Klimakomplisering – partielitenes favorittsport?

For et år siden skrev to sentrale MDG-ere, Anders Skyrud Danielsen og Ingrid Liland (D&L), en artikkel i Pan med tittelen Klimakomplisering, der de kritiserte forslaget om klimabelønning, også kjent som karbonavgift til fordeling (KAF) – dvs. at økte klimaavgifter tilbakebetales direkte til folk, i utgangspunktet likt for alle innbyggere. Den ble besvart av Erlend Kristensen, MDG Sandnes, og Thomas Laudal (Universitetet i Stavanger). Kristensen og Laudal tok for seg «de store linjene» i D&Ls argumentasjon. I dette innlegget skal jeg ta for meg noen viktige «detaljer». For ofte viser djevelen hoven i detaljene. Diskusjonen av «detaljene» er blitt veldig mye viktigere med Hadia Tajiks kronikk «Rettferdig klimapolitikk» i Klassekampen 9.12.2020. For Tajik feier av banen D&Ls hovedpoeng, nemlig at det bare er å bruke dagens avgiftssystem, bare med veldig mye høyere avgifter. Tajiks utgangspunkt er at flate avgifter rammer sosialt skjevt. Dermed må det være en form for tilbakebetaling. Klimapolitikken må være fordelingsmessig rettferdig.

Djevelen i detaljene

At Tajiks kronikk kom samtidig med statsbudsjettet er neppe tilfeldig. For MDG, SV og Rødt har alle lagt fram alternative statsbudsjettforslag med klimabelønning. Nå vet Tajik at den viktigste grunnen til at ledelsene i SV, Rødt, MDG har tatt inn klimabelønning i budsjettene sine, er at de må for å sikre fordelingsmessig rettferdige utslippskutt. Når de ikke må, snakker de minst mulig om klimabelønning. Grunnen til det er enkel. For partier som lå (SV) og ligger (Rødt og MDG) farlig nær sperregrensen så er det sjølsagt risikabelt å si at bensinprisen må øke dramatisk, spesielt i et valgår. Derfor heller de indre kretser i disse partiene sterkt til å utnytte de kjente politiske verktøyene, dvs. små reguleringer og små avgiftsøkninger uten tilbakebetaling. Vedtak på landsmøter, klimabrøl og skolestreiker gjør at dette blir for tamt. D&L var det siste forsøket på å argumentere for bare å øke karbonavgiften kraftig og håpe at man ikke får noen gule vester. Den tida er over. Alle har skjønt at en eller annen form for tilbakebetaling må til hvis klimaavgiftene skal bli så høye at de har noen virkning.

Dermed flytter den politiske kampen seg til «detaljene», til tilbakebetalingen. Figuren nedenfor trenger man ikke å sette seg inn i. Den skal bare illustrere det Grønn skattekommisjon skrev i 2015, nemlig at «karbonprisene varierer betydelig mellom ulike sektorer og utslippskilder.»

Dessverre erstatter ingen av de alternative budsjettene fra SV, Rødt eller MDG dette komplekse avgiftssystemet med en karbonavgift. En slik karbonavgift i entall, ville enkelt og ubyråkratisk kunne pålegges en håndfull med olje-, gass- og kullprodusenter. Disse ville velte avgiftsøkningen over til sine kunder, som ville velte den videre til sine kunder. Til slutt ville den havne hos forbrukerne som ikke kan velte den videre. Det sier noe om den manglende viljen til å gjøre klimabelønning enkelt at en slik karbonavgift, i entall, ikke er nevnt en eneste gang i de tre alternative budsjettene. Derimot er CO2-avgift nevnt 33, 21 og 10 ganger hos hhv. SV, MDG og Rødt. Det er selvsagt en del gjentakelser, men alle tre opererer med ulike satser for ulike næringer.

Å skjerme næringer gjør tilbakebetalingen til folk mindre

En annen populær idé i de tre partienes budsjettforslag er på ulike måter å skjerme enkelte næringer for CO2-avgiften. Enten ved å kompensere næringen for den, slik Rødt gjør, eller ved å la avgiftsinntektene gå inn i fond som næringene disponerer, slik MDG gjør med sitt CO2-fond for transportnæringen. Da får sluttbrukerne ikkenoen kompensasjon for prisstigningen i den sektoren. Da blir systemet minst like usosialt som D&Ls forslag om skyhøye avgifter uten tilbakebetaling. For når de går i statskassa, så har forbrukerne, en ganske indirekte kontroll over hva slags grønne prosjekter avgiftsinntektene brukes til. Derimot har forbrukerne praktisk talt ingen mulighet til å sørge for at transportnæringen virkelig bruker pengene til å få ned utslippene. Erfaringene tilsier at slike fond er lite effektive, ifølge SSB-forskere (Hagem et al. i Samfunnsøkonomen 2/2014). Når næringen får refundert kostnadsøkninger, mister den også mye av motivasjonen for å «snu hver stein». Når avgiften(e) virkelig begynner å bite, hva de ikke gjør i dag, vil alle næringer ha et fond. Det kan lett bli en «kompleks» diskusjon om hvilke næringer som er verdige trengende. Jo flere fond, desto mindre tilbakebetaling, desto mindre fordelingsmessig rettferdighet.

For den enkelte bedrift blir det lønnsomt å bytte næringskode. Det har allerede vært en rettsak om dette mot SSB. Ønsker vi å gjøre klimapolitikken til kompleks advokatmat?

Lær av innføringen av kontantstøtten – da KrF fikk 13,7 %

Alle partiene går inn for såkalt skatteveksling, dvs. at tilbakebetalingen kommer i form av en reduksjon i inntektsskatten. Noe som folk først oppdager når skattemeldingen kommer året etter. Men hvor mange ser på den?

Rødt føyer riktignok til at man kan «utbetale differansen dersom personen ikke betaler så mye i skatt». Hvorfor Rødt ikke gjøre det enklest mulig, og bare utbetaler til alle, er ikke lett å skjønne. Hvor Rødt setter grensen for «så mye» skatt forblir også uklart, men Rødt aner i det minste at ikke alle betaler nevneverdig i skatt.

Det viktigste bruddet med enkeltheten i KAF-modellen, og dermed med den folkelige oppslutningen, er at man ikke gjør tilbakebetaling til en universell rettighet på linje med barnetrygd. Gang på gang har det blitt foreslått av folk på venstresida å sette maksbeløp for inntekt for å motta barnetrygd, fordi den ikke bør utbetales til Røkke og Rimi-Hagen, men det blir nedstemt hver gang. Ikke minst fordi en slik grense er det veldig lett å gradvis senke for å minske statens utgifter.

Når det gjelder klimabelønning har SV har satt grensen for å motta klimabelønning til årsinntekt på 500 000 kroner og Rødt til 600 000 kroner. Ingen av disse grensene er vedtatt av landsmøtene i partiet. Tvert imot strider de klart mot landsmøtenes intensjon om å lage et enkelt system som kan får allmenn politisk oppslutning. Slike harde beløpsgrenser er et opplegg for kompleks skatteplanlegging. Tjener man en tusenlapp mer – og tilbakebetalingen er på to tusen i måneden, så vil det lønne seg å skatteplanlegge, slik at ikke en tusenlapp over 500 000 kroner gjør at du mister 24 000 i tilbakebetaling. Til sammenligning var kontantstøtten var 3000 kroner i måneden da den ble innført i 1997. KrF gjorde sitt beste valg med 13,7 % i 1997. Velgere følger ofte Kjersti Ericssons «by oss ikke noe smått». Spesielt ikke i disse klimakrisetider hvor skoleelever verden over har streiket for virkelig drastiske tiltak. Men det er akkurat det MDG, Rødt og SV gjør.

Velgere følger ofte Kjersti Ericssons «by oss ikke noe smått».

Det er flere andre rariteter i budsjettforslagene deres også. En av dem er hvordan klimabelønning inngår i slike «utslippsbudsjetter», hvor man ramser opp hvor mange tonn reduksjon i CO2-utslipp budsjettet vil føre til i en rekke spesifiserte sektorer. For det første så bygger slike anslag på et veldig spinkelt grunnlag. Men først og fremst er de helt meningsløse fordi vi kan bare måle hvor forbruket av kull, bensin og diesel synker. I hvilke næringer utslippenesynker er overhodet ikke viktig. Spesielt fordi vi skal til null så fort som mulig. En annen raritet er å inntektsføre og utgiftsføre på kryss og tvers når klimabelønningen ikke skal være noen del av det vanlige statsbudsjettet. De avgiftsinntektene som kommer inn, skal rett tilbake til innbyggerne. Etter min mening burde klimabelønning vært skilt helt ut fra de alternative statsbudsjettene, nettopp for å understreke det faktum at disse pengene ikke på noen måte inngår i statsbudsjettet.

Klimabelønning hører ikke hjemme i statsbudsjettet

Hvis en journalist ville framstille klimabelønning som vanskelig, komplekst, ja uforståelig så har hun mye å ta tak i. I budsjettforslagene til Rødt og SV nevnes mange priser, men ikke på bensin. MDG er klart bedre på det punktet: «For privatpersoner økes den [bensinprisen] med 5 kroner, mens dieselprisen for næringstransport økes med 1,5 kroner». Men vi får ikke vite om bensinprisen skal fortsette å øke med 5 kroner hvert år? Hvorfor skal næringstransport få bare 1,5 kroner? Hvorfor bare på diesel? Hva med de næringsdrivende som, for å unngå restriksjonene på dieselbiler i de store byene, har investert i en bensinbil? Uansett vil det fort lønne seg å opprette et lite firma slik at man blir næringsdrivende når bensinprisen nærmer seg 50 kroner.

Her er det ikke noe igjen av den enkeltheten man får ved å kreve inn karbonavgiften en gang fra Equinor&Co. Den originale KAF-modellen er svært enkel, ved at avgiften rammer alle næringer, alle utslipp som skyldes forbrenning av fossil energi. Avgiftsinntektene deles ut igjen til alle innbyggere med et likt beløp til hver.

Summa summarum: Hva burde de tre partiene ha gjort hvis de virkelig ville ha oppslutning om klimabelønning? De burde ha gått sammen og lagd en felles brosjyre. Bare det ville vært et viktig politisk signal. Den kunne vært et felles vedlegg til partienes alternative statsbudsjettforslag. For klimabelønning er bærebjelken i prosjektet om et fossilfritt Norge. Når karbonprisen stiger så raskt som mulig, er hva som skjer i løpet av et år eller to ikke viktig, for så fort som mulig skal karbonforbruket og dermed tilbakebetalingen gå mot null. Helst på ti år. Da ville folk skjønne at en ikke kan finansiere velferdsgoder med avgiftsinntekter som ikke finnes om ti år. Kort sagt, en kunne gi en enkel, helthetlig og poengtert framstilling, illustrert med noen få tall og grafer, for å få fram enkeltheten, rettferdigheten og effektiviteten til én karbonavgift med enkel fordeling.