrev og tenkte han og gjorde sine filosofiske nedtegnelser – ofte i enkeltsetninger – som til og med var kodet. Han skrev blant annet at jakten på den gode formulering kunne ta flere dager. Ett av Wittgensteins mest gåtefulle utsagn er at det viktigste i livet kan vi ikke si noe om. Det tilhører det usigelige. Dette uttrykker noe om språkets grenser, noe Wittgenstein mer enn de fleste andre filosofer reflekterte over.

Ordspråk brukes i mange sammenhenger og kan trøste og hjelpe i vanskelige tider. I mange hundre år fantes skolebøker som kun inneholdt ordspråk. Dette betød at sannheten var gitt og «funnet en gang for alle». Da var tiden preget av naturalhusholdning og selvforsyning. Dette står i kontrast til nyere ordspråk som har stor gjennomløpshastighet. I en tid med nye medier oppstår og lages nye kontekster som er tolkningsgrunn som ordspråk må forstås i. Den eldste i båten er ikke lenger den klokeste.

Ordspråk viste til tradisjonen – til hva kloke forfedre og formødre huskes for. Vi har jo til og med en egen bok i Bibelen som heter Salomos ordspråk. Salomo var sønn av Kong David og var selv konge i Israel ca. år 1000 før Kristus. Her kan vi lese at ordspråk fra Salomo skal «gi kunnskap om visdom og formaning, til å forstå forstandige ord, til å ta imot formaning som gir innsikt om ærlighet, rettferd og rett, til å gi uvitende vett og den unge kunnskap og omtanke. Den vise skal lytte og øke sin lærdom, den kloke lære å bruke sin tanke så han forstår ordspråk og bildetale, vismenns ord og gåter». (Ordspråkene 1:1-7).

Felles for de gamle ordspråk var at tilværelsen var i en slags balanse: «Går det bra nå, får vi nok senere en nedtur; er det ille i dag, får vi oppreisning i morgen» (Brikt Jensen 1994 s. 4). Nytten til ordspråk er ofte å sette motgang i perspektiv», og gi uttrykk for innlevelse, forståelse og medfølelse. Vi kan med andre ord trøste andre og oss selv over at det som oppleves tungt nå, er allmenngyldig. Det meste kunne ha vært verre! Folk flest har overlevd problemet vi selv står midt oppe i.

Hvilke ordspråk kan være en hjelp i en krisesituasjon? De om håp: «Alt har den som kan håpe, intet har den som har mistet håpet.» «Det er håp i hengende snøre.» Andre aktuelle ordspråk i en krisetid som det er vel verdt å reflektere over er: «Hjelp i nød er dobbel hjelp». Og «det som er smått i overflod, blir stort i nød». Videre at «mangt blir nyttig i nøden» og at krise er en mulighetenes tid til å lære seg noe nytt: «nød lærer naken kvinne å spinne».

Til sist vil jeg fremheve det som er så utrolig vondt å snakke om, fordi mennesket er «skrudd sammen» slik det er. Følgende ordspråk uttrykker det vi «ikke kan eller vil» tale om fordi opplevelsen var så vond at vi beskytter oss fra den for å unngå angst. En slik opplevelse kalles gjerne et traume; og kan være en krigsopplevelse; overgrep eller vold som har satt seg fast i kroppen som et sår: «Små sorger taler, de store tier».

Men det ligger et dilemma her. Kanskje trenger vi denne opplevelsen? For det er i opplevelsen vi endres. Ikke i forklaringen. Det er et utall av måter å beskytte oss mot det som rører ved eksistensen og friheten. Vi kan bruke et forklarende språk. Det kan roe oss ned. Vi kan forsøke å snakke oss vekk fra angsten ved å sette på «språkmaskinen» vår. Vi kan sette på TV-en eller radioen og midlertidig beroliges av ordstrømmen. Men vi må akseptere at det finnes smerte og ensomhet i verden, og at vi ikke alltid skal flykte fra det usikre og ubegripelige. Mennesket er levende, det er et under over alle undere, og for å kjenne på lidenskapen og den dype gleden, må vi ikke kun bruke intellekt og fornuft (Schibbye 2006 s. 131-138).

Markedets Nytale

Vi kan undres over hva en krise gjør med oss som mennesker. Vi kan komme nærmere andre og oss selv. En krise kan få fram det beste og det verste i oss. Det er under press at vår moralske karakter, vårt etos, vises. En bonde jeg kjente deltok aktivt i hemmelige fallskjermslipp i sitt nærområde under krigen. Det var bemerkelsesverdig at denne femårige innsatsen under krigen dominerte alle de neste 60 årene av hans liv. De sterke inntrykkene hadde brent seg fast i bevisstheten: Kommer flyene i kveld? Blir vi oppdaget av tyskerne nå, blir vi drept på øyeblikket – i beste fall. En overflod av kameratskap og mening.

I en krisetid blir våre roller stokket om. Kortene legges på nytt. Nå er det eksistensen, ikke essensen som er i spill. Det er det levende, det vibrerende og det autentiske som nå får større plass i livene våre.

Språket er et speil i denne sammenheng. En åpenbar forskjell mellom krigens dager og velstanden i Norge fra 1970-tallet og framover, er markedstenkning og globalisering. Dagligspråket under krigen og nåtidsspråket er som to forskjellige verdener. Før gjaldt det «å klare seg» med det en hadde for hånden og håpe på bedre tider. Nå har markedsspråket infiltrert de fleste livsområder. Grådighet er for eksempel et ord som sjeldent ble brukt i media før 1980-tallet. Nå er det dominant. Og grådighet ødelegger indre frihet!

Nyordene er mange. Et lite knippe er valgfrihet, anbud, konkurranseutsetting, privatisering, bunnlinje, «downsizing», effektivitet, kunder, brukere, strategi, innsatsstyrt finansiering og evidens. Dette er honnørord som ofte brukes av den politiske og økonomiske elite i Norge i dag. Ordene er rettet mot noe objektivt som kan måles og utrykker at «noe skal utøves overfor noen». Noen og «det» skal styres og kontrolleres (Schibbye 2006). Hvilke ord taper i denne sammenheng? Blir ord som medmenneskelighet, medfølelse, omsorg, det uforutsigbare, dvs. det som hører eksistensen til, drevet ut av oppmerksomhetsfeltet? I krigens dager kunne folk stå i køer for å få mat til å overleve. Hva driver oss i dag i et land som har materiell overflod?

Åpenbare trekk ved det moderne samfunnet er alle «merkevarene», og reklamen som omgir oss i byrommet, på bygninger, i «buss-skur» – hvor enn øyet hviler i en storby. Det å bygge merkevarer, «branding», å gi objektene et særpreg, en identitet, ja, «en sjel», er en viktig del av moderne bedriftsøkonomi. Det brukes psykologisk forskning for å maksimere profitten til bedriftene. Ideen er at når en kunde velger et bestemt merke, reduseres kundens sosiale risiko og han føler seg tryggere. Merket påvirker kjøpers selvbilde og bedrer selvtilliten ved å «skape et kognitivt monopol i kundenes bevissthet». Dermed får produktet større verdi enn den konkrete nytteverdien.

Eric Fromm (1900-1980) så de første tegnene på denne «merkevarekulturen» og varslet om den allerede under krigen. I de store byer i Europa og USA hadde industrialiseringen og sentraliseringen begynt, og markedsføring ble et stadig viktigere fagfelt. Fromm observerte at vi ikke bare kjøper merkevarer, men at vi også forsøker å selge oss selv som om vi er varer på markedet, altså fremstå som glattpolerte merkevarer. Strategien er å tenke på seg selv som en merkevare som har fast identitet, og for å oppnå en høy pris i markedet, må en tilpasse seg markedssituasjonen.

Dette innebærer en fare for å tingliggjøre seg selv. Man omdannes til et objekt med bestemte egenskaper. Konseptet er å lage en «innpakning» av deg selv som passer inn i den konteksten du ønsker å være i. Og «leverer du varene» i samsvar med de ytre forventningene, oppnår du høy pris i arbeidsmarkedet.

Hvordan går det da med den som feiler i å investere i seg selv som et profitabelt objekt, eller blir syk eller gammel og mister sin markedsverdi? Han eller hun blir en feilvare – en fiasko på markedet. Dermed mistes verdigheten, og troen på å ha egenverdi. En forblir en verdiløs vare som ikke kan «omsettes». Det nye bedriftsøkonomiske språket reduserer oss til kun bytteverdi. «Vi mister oss selv som en unik og uerstattelig skapning. Det innebærer at jeg også mister min erfaring av meg selv som subjekt, og dermed mine egne erfaringer, mine tanker, mine følelser, mine valg, mitt skjønn og mine handlinger. Ting har ikke noe selv og mennesker som har blitt ting kan ikke ha noe selv.» (min egen oversettelse av Fromm 1955, s. 142-143). Da kan de heller ikke ha indre frihet. De blir essens, et objekt, en fast ting som ikke har evnen til selvrefleksjon. Da vil vi slutte å snakke om egne følelser og om hva som gir mening. «I stedet sladrer vi og snakker om baderomsfliser, jobb eller biler… eller at vi har lest de siste bøkene, sett de siste teaterstykkene…» (Schibbye 2006 s. 62). Men eksistensen forstummer ikke helt. Det er hele tiden mulig å «komme til seg selv».

Dypøkologien gir oss alle egenverdi

Arne Næss (1913 -2009) systematiserte ideer fra vestlige og østlige kultursfærer som samlet sett kalles dypøkologi (Næss 1989, Ims 2011). En grunnleggende premiss i dypøkologien er at alle levende vesener har egenverdi – uavhengig av menneskers nytte – og bør gis mulighet til å oppnå «selvrealisering». Det innebærer også at menneskene ikke har rett til å redusere det biologiske mangfoldet. Dette er vesentlig i en tid hvor mange arter er forsvunnet med mer enn 40 prosent de siste 50 år. En konklusjon vi kan trekke av et dypøkologisk tankesett er at hvis mennesket skader naturen, vil det samtidig skade «seg selv». Alle dyr, om det er kyr på båsen, kyllinger i bur eller ulv i skogen, har rett til selvrealisering.

Næss hevder at vi trenger en ideologisk forandring fra velferd og levestandard til livskvalitet. Næss slår hull i myten om at økonomisk vekst nødvendigvis er mål og mening med økonomien. Målet i en økonomi må være menneskelig livskvalitet. En rekke empiriske funn viser at materiell vekst kan gå på bekostning av livskvalitet. Vi ser dette i mange vestlige rike land. Vi ser at gjennomsnittlig lykkenivå er redusert de siste tiår i flere vestlige land selv om brutto nasjonalprodukt har steget jevnt. Mange undres over hvorfor det er slik at høyere inntekt ikke fører til den store velsignelsen mange trodde på og la til rette for. En grunn er at over en viss inntekt som dekker grunnleggende materielle behov for mat og bolig, er det sosiale og eksistensielle/spirituelle behov som må dekkes. Paradokset er jo at arbeidsfolk i Norge kjempet seg til ny lov om 8 timers arbeidsdag i 1919, men at mange studenter og «hvitsnipper», leger og konsulenter likevel jobber mer enn 50 og 60 timer per uke. Kravene fra markedet og arbeidsgiver vokser Arbeidsmengden sluker friheten. Dess mindre tid blir det tilbake til samvær i familie, til å dyrke vennskap og til å være i naturen. Nyere forskningsresultater viser at med høy inntekt vil vi miste de daglige små gleder ved å kunne spise en is eller et godt måltid mat. Et annet funn (Kahneman 2011) illustrerer problemet med «miswanting», nemlig å ønske seg feil «ting», å ville noe som viser seg å ikke være det man drømte om. Graset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet. Generelt er gleden ved gode relasjoner undervurdert og gleden ved å skaffe seg materielle ting overvurdert.

Er dypøkologi en utopi? Livsfjernt sludder? Kanskje, men utopier kan gi kraft og retning å navigere etter. Når vikingene navigerte etter stjernene, trodde de ikke at de kunne nå opp til stjernene, men stjernehimmelen var retningsgivende når de var langt til havs. Dypøkologien er en systematisering av tanker som viser en mer bærekraftig retning for samfunnet.

Vant vi friheten da vi vant krigen?

Våre forfedre kjempet for å vinne tilbake friheten. Vi vant krigen, men fikk vi friheten og livskvaliteten virkelig tilbake? Eric Fromm skrev i 1941 at moderne mennesker ikke tåler friheten, men flykter fra den. I et langt historisk perspektiv ser vi at føydalsamfunnet som gradvis ble oppløst på 1500-1600 tallet førte til at enkeltmennesket fikk større ytre frihet. Men frihet dreier seg ikke bare om mengden av ytre begrensninger, men også om kvalitative relasjoner.

Vi må oppnå en ny type frihet, en som gjør oss i stand til å realisere vårt eget autentiske selv, et rom under fasaden hvor vi selv er herre og mester. Folk flest oppnådde større ytre frihet fra stavnsbånd, men det førte samtidig til større ensomhet. Hvordan takler vi den nye ensomheten? Protestantene forsøkte å frigjøre mennesket spirituelt, og kapitalismen fortsatte med å frigjøre menneskene sosialt og politisk. Individet var ikke lenger del av et fastlagt sosialt system basert på tradisjon. Nå kunne enhver arbeide «i sitt ansikts sved» og oppnå den «amerikanske drømmen». Det gjaldt bare å være driftig. Men Eric Fromm beskrev krefter som får oss til å flykte fra friheten og inn i det totalitære. Hva er vel friheten når en lever sitt liv gjennom fikserte roller og script, med TV-en alltid påslått, samtidig som en scroller over facebook for å se etter nye meldinger? Er det for å døyve usikkerheten og ansvaret som ligger innbakt i friheten?

Fromm skriver om tre viktige mekanismer for å flykte fra frihet: Autoritarisme, destruktivitet og konformitet. Den første går ut på å overgi sin uavhengighet til noen eller noe på utsiden av en selv for å oppnå styrke som en mangler som individ. Dette kan ta form av å redusere seg selv ved å skade seg selv, eller motsatt som sadistiske tendenser, dvs. å kjenne styrke ved å dominere andre. Fromm konkluderer med at både masochistisk og sadistisk streben hjelper individer til å flykte fra den utålelige følelsen av maktesløshet og det å være alene (1941 s. 173). Den andre siden av dette er å bli en del av en større og mektigere makt utenfor seg selv. Denne makten kan være en person, en institusjon, Gud, en nasjon, eller samvittigheten. En overgir seg selv og sin frihet, og mister sin integritet. En vinner ny sikkerhet og ny stolthet ved å oppleve at en bidrar til den makten en underkaster seg. Dermed «frigjøres» en fra ansvaret for å styre sitt livsløp.Den andre mekanismen er destruktivitet. Den medfører et ønske om å eliminere objektet (1941 s. 202-208), og det kan være et angrep rettet mot en selv, andre mennesker eller en ide. Roten til destruktiviteten er følelsen av maktesløshet og isolasjon, samt ulevd liv. Det kan være et siste fortvilet forsøk på å redde seg selv fra å bli knust av trusselen fra utsiden. Ved å ødelegge verden, prøver en å unnslippe den opplevde trusselen. Et problem er at hvis en lykkes, vil en ikke få det bedre. Fromm skriver at den destruktive væremåten kan observeres i mange relasjoner – ofte forkledd – som patriotisme, plikt, kjærlighet eller samvittighet. En viktig forklaring til destruktiviteten er at den skyldes ulevd liv. Den kan sees som et resultat av at den «naturlige» utviklingen i sanselighet, emosjoner og intellekt er blokkert, slik at jeg ikke kan realisere mitt potensiale. Selv om mange ytre tabuer er forsvunnet, kan den indre blokade være tilstede. Her tangerer Fromm det Freud kaller dødsinstinktet som kan være like sterkt som det seksuelle libidoinstinktet.Den tredje mekanismen, konformitet, er svært utbredt. Individet slutter å være seg selv. Han eller hun tilpasser seg den personligheten som tilbys i den bestemte kulturelle konteksten som gjelder, og blir lik alle andre. En styres av hvem de andre forventer at han eller hun skal være. Jeg blir da en automat, et nyttig tannhjul i det store systemet som glir inn og faktisk blir den rollen som jeg er tildelt (Ims 2006). I følge Fromm er prisen som betales høy. En taper sitt eget selv – den autentiske person jeg kunne ha vært. Derfor mener Fromm at forestillingen om individets frihet er en illusjon for mange (1941 s. 209).

Livets fineste øyeblikk er enkle

Middelaldersamfunnet kollapset, krigen ble vunnet og individet fikk sin frihet, men hadde vanskelig for å leve i denne nye virkeligheten. Alt dette førte ikke til «frigjøring på egne premisser», men til at vi flyktet inn i roller og underkastet oss autoritære ledere eller bevegelser. Vi realiserte ikke vårt potensiale, og dermed ble ofte energien vår kanalisert inn i destruktiv virksomhet.

Utfordringen er å ta tilbake vår indre frihet. Virkeliggjøre drømmer som ikke kunne realiseres på grunn av at vi alltid måtte følge det samme mønsteret – løpe med i det samme «hamsterhjulet» og delta i rotteracet i samfunnet.

På kulturfeltet råder polarisering mellom mennesker. Ensretting og ekkokamre er et økende problem i et mediedominert samfunn. Dette fører til fremmedgjøring og befester de faste roller. Nå har naturen gitt oss en tenkepause. Koronapandemien har ledet til nedstenging av store deler av økonomien og kulturen i verden. Dette har ført til færre flyreiser, mindre CO2-utslipp og mindre forurensning i luft og i vann. Er dette tiden til å bli kreativ og utvikle sine ferdigheter og kompetanse for slik å kunne velge å gå inn og ut av nye roller? Og hva med naturen? Kan vi si at naturen er blitt friskere når bedriftene er stengt ned, flyene sluttet å bevege seg fra metropol til metropol og turiststrømmen er stoppet fullstendig opp? Fra verdensrommet ser vi nå at mange storbyer i Kina har renere luft. Vil nå naturen få ny mulighet til å regenerere seg selv, redusere mikroplastmonsteret i verdenshavene og skape nytt liv i halvdøde og sure skogsområder?

Virus er jo blant de aller minste mikroorganismer vi kjenner til. Og virus har eget arvestoff. Så dette er en del av menneskets natur. Virus står bak epidemier som meslinger, polio og hiv. Koronavirus er et naturfenomen som finnes i mennesker og som vi kan undre oss over. Har koronavirus noe med moderne menneskers levemåte å gjøre? Har viruset noe med forurensningen i havet og lufta og gjøre? Kan vi tenke at global oppvarming er krisen som atter beviste at naturen er selvregulerende? At lufta og vannet trengte fornyelse og sørget for det? Kan vi tenke oss at de økologiske system har satt seg til motverge og motbevist at mennesket kan sette seg over naturen? At vi må samarbeide med naturen, og innse at vi er – som dypøkologien forutsetter – kun en del av den? Det betyr ikke at menneskene er ansvarsløse. Tvertom – mennesker har bevissthet og kunnskaper om truslene og frihet og ansvar til å velge en annen kurs. Vi må ikke flykte fra dette ansvaret. Det er dette vi typisk gjør når vi dekker oss bak rollene og maskene for å slippe angsten fra usikkerheten i verden vi lever i.

En annen innfallsvinkel til frihetens problem får vi ved å følge Barry Schwartz' (2004) tankegang. Han begrunner «Why More is Less» i boken «The Paradox of Choice». Vi vant friheten og fikk et utall av nye valgmuligheter. Når vi kan velge mellom 100 forskjellige oster i supermarkedet eller 20 ulike merker blå olabukser, hvordan takler vi det? Vi må begynne å lære oss å spørre på en annen måte. Øker valgfriheten vår selvrespekt eller reduseres den? Øker valgfriheten vår mulighet til å delta og påvirke samfunnet vi er en del av? Økes muligheten til å velge det livet jeg ønsker meg? Den store mengde ulike oster, merkevarer eller flyreiser bidrar lite eller ingenting til den type frihet som teller. Tvert imot, alle valgene vi må ta kan hemme oss og svekke vår frihet ved å sluke tid og energi vi burde ha kunnet bruke til viktige gjøremål. Moralen er å lære å ta gode valg om ting som betyr noe i våre liv. På denne måten kan vi også erobre større indre frihet ved frivillig å pålegge oss begrensninger. Vi kan komme et stykke på vei med å lage noen andreordens regler ved å si at i dag skal jeg ikke bruke bilen, eller at jeg i sommer skal velge å feriere i Norge. En som velger å gå i kloster som munk eller nonne er prototypen på en som pålegger seg en masse ytre begrensninger for å kunne utvikle seg som menneske. En annen strategi er å stoppe letingen etter det aller beste alternativet, når en har funnet «det som er godt nok». Har man funnet «en nål i høystakken», bør en slutte, og ikke fortsette å lete til den skarpeste nålen er funnet. Den aller viktigste strategien for å øke sin indre frihet oppstår når en slutter å sammenligne seg med «de andre».

Tenker vi på at kloden vår blir syk av varme, må vi erkjenne at menneskelig aktivitet er en del av problemet, og må være en del av løsningen. Det er håp når vi aksepterer at vi mennesker er en del av – og i – en vidunderlig natur. Når vi kan tenke oss at biosfæren prøver å «gjenfinne balansen, med litt hjelp fra deg og meg», slik Per Espen Stoknes skriver i Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming (2017, s. 317). Da blir jeg’et ikke lite, men selvet blir omfattende – natur og andre mennesker blir en del av mitt selv. Og da kan dypøkologiens prinsipp om «selvrealisering for alle levende vesener» bli den nye erkjennelsen. Da kan vi oppnå et meningsfullt liv med indre frihet. Kanskje er det de enkle, men grunnleggende erfaringer av å eksistere som gir livet de fineste øyeblikk, og slike erfaringer var det mange mennesker som opplevde under 2. verdenskrig.

Referanser

Fromm, E. (1941) Escape From Freedom. An Avon Library Book.
Fromm, E. (1955) The Sane Society, An Owl book, Henry Holt and Company, New York.
Ims, K. J. (2006). Take it Personally, i L. Zsolnai and K. J. Ims, (eds.) Business Within Limits. Deep Ecology and Buddhist Economics.). Peter Lang, Oxford,
Ims, K. J. (2011) Deep Ecology. In Bouckaert, L. Zsolnai L. (eds.) The Palgrave Handbook of Spirituality and Business. Palgrave, New York
Kahneman, D. (2011) Thinking Fast and Slow. Penguin Books, London
Næss, A. (1989) Ecology, Community and Lifestyle. Outline of an Ecosophy. Translated and edited by David Rothenberg. Cambridge University Press, Cambridge
Jensen, B. (1994) Ordspråk leksikon. Politikens Forlag A/S (Schibsteds Forlag Oslo 1996)
Schibbye, A.L. Løvlie (2006) Livsbevissthet – om å være til stede i eget liv. Universitetsforlaget, Oslo
Schwartz, B. (2004) The Paradox of Choice. Why More is Less, Harper. Perennial.
Stoknes, P.E. (2017) Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming, Tiden Norsk Forlag, Oslo.