Klima betyr ulike ting for ulike mennesker

Teksten er et utdrag fra boka «Termostat» (Solum Bokvennen, 2020).

Klimarettssaken som nå kommer opp for Høyesterett har vært anskueliggjørende for hvordan forskjellige segmenter av det norske samfunnet ser ulikt på én og samme problemstilling. Også i miljølandet Norge er holdningene til klimaendringer mer forskjellige enn vi ofte tror. Klimaendringer gir oss en mulighet til å diskutere overordnede temaer på nye arenaer. Kanskje det til og med kan hjelpe oss til å tenke helt nytt? Vi kan omskrive et gammelt Kennedy-sitat og spørre: Hva kan klimaendringer gjøre for oss?

Jeg beveger meg nedover vakre gater i Cambridge, der det ene mer storslåtte universitetsområdet etter det andre åpenbarer seg ved bredden av elva Cam. Dette er et av verdens eldste universitet, som daterer seg til et såkalt forfatningsdokument utstedt i år 1231, av daværende kong Henrik III av England.
Jeg skal ikke inn på de eldste kollegiene (colleges), men til campus-området til geografifakultetet. Her er det innfelt små minneplaketter langs mange av murveggene jeg passerer på min vei mot bygg nr. 14. Det er navnene på nobelprisvinnere i ulike naturvitenskapsdisipliner som har hatt sine kontorer og laboratorier her. Ingen universiteter i hele verden skal visstnok ha så mange nobelprisvinnere blant sine folk som nettopp her i Cambridge.

En av Englands mest innflytelsesrike bøker
Mike Hulme er i dag professor i human-geografi her i Cambridge, og er en mye brukt foredragsholder. Han er kjent i klimakretser for å ha startet det anerkjente Tyndal Centre for Climate Change i år 2000, hvor han var direktør frem til 2007. I tillegg har han sittet i FNs klimapanel fra 1995 til 2001. I 2007 utga han boken Why we disagree about climate change. Cambridge University Press kåret i 2015 boken til en av de 20 mest innflytelsesrike bøkene som har «påvirket politikken, bidratt til sosial endring og som har endret det intellektuelle landskapet.»
Hva ville han med boken da han skrev den?
«Vel, jeg hadde jobbet med klimaendringer i mer enn 30 år, og i min tid som leder ved Tyndal-senteret slo det meg ofte at vi som var der, over 100 ansatte, alle var opptatt av klimaendringer, men vi gikk aldri i dybden på hva disse egentlig betyr for samfunnet.
Vi diskuterte aldri slike problemstillinger oss imellom. Vi var for forskjellige. Det ville bare ha skapt uro i rekkene, følte vi vel.

Vi unngikk temaet. Jeg tok derfor et skritt tilbake for å analysere hvordan temaet ‘klimaendringer’ åpner de dype bruddlinjene mellom oss som samfunnsborgere og hvordan vi ser på verden. Vitenskapen i seg selv kan ikke løse disse forskjellene. Klimaforskeren i dag fremstår kanskje som en offentlig helt, men han eller hun løser ikke samfunnets utfordringer, på grunn av de kryssende menneskelige verdiene som kommer inn i bildet.»

«Han er tapt for saken» mente «hardcore» kritikere. Amerikanske høyreorienterte miljøer, derimot, så på boken som et sosialistisk maskespill.

«Enten er du med oss eller mot oss.»
Hulme drar en hånd over det velfriserte, lett grånende håret sitt og veier hele tiden sine ord. Men hvilke reaksjoner skapte boken, lurer jeg. Ut over gode anmeldelser?
«Blandede reaksjoner, ettersom klimaendringer blir sett på som en pågående kamp. Et parlamentsmedlem for de grønne sendte meg en e-post og lurte på om jeg ikke lenger «støttet saken». Noen forventet tydeligvis ikke at en seriøs klimaforsker skulle stille så mange åpne spørsmål. Noen filosofer i USA kontaktet meg og spurte om jeg drev med en «chill out», og lurte på når jeg ville «komme tilbake» igjen. Jeg ble ikke lenger sett på som en aktivist. «Han er tapt for saken» mente «hardcore» kritikere. Amerikanske høyreorienterte miljøer, derimot, så på boken som et sosialistisk maskespill. Men, som vi sier på engelsk, «there are many ways to skin a cat». Det er mange veier til målet, og debatt, diskusjon, tvil og uenighet er en del av dette. Vi trenger å dekonstruere problemet. Vi må se på klimaendringer og velge ut mindre biter av det for å lage en politikk som fungerer. Nesten som når du går løs på rubiks kube.»

Det ser ikke til å plage Hulme nevneverdig at han ikke regnes som en ren klimaaktivist lenger. Han trekker på skuldrene.
«James Hansen forlot NASA for å bli en hundre prosent klima-aktivist. Men også han blir kritisert av de som er helt «rene og ranke» fordi han går inn for kjernekraft som en del av det han ser på som en løsning. Her er han en av flere frafalne, som både George Monbiot (britisk forfatter og klima-aktivist) og James Lovelock, som begge støtter kjernekraft. De som mener at vi kan klare et energiskifte med 100 prosent fornybare kilder, har en sterk overbevisning og tro. Men det har ingenting med vitenskap å gjøre. Det er mer som et manifest.»

De som mener at vi kan klare et energiskifte med 100 prosent fornybare kilder, har en sterk overbevisning og tro. Men det har ingenting med vitenskap å gjøre. Det er mer som et manifest.

Mange mønstre, flere fortellinger
Hulme hevder vi bruker ulike gjenkjennelige mønstre, eller fortellinger, når vi tolker verden. Disse er ikke ulike de mange skjemaene Hollywood bruker for å lage gode og gjenkjennelige historier. Vi har ideen om Edens hage som menneskeheten måtte forlate. Likeledes har vi hybris-fortellinger, à la Babels tårn, og vi har apokalypsefortellinger, med verden som et avfortryllet sted, blåst for natur. Den brukes mye av vestlig miljøbevegelse. Det finnes også ideer om dypere dimensjoner av sosial rettferdighet, slik som beskrevet i Bibelens historier om såkalte sabbats- og jubelår. Sistnevnte dreier seg om at de som har kommet dårlig ut, vil kunne starte på nytt igjen, og har vært brukt av sosiale bevegelser som har krevd gjeldslette for fattige utviklingsland.

Men i Hulmes bok finner jeg ingen klar egen stemme som sier hva forfatteren selv mener. Hulme tenker seg godt om før han svarer.
«Vi mennesker er allestedsnærværende, vi er en global kraft, vi omformer planeten. Vi klarer selvsagt ikke å stoppe klimaendringer generelt, heller ikke den vi nå bidrar til. Vi løser ikke klimaendringer. Men vi kan, og må, gi mer kraft til de ulike normative prosjektene vi som grupper og samfunn har. Det kan nettopp klimaendringer bidra til, fordi klimaendringer tvinger oss til å spørre oss selv om hvordan vi oppfatter verden. Vi må ta tak i ulike sider av hva klimaendringer er, og lage enkeltstående prosjekter ut av det som kan lede til resultater. Vi må ha realistiske mål. Det kan for eksempel være å redde tropeskogen ved hjelp av det viktige regnskogprogrammet.»

«Vi må være pragmatiske realister.»
Jeg prøver å presse Hulme litt mer. Kan han settes i en eller annen større politisk eller ideologisk bås?
«Jeg regner meg selv som en økomodernist. Det betyr at jeg fullt ut aksepterer hva naturen og økosystemene betyr for den menneskelige økonomien og våre liv. Men jeg er også opptatt av den enorme kapasiteten vi har til å finne opp nye ting. I dag må vi ved hjelp av smart bruk av teknologien begrense ødeleggelse av naturen. Og vi må jobbe hardt for mer sosial rettferdighet i verden. Det betyr et regulert marked og en regulert bruk av teknologi, og ikke urealistisk klimamanipulering. Naturens egenverdi må anerkjennes, men vi må også innse at naturen alltid endrer seg, akkurat som vår menneskelige kropp endrer seg gjennom medisinsk teknologi. Det er ingen vei tilbake til det som var. Vi må være pragmatiske realister.»

Hulme fremstår på mange måter som en typisk engelsk intellektuell. Han nevner selv sin egen kristne bakgrunn, og beholder en klar intellektuell distanse til forenklede ideologiske retninger eller virkelighetsoppfatninger. Hulme gjør også et poeng ut av at han er uenig med den amerikansk-kanadiske evolusjonspsykologen Steven Pinker. Pinker hevder at menneskeslekten nærmest evolusjonistisk marsjerer fremover mot en stadig bedre virkelighet. Dette kommer særlig frem i hans siste bok, Enlightenment Now. The Case for Reason, Science, Humanism and Progress (2018). Personlig liker jeg Pinkers nærmest programmatiske optimisme, selv om jeg innser at erfaringen ikke trenger å stemme overens med empirien. Særlig ikke akkurat nå, med koronaviruset i full blomst.
Hulme hevder at vi hele tiden må kjempe med våre høyst menneskelige sider, som inneholder både engler og demoner. Følger vi Hulmes logikk, blir klimaendringer en mulighet for «å provosere» og for å sette i gang prosesser. Hulmes begrep «provoke» og «trigger» er beslektet med språkbruken til den britiske historikeren Arnold Toynbee (1899–1975). Toynbee så på klima og miljøendringer som en nødvendig stimulus for innovasjon og
samfunnstilpasning. I stedet for å true sivilisasjonen akselerer den utviklingen av en ny kompleks, sivil og sosial struktur. Jo mindre «motstand» miljøet gir, desto svakere stimuli gir det også historisk i forhold til å bygge sivilisasjon. Hulme utdyper dette.

Ekstremvær som katalysator for innovasjon
«Samfunn har alltid måttet forholde seg til endring og det har de gjort via innovasjoner. Og ekstremvær har ofte vært en katalysator for innovasjon. Dette har jeg forsket i, med hensyn til britisk ekstremvær. Under hetebølgen i 2003, da ca. 200 personer døde her, initierte det britiske helsedepartementet og det meteorologiske instituttet en egen hetebølgeplan, som nå er i drift.» (Og det merker alle som drar til London på sommerstid, med all informasjonom behovet for å drikke, være i skyggen osv, som blir gjentatt overalt i bybildet straks termostaten nærmer seg 30 grader).
Hulme nevner også ekstremsituasjonen i 1953, med voldsomt uvær i Nordsjøen. 300 engelskmenn døde på grunn av oversvømmelsen som fulgte. Det fikk i gang planleggingen av flombarrierene som har navnet The Thames Barrier. Det tok ca. 30 år å få det på plass, og det var et komplisert stykke ingeniørkunst. (Flombarrierene er for øvrig åpent for omvisning og vel verdt et besøk).
Jeg forlater Cambridge med Hulmes pragmatiske tilnærming svirrende i bakhodet. Er det de små, men målrettede skritt vi skal forfølge, eller må det sterkere lut til?