Koronakrisa kan bli en klimakur – om vi vil

Fredag 27. mars lanserte regjeringen sitt forslag til den neste krisepakken for næringslivet, som behandles i Stortinget over helgen.

Det er usikkerheten som rår i koronaens tid. Økonomien har gått inn i en slags dvalemodus ingen vet hvor lenge vil vare. Vi vet foreløpig lite om forløpet til denne pandemien. Virusets ukjente natur gjør at det er stor usikkerhet om hvor lenge det tiltakene vil måtte vare. Men klimakrisa blir ikke permittert, selv om noen av oss blir det. Jorda opphetes dag for dag, og klokka tikker fortsatt ned mot 2030. Fordi CO2 har en lang atmosfærisk levetid, fortsetter planeten å varmes opp til tross for at utslippene våre reduseres akkurat nå. Sårbar natur og truede arter er fortsatt under sterkt press.

Utfordringen nå er at vi som samfunn må ha mer enn én tanke i hodet. Vi må klare å sikre de arbeidsplassene som kan gå tapt, samtidig som vi innretter økonomien for en grønnere fremtid. Dessverre ser vi eksempler på det motsatte. Deler av EUs grønne satsning settes nå på pause som et resultat av krisetilstanden i Europa. Kina lemper på miljøreguleringer for å stimulere økonomien. Et lyspunkt i det hele er Sør-Korea som benytter krisen til å lansere sin Green New Deal og annonserer innføringen av en karbonskatt, samt en utfasing av fossil energiproduksjon kombinert med en storstilt statlig investering i fornybar energi.

I usikre tider kan det være fristende å falle tilbake på gamle vaner og prøvde løsninger. Men løsningene for det 20. århundrets økonomi, som å stimulere til utnytting av fossile ressurser, storstilt metallindustri eller eiendomsutvikling, er ikke den rette medisinen for den klimaomstillingen vi skal gjennom i dette århundret. Vi skal avkarbonisere transport- og energisektorene samtidig som vi reduserer det globale økologiske fotavtrykket. Vi nordmenn må redusere vårt materielle forbruk ganske mye for å komme til et bærekraftig nivå innenfor planetens tåleevne.

Det grønne skiftet verden skal igjennom krever rask og radikal endring av økonomiske strukturer og forretningsmodeller så vel som tankesett. Dette arbeidet har bare så vidt begynt, og vi kan ikke la koronaviruset sette tilbake de fremskrittene vi har sett. Vi er i gang med å bygge ut fornybar energi og elektrifisere transportsektoren. Vi må fase ut produksjon og forbruk av fossil energi og for at ikke fornybarsatsingen skal spise seg inn i urørt natur, må vi satse på energieffektivisering og redusert forbruk. Dette krever både innovasjon og store investeringer.

Verden må tenke nytt om hvordan økonomien skal fungere, dersom den skal jobbe for oss, ikke mot oss i denne krisen.

Verden må tenke nytt om hvordan økonomien skal fungere dersom den skal jobbe for oss, ikke mot oss, i denne krisen. Da må vi tørre å sette spørsmålstegn ved gårsdagens svar og løsninger.

Den økonomiske krisa som følger av korona vil også kreve store offentlige tiltak. Det som både er en tilbudsside- og etterspørselssidekrise, vil kreve store statlige stimuleringspakker om en stund når samfunnets hjul skal dyttes i gang. Hvorfor ikke bruke disse krisepakkene til å framskynde den grønne omstillingen av norsk økonomi?

Riktignok er krisepakkene i denne fasen primært ment å tilføre likviditet for å unngå konkurser og mislighold av gjeld. Men om en stund når skoler og barnehager åpner igjen, kan vi satse på storstilte og framtidsrettede prosjekter for å sørge for at folk har en jobb å gå til. Vi må se dette som en anledning til å sette i gang de riktige satsningene. La oss bruke krisepakkene til å satse mer på sirkulære næringer, prosjekter som reduserer klimagassutslipp og som letter presset på naturen.

Det vanskelige spørsmålet vi må stille oss er om takten i den økonomiske aktiviteten, forbruket og veksten skal tilbake til den trenden vi var på før?

Basert på regjeringens første krisepakker er det imidlertid ikke den veien det går. Så langt vitner regjeringens strategi om at vi fortsatt er fastlåst i gårsdagens økonomiske modeller. Den første krisepakken tilførte likviditet i form av kreditt, mens den andre (foreslåtte) krisepakken, som ble lagt fram 27. mars, er en slags kontantstøtte for næringslivet som skal dekke en andel av bedriftenes faste utgifter. Her sidestilles de grønne bedriftene og næringene med de grå og fossile. Og det stilles ingen spørsmål ved hvilken verden vi skal skape etter krisa.

Det vanskelige spørsmålet vi må stille oss er om takten i den økonomiske aktiviteten, forbruket og veksten skal tilbake til den trenden vi var på før? Er det mulig dersom vi skal unngå å ytterligere gå utover jordas tåleevne?

Vi kommer ingen vei med å bruke gårsdagens løsninger på dagens problemer. Da binder vi oss bare enda mer fast til den grå masta. De siste tiårene har vi slitt med en voksende gjeldsrate, finansiell ustabilitet, økende økonomisk ulikhet og et voksende klima- og miljøproblem. Omstillingen til et bærekraftig samfunn krever en nytenkning av økonomien. Da må vi ha en pluralistisk tilnærming til økonomifaget, også når vi utformer korona-krisepakker.