Klimastreik for fagbevegelsen?

Koronaviruset stenger ned verden og med det kommer en kraftig nedgang i klimagassutslippene. Hvor mye vet vi ikke ennå, men de fleste er nok enige i at nedgangen ikke er konstant og metoden, rask nedstenging av samfunnet, neppe er veien å gå for å få til varige kutt i utslipp. Men, som Marie Skyberg Borgen og Karl-Fredrik Tangen skriver i essayet Har klimastreiken blitt for streit?: «Koronapandemien er i ferd med å utvide radikalt hva som er mulig å tenke seg.» Kan det bety at det er mulig for fagbevegelsen å tenke nye tanker om klimastreik?

Fagforbundet, NTL, Handel og Kontor og EL og IT-forbundet har tidligere gått ut med støtte til klimastreikende ungdom. Det samme har to tidligere LO-ledere, Gerd Kristiansen og Gerd-Liv Valla. Selv nåværende LO-leder Hans Christian Gabrielsen har uttrykt seg anerkjennende om de unge klimastreikerne, selv om han ikke har gitt sin tilslutning til deres krav om stans i ny oljeproduksjon. Likevel har ingen LO-forbund tatt til orde for selv å gå til streik for klimaet. Kan koronakrisen endre på det?

Som så mye annet med denne krisen vil nok ikke fasit foreligge før om lenge, men noen tanker kan vi gjøre oss.

For det første har vi fått en påminnelse om at politikere både kan og vil ta i bruk dramatiske tiltak når situasjonen er kritisk, og den blir oppfattet sånn av store deler av folket. Det er også en påminnelse om at dramatiske tiltak gir dramatiske konsekvenser. En firedobling av antall arbeidsledige nærmest over natta er både dramatisk og egentlig uholdbart.

Men det er også en påminnelse om at vi kan gjøre ting dramatisk annerledes og likevel få samfunnet til å gå rundt på et vis.

For det tredje har vi fått en påminnelse om at det ikke nødvendigvis er de mest høytlønnede blant oss som holder hjulene i gang. Det er det bønder, gjestearbeidere, renholdere, butikkmedarbeidere, renovatører og sjåfører, hjelpepleiere og sykepleiere som gjør (noen nevnt og mange glemt).

Vi ser også at ved krise er det stat, styring, byråkrati og offentlig sektor som utgjør kjernen i virkemiddelapparatet. For en gangs skyld har ikke regjeringens svar vært mindre skatter og mer marked. Koronasituasjonen har samtidig ført til en reduksjon i forbruk, og for de fleste har ikke det nødvendigvis blitt opplevd som en belastning. Det viser seg at nordmenn generelt klarer seg fint med lavere forbruk, og om det i en viss grad kan videreføres når unntakstilstanden glir over i mer normale former, vil det kunne ha god miljøeffekt.

Det viser seg at nordmenn generelt klarer seg fint med lavere forbruk.

Ikke minst tror jeg vi kan slå fast at vi ikke var godt nok forberedt. Vi har lenge vært klar over mulighetene for at en pandemi av det slag vi har i dag, eller verre, har vært en reell fare. Vi har ikke visst når, men at det en dag ville komme en pandemi (og at det en gang vil komme en ny), det er sikkert.
Bør disse påminnelsene, eller lærepengene, få oss til å tenke nytt om klimastreik, også for oss voksne?
Er vi villige til å streike for kraftige tiltak i dag for å unngå dramatiske tiltak i morgen?
Er vi villige til å streike for å få et annerledes samfunn som ikke bare går rundt på et vis, men som fungerer bra?
Er vi villige til å streike for at de som holder hjulene i gang i dag skal kunne bidra til den rettferdige omstillingen, og ikke bli passive ofre for omstillingen i morgen når dette er like aktuelt?
Er vi villige til å streike for en sterkere offentlig sektor og mindre marked?
Er vi villige til å streike for å gjøre samfunnet rustet for klimaendringene som kommer?

I dag har de fleste av Fagforbundets medlemmer, i likhet med de fleste andre her i verden, nok med å takle dagens krise. Men når støvet har lagt seg kan det hende streikeviljen reiser seg.